– Ledere ­fortjener ikke den ­lønnen de har

Da Bok & Media-gründer Hans Petter Foss gikk på det som den gangen het gymnasiet hadde han ingen anelse om at han skulle ende opp som bokhandler, deretter forlegger og til sist forfatter. Han strøk til artium. På russekortet hans stod det:

«Det er ikke karakterene som teller, det er karakteren».

Fremdeles sitter han som styreleder i selskapet som eier Oslos eneste gjenlevende kristne bokhandel, Bok & Media i Akersgata 47. Hele livet sitt har han viet til bøkene, til tross for at han er fullstendig ordblind.

– Jeg husker da jeg på skolen ble bedt om å stå foran tavlen og lese høyt fra en bok. Fullstendig hjerneteppe. Helt grusomt. Jeg tror jeg svettet av meg to-tre kilo hver gang. Jeg har aldri greid å lese noe særlig sammenhengende – bokstavene hopper og danser og står i, sier Foss og ler.

Han har nettopp vist vei til bokhandelens innerste indre: Kjellerrommet med julekrybben som i over 25 år har trukket mengder av mennesker til bokhandelen hver eneste desember. Et englekor henger ned fra taket til høyre for scenen der et svart klede er trukket foran krybben.

De siste to årene har bokhandelen gått kraftig i minus. Så kom koronakrisen som en klype med salt rett i det åpne såret. Men Hans Petter Foss bryr seg ikke så mye om at han har tapt én og en halv million kroner. For ham handler det om den større Visjonen.

Som Gud vil

Det er ikke penger som driver Hans Petter Foss. Hadde han vært drevet av penger ville bokhandelen i Akersgata vært nedlagt for lengst, forteller han. Likevel har han en drivkraft det er lettere å identifisere enn hos de fleste. Kanskje er det derfor han fremdeles jobber med nye idéer, nye prosjekter, nye produkter, ommøblering og restaurering av lokaler i en alder av 74 år. Egentlig pensjonerte han seg i 2011. Men Hans Petter Foss kunne ikke stoppe da, og han kan ikke stoppe nå. Drivet hans ligger i å formidle håpet om det evige liv.

Et liv som går lenger enn selvrealiseringen, med andre ord. Et ambisiøst mål, vil samtidsmennesket kanskje tenke. Selv kaller han det sitt livs kall.

– Det er jo helt tøysete! Når jeg tenker på at jeg som er ordblind endte opp i bokbransjen, da må jeg bare peke opp, sier Foss og løfter en finger i retning av taket i kjelleren, opp mot himmelen.

– Det er rett og slett Guds styrelse, sier han. Ikke et snev av tvil er å spore i stemmen hans.

Veien til bokbransjen

Før han tråkket inn i Tanums verden en gang i begynnelsen av 20-årene, i en tid med helt andre kår for bokbransjen, var Hans Petter Foss klassens beste i gym og musikk. Allerede da han var 16 ble han utpekt til leder for ungdomsklubben. I tenårene hadde han eget radioprogram, spilte sport og gitar i band. Høydepunktet i musikkarrieren kom da han stod på scenen, side om side med Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen, i Atlantic Hall i Stavanger.

Toppen skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for hans musikkarriere. Bandet fikk nemlig fanbrev i etterkant av opptredenen. Det ble hakket for mye for Hans Petter Foss.

– Nå trur du jeg er gæren! sier Foss og ler høyt og med åpen munn, før han tar seg til ansiktet der en svak rødme har begynt å spre seg.

– Jeg syntes det var kjempevanskelig. Dette var på begynnelsen av 60-tallet – før Beatles og Elvis ga oss et bilde på hvordan fankultur utarter seg, forklarer Foss.

Parallelt med den ubehagelige fanbrev-episoden tok Foss større og større del i ungdomsarbeidet. Snart var det ikke lenger tid til musikken eller sporten. Han startet Hamna Ungdomssenter sammen med den nå avdøde presten og forfatteren Karsten Isachsen.

– Vi hadde et motto, et motto som er gjennomgripende på hele mennesket: Viljen til å ville avler evnen til å kunne, forteller Foss.

– Hvis du ikke vil, så får du ikke til.

Selvforklarende nok. I alle fall for en mann som med stolthet sier han er en av de heldig få som aldri preges av tvil.

Mammons overtak

Hans Petter Foss er hverken formanende, forkynnende eller påståelig. «For meg er det slik,» understreker han ofte, og tar hånden til brystet, til der hjertet har ligget og banket under huden i snart åtte tiår. Øynene er snille, vennlige, de hviler i samtalen, uten å vike unna, uten å flakke, uten å fremstå inntrengende. Gud virker fjern og vanskelig å tro på i en tid der mennesket behandles nærmest hellig. Men det er omtrent umulig å ikke tro på Hans Petter Foss.

– Jeg tror vi trenger en stor og dyp, ny vekkelse av Norge, sier han.

Vekkelsesprosesser er også et av flere temaer i hans nye bok om haugianerbevegelsen, startet og ledet av Hans Nielsen Hauge, der hans egen tipp-tipp-oldefar, Tollef Olsen Bache fra Numedal, spilte en viktig rolle. For haugianerne var tanken om fellesskap, motsetningen til egoisme, det viktige. Et slags vennesamfunn, trosfellesskap og arbeidsfellesskap med plass til alle.

Foss skulle egentlig bare skrive en bok til slekta med utgangspunkt i tipp-tipp-oldefar Baches historie. Han måtte jo ha noe å gjøre etter å ha blitt pensjonist. Men så dukket dypere, eksistensielle spørsmål opp. Foss mener dagens ledere bør lære av haugianerne. Gi mer tilbake til felleskapet, dele godene med de som trenger det mest.

– Mammon tar mer og mer overhånd, sier han.

Mammon betyr rikdom eller penger, og i Bibelen snakker Jesus om mammon som en avgud, en motsetning til Gud, og at det derfor er umulig å tjene både Gud og mammon samtidig.

– Vi lever rett og slett i overflod. Det er den dype forandringen som har skjedd i samfunnet vårt – at vi er blitt mer egosentriske og mindre opptatt av vår neste, sier Foss.

– Det du kaller mammon, det kaller jeg nyliberalisme.

– Det er nok noe av fortvilelsen. Vi har mistet noe av røttene våre, av fellesskapet. Det er en del trender vi må se om vi kan lage motstand mot. Ikke bokstavelig motstand, jeg ønsker ikke å være sutrete, men når vi mister røttene våre mister vi samtidig stedet vi står og da sklir alt ut, sier Foss.

– Hvilke trender, helt konkret, mener du man må stå opp mot?

– Altså, vi er råheldige i dette landet som har den rikdommen vi har. Men det er skummelt, for rikdommen vil bare ha mer og mer. Da blir vi blinde. Vi har en overklasse i dag som leder de store, statlige og private selskapene. I tillegg er det en del mindre selskaper på nederste plan som er avhengige av en privat inntekt eller en kulturarv de ønsker å ta vare på. Bok & Media er en slik bedrift. Vi går i minus, men samtidig er vi kanskje blant de rikeste. Men det er ikke så lett å forstå når «rik» er synonymt med «penger», sier Foss.

«Rikdom» for ham er å formidle det glade budskap.

Idealist, javisst

For å motvirke trenden, mener Foss at ledere har et enormt ansvar.

– Det er viktig at vi som er ledere ikke drar av gårde med all fortjeneste, sier han, i riktig filantropisk ånd. Selv tar han ikke ut «fem flate øre» fra Bok & Medias omsetning. Alle pengene som kommer inn, går rett tilbake i driften av butikken. Det gjelder også inntektene fra hans egen bok.

– Jeg er ikke sikker på om ledere fortjener den lønnen de har. Sånn sett er jeg litt radikal. Jeg har vært leder hele livet, og slik jeg ser det er en leders viktigste oppgave å passe på at alle har brød på maten og ikke stikke av med eventuelle overskudd, fortsetter Foss, som legger til at – javisst er han idealist.

– Vil du i det hele tatt kalle deg selv konservativ?

– Jeg er radikal-konservativ, sier Foss, bestemt, og fortsetter:

– Akkurat som haugianerne. De var nesten kommunistiske. Likevel var de konservative, for de trodde på ordet. Å være konservativ betyr å forholde seg til det som står, det som er. Å være radikal betyr at man vil tilbake til røttene.

Han mener samtidens meningsbrytning til tider er veldig skadelig, og at vi trenger et nytt fellesskap, noe som forener oss, et «noe» som for ham er kristendommen. En motsetning til harde fronter.

– Men det finnes jo mange gode grunner til å kritisere kristendommen? Den har jo for eksempel ikke alltid vært like inkluderende og tolerant.

– Det tror jeg er riktig. Mange støter bort, og da er jo spørsmålet hvorfor de gjør det? Det er på grunn av meninger. Og redselen for å ikke være god nok. Men det er jo ikke det kristendommen handler om i det hele tatt – snarere tvert imot. Det er mange forskjellig typer kristne, noen støter bort, og så håper jeg bare at mange er åpne. Jeg tror på Bibelen nesten bokstavelig, for meg er det sannheten.

– Men du har jo også gjort din tolkning av Bibelen?

– Selvfølgelig.

– Så hva tenker du da om tolkningen til for eksempel den omstridte nåtids-presten Mikael Bruun?

– Hvis vi har en pressefrihet og en ytringsfrihet så har vi også lov til å mene hva vi vil og si hva vi vil. Men det er ikke alt som tjener til det beste. I den sammenhengen har pressen et enormt ansvar når det gjelder hvilke stemmer som skal få komme til, svarer Foss.

Å gi energi

For ham er det likevel viktigst å være åpen, ha respekt og være nysgjerrig. Det er polariseringen han er bekymret for, ikke forskjellene mellom folk. At vi river hverandre ned istedenfor å bygge hverandre opp.

– Det var det som splittet haugianerbevegelsen. Harde fronter. Da skjer noe av det verste som kan skje med menneskeheten: At man ikke lenger tør å se folk i øynene og si hva man mener, be for hverandre, men istedenfor begynner å kritisere, sladre og spre rykter. Til slutt dreper ordene og ryktene mennesket du snakket om, sier Foss.

– Det vil alltid finnes påståelig folk med sterke meninger. De må få lov til å være der, men de behøver ikke få så høy stemme. Han smiler.

Den samme innstillingen tar han med seg inn i arbeidshverdagen og i møte med sine ansatte. Selv om han i dag «bare» er styreleder og tross alt pensjonist på papiret, er det viktig for ham å beholde og vedlikeholde båndet med de ansatte.

– Min viktigste oppgave som leder er å bygge opp de som er her, prøve å gi dem klapp på ryggen hver gang de gjør noe som er bra. Bygge dem opp, gi dem energi istedenfor å ta energi, sier Foss.

Han mener ledere må ta et aktivt valg om å gi energi. Mange ledere fungerer som energistjelere uten å være klar over det selv, tror han.

– Mange er hemmelighetsfulle når det gjelder alt, jeg er veldig transparent. Derfor er jeg helt åpen om at denne butikken går dårlig. Jeg har tapt én og en halv million kroner og bør egentlig grine, men det er jo bare meg. Jeg er ikke den viktige i dette, det viktigste er faktisk Bok & Media. Det er visjonen som er viktig, ikke privatpersonen Hans Petter Foss.

Krybbe og kunst

Han jogger lett over gulvet for å vise frem den enorme julekrybben, konturene av idrettsmannen han en gang var kan skimtes når han nærmer seg scenekanten og trekker vekk den sorte gardinen. Avdekker Jesusbarnet og de tre vise menn, Josef og Maria.

Men før juleevangeliet skal fortelles fra Akersgata 47 for 28. gang i desember, er det duket for kunstutstilling i kjellerlokalet allerede i oktober. 10 kunstnere skal dekke hele lokalet med verk. En utstilling som har fått navnet «Håp». Et passende navn ettersom koronakrisen har ført med seg et fall i norsk kunstomsetning med 22 prosent sammenlignet med i fjor.

– Det er fantastisk morsomme kunstnere og jeg er veldig glad i dem, sier Foss.

Han trekker for gardinen igjen. For publikum skal ikke Jesus frem før i desember. På vei ut viser Hans Petter Foss stolt frem bildet han fikk malt på veggen i 1992, den gang i god tro om at det var Hans Nielsen Hauge selv. I år fant han ut at det var hans egen tipp-tipp-oldefar Bache han hadde fått malt på veggen, uten å være klar over det selv. Et mirakel. Det som i 2020 kanskje er lettere å kalle «heldig sammentreff».

Dørene til Bok & Media skal ikke lukkes. Ikke så lenge Hans Petter Foss følger med.

Jeg inviteres tilbake.