Makt som handelsvare

Da han krysset Østersjøen på vei hjem til Norge etter mange år i utlendighet, lå skipene hans dypt i sjøen. Så fullastet med gull og sølv var de.

Slik beskriver sagaen Harald Hårdrådes tilbakekomst til Norge i 1045, der han snart skulle bli konge over hele riket. Og selv om beskrivelsen kanskje er vel lyrisk, så er den garantert sann.

Skulle du bli konge i vikingtida trengte du å være av kongeslekt, og du måtte kunne håndtere et sverd. Men først og fremst trengte du penger. Mye penger.

− Harald var halvbroren til Olav den Hellige, og måtte flykte fra Norge som 15-åring da Olav ble drept på Stiklestad, forteller Tore Skeie.

Tore Skeie er historiker og forfatter. Hans bok om Olav Haraldsson, eller Olav den Hellige som han er mest kjent for i «Norge Nasjonen», ble en umiddelbar suksess da den utkom i 2018. I boken «Hvitekrist» skrelte Skeie alle mytene og all helgenglorien av Olav, og fortalte historien om en vikingkonge som nok hadde stor suksess, men som også gikk på sviende nederlag.

Og det kommer mer. Skeie skal skrive bok om ytterligere fire konger i bokserien «Kongenes tid» – altså om tiden mellom år 1000 og 1260.

Neste bok kommer neste år, og tar for seg Harald Hårdråde. Så skal det etter planen gå slag i slag, med, Sigurd Jorsalfare, Sverre Sigurdsson og til slutt Håkon Håkonsson. Sistnevnte er ikke med i kongesagaene, men det var faktisk han som fikk Snorre Sturlasson drept på Island i 1240.

Som 15-åring skal Harald Hårråde ha kjempet med halvbroren Olav i slaget på Stiklestad. Etter slaget skal han ha flyktet til Gardarike og videre til Miklagard, hvor han trådte i den bysantinske keisers tjeneste i 1034. Der ble han en del av livgarden til den østromerske keiseren i Konstantinopel. Denne livgarden bestod av en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. I løpet av de åtte årene han var i Bysants gjorde Harald kometkarriere, og ble offiser i keisernes livvaktkorps. Sagaene forteller at Harald deltok i 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer.

− Det østromerske riket i Bysants var det største og mest pompøse maktapparatet i verden på den tiden, sier Tore Skeie. I løpet av tiden i Bysants lærte Harald å kjenne dette systemet, og tok nok med seg noen erfaringer derfra hjem til Norge da han skulle bygge sitt eget kongelige hoff, sier Tore Skeie.

− Han hadde med seg veldig mye penger da han reiste hjem. Og det pågikk en voldsom maktkamp i hele Skandinavia. Mange kriget om makten, forteller historikeren.

I Norge var sønnen til Olav den Hellige, Magnus Olavsson, konge. Da Harald kom til landet vurderte han å gå til krig mot sin nevø, men Magnus ønsket nok ikke det, og de to delte kongemakten mellom seg. Like etter døde Magnus, og Harald Hårdråde ble enekonge.

Vikingkongen som leder

Fortellingen om Olav, Harald og de andre kongene, deres bragder, seire og nederlag, er utførlig skildret i Snorres Kongesagaer – eller Heimskringla som det store verket heter.

Men hvordan var de som ledere? Hvordan ble de påvirket av den geopolitiske situasjonen og hvilke egenskaper måtte til for å komme til makt, og ikke mist beholde den? Er det mulig å identifisere noen fellestrekk innen «vikingledelse»? Dette ønsker Dagens Perspektiv å vite mer om, og derfor har vi invitert Tore Skeie til en prat.

− Alle disse folka kommer fra en elite. De er født inn i en lederposisjon, og de er lært opp til ledelse fra de var små. Noen ganger i fostring hos andre kongelige i utlandet, sier Tore Skeie.

Kongens og stormennene i vikingtida fikk ofte veldig mange barn, gjerne med mange forskjellige kvinner. Og barna i de ulike dynastiene fikk gjerne noe ulik oppdragelse og opplæring, alt etter hva slags stilling og embete de var påtenkt. Det var vanligvis den eldste som skulle «ta over», men arverekken var ikke alltid like krystallklar med så mange unger, så det ble ofte strid om kongetittelen mellom brødre.

− Når en konge eller hersker døde oppsto det veldig ofte det reneste kaos. Det er vanlig i alle land og riker opp igjennom verdenshistorien. Et godt eksempel er Alexander den Store. Da han døde ble det enorme riket hans pulverisert, forteller Skeie.

− Det var jo et krigeraristokrati. Krig og konflikt var en del av gamet. Særlig i tidlig middelalder. Samfunnet var strengt hierarkisk, men hvem som skulle sitte helt på toppen var ikke alltid gitt.

− Det var mange ulike hierarkier og klaner som higet etter makt, sier Skeie.

Krig og penger

− Og den måten man fikk og tok makt og lederskap på, var gjennom krig og forhandlinger. Og begge deler dreide seg om penger, konstaterer historikeren.

− Husk at samfunnet på den tiden ikke hadde noen stat, slik vi er vant med i dag. Det var ikke noe politi, ingen «myndigheter» eller statsforvaltning.

I prinsippet er det opp til den enkelte å sørge for sin egen og familiens sikkerhet. Så da danner det seg grupper bak den som har ressurser til å beskytte. Den som folk ser seg tjent med å skulle representere deres interesser, er den som får tillit, ifølge Skeie.

Veldig mye handlet om penger. Den som skulle styre trengte soldater, og soldater ble betalt med penger, sølv og gull. Dermed trengte den som skulle styre penger – mye penger.

− Denne formen for ledelse kan sammenlignes med «den gode mafiabossen», slik vi kjenner ham fra Hollywood og TV-serier. − Historien til Olav den Hellige og Harald Hårdråde er i så måte veldig tidløse fortellinger.

«Bedriftsledere»

I dag deler vi kanskje ledere inn i ulike kategorier. Du har næringslivsledere, politiske ledere, forbryterledere …

Slik Tore Skeie ser det, er det nesten bedre og tenke på vikingkongene som forretningsmenn og bedriftsledere enn som politikere og statsmenn, selv om de jo var det også. De måtte kjenne det politiske spillet.

− Men det er en utpreget forretningsmessig logikk i det vikingtidens konger gjør, sier han. − Skal du styre, trenger du soldater. Og soldater trenger lønn. Og for å lønne soldater, trenger du penger. Og for å skaffe penger, trenger du en krig.

− Det er veldig mye penger i spill i Olav og Haralds liv. Og det blir for begrensende å bare snakke om dem i en norsk kontekst og om deres nasjonale status.

− De levde jo halve livet i utlendighet, understreker Skeie.

− De gikk til krig, og de forhandlet om fred med penger i potten. Vi snakker tonnevis med sølvpenger.

Det var penger fra krigføring i England som gjorde det mulig for Olav Haraldsson å bli konge i Norge.

Lojalitet til salgs

− Men pengene tok jo slutt etter hvert. Og da måtte man gjerne ut å krige på nytt. Og både soldater og hærførere skifta side hele tida. Til den som betalte mest, forteller Skeie.

− Så var «de stolte vikingene våre» forræderske av natur, på et vis?

− Vel, de handlet i en kontekst der alle var innforstått med reglene. Kontraktene var omskiftelige. Det var helt naturlig.

Danskekongen Knut den Mektige var Olavs nemesis og livslange fiende. Han okkuperte faktisk hele England, og tok med seg «hele pengekassa». En enorm sum.

− Han må jo ha vært både en flink kriger, men også en god forhandler og strateg. Og sikkert hatt en god porsjon flaks. Dette var jo et slags nullsumspill, der det kun var plass til én vinner, og der veien fra topp til bunn er veldig kort. Folk forlater deg når pengene tar slutt, mens suksess avler suksess og flere soldater.

Knut den Mektige levde opp til navnet sitt, og selv om det muligens smerter oss nordmenn å innrømme det, gikk han nok Olav den Hellige en høy gang hva gjaldt penger og makt. Knut ble tatt med til England som 14 åring, og ble kastet inn i kongegjerningen når hans far, Svein Tjugeskjegg dør. Da var Knut ennå ikke 18 år.

− Selvsagt var han omgitt av rådgivere. Men like vel. Han inntok hele England militært. Det hadde ingen gjort før ham. Han forhandlet med og kjøpte seg lojalitet fra alle de viktige klanene og familiene, og han fikk med seg kirken på sin side. Og da makten var hans, lot han hele den gamle engelske kongeslekta myrde, sammen med en rekke andre av sine fiender, forteller Skeie.

Hjemme i Norge hadde Olav blitt konge, men pengene var i ferd med å ta slutt, og han mistet stadig flere menn til Knut og hans norske kumpaner.

− Knut tok over makten i Danmark og jaget etter hvert Olav fra Norge. Etter at Olav falt ved Stiklestad, styrte Knut over et kjemperike som innbefattet både England og store deler av Skandinavia – en nesten utrolig bragd.

Både gavmild og brutal

Det vektlegges i sagaene at kongen er snill, morsom, gavmild og vakker i fredstid, men i krig ble han gjerne framstilt som både sint, aggressiv, brutal og stygg. Da var det viktig å bli fryktet.

− Det sier litt om lederstilen. Du skulle være veldig gavmild mot dine frender og vise at du kunne være ekstremt brutal mot dine fiender. Dette går igjen hos de fleste kongene og herskerne på denne tiden, uansett hvor i verden de opererer, sier Tore Skeie.

Det er kanskje ikke så rart. De hadde jo et begrenset maktapparat, men de hadde mange rivaler. Da kunne kongen ty til oppsiktsvekkende grov vold for å vise at han mente alvor. Kongen måtte vise at dersom du trosser ham, så får det konsekvenser.

Men samtidig – hvis du er lojal, vil du bli rik.

− Det er rasjonelt i sin brutale kontekst, sier Tore Skeie, som mener å se likhetstrekk mellom denne typen lederskap, der frykt og belønning går hånd i hånd, og hvordan IS opererte i Syria og Irak da deres makt var på sitt høyeste. Der kunne du finne noe av den samme logikken. De lojale ble belønnet, mens deres fiender ble henrettet på bestialsk og teatralsk vis for å sjokkere.

Du måtte komme fra overklassen. Men var du «ubrukelig», nådde du ikke opp.

− Ifølge sagaene var alle vikingkongene direkte etterkommere av Harald Hårfagre. Men det er historisk sett tvilsomt om det er tilfellet for Olav Haraldsson. Antagelig var han en småkonge som slo seg opp etter alle sine krigertokter i utlandet.

Kirka blir viktig etter hvert. Den jobber også for et mer forutsigbart styresett og for å bremse det utstrakte omfanget av krig og vold.

Etter hvert som kirkens makt styrkes, får man også egne tronfølgeløver, som gjør det vanskeligere å utfordre kongemakta. Dette var en utvikling man så over hele Europa. Det finnes ifølge Tore Skeie konger fra 1200 og 1300-tallet som egentlig var helt «uegnet» til å styre, men som fikk sitt embete fordi man var ektefødt sønn av den tidligere kongen.

Appellerte til egeninteresse

Det skjer mye fra 1000-tallet og fram til 1300-tallet. Olav Tryggvasson, Olav den Hellige og Harald Hårdråde er veldig like. De er vikingkonger av sin tid. For å styre trengte de penger, og for å skaffe penger måtte de krige. Alle tre reiste ut i verden der de virket som omreisende forretningsmenn som solgte vold.

− De var leiesoldater rett og slett. Og handelsmenn. De drev trolig med slavehandel, for eksempel.

Så kommer de etter hvert hjem med masse, masse penger. Som de investerer i Norge. De investerer i soldater og lojalitet.

De tre vikingkongene er de første som «slår» sin egen mynt. Altså preger mynter med sitt eget navn og/eller portrett. Og slik ble pengevesenet født også i Norge.

Harald Hårdråde var den siste som opererte på denne måten. Etter ham gikk kongemakten i arv fra far til sønn. Harald Hårdråde omtales derfor som den siste av «vikingkongene».

− Men det ble mye konflikt og kriging i Norge etter Harald Hårdråde også, framhever Skeie.

For eksempel kom jo kong Sverre ut nærmest fra «intet» og påsto at han var av kongeslekt med rett til å styre. Og han hadde de berømte Birkebeinere i ryggen, en flokk krigere som Sverre bygget opp til en regelrett geriljahær.

Kong Sverre styrtet kongedynastiet og store deler av den etablerte eliten i landet, og har vært blitt sett på som en reformator, nesten som en slags «første sosialdemokrat». Men han drepte alle sine fiender han også, blant annet Magnus Erlingsson og hans far, jarl Erling Skakke.

− Alle disse kongene må ha vært i stand til å få folk til å følge dem gjennom å tilby materiell rikdom og sikkerhet. De appellerte til folks egeninteresse.

Balansegang

Kongene i tidlig middelalder måtte drive balansekunst på høyt nivå i sin veksel mellom gavmildhet og brutalitet. Olav den Hellige fikk makt når han kom hjem til Norge med masse penger. Mange stormenn var reist til England for å krige, og det var oppstått et maktvakuum i Norge.

Olav reiser rundt og forhandler, og får folk til å godta at han er den rettmessige kongen. Han henvender seg ofte til den nest mektigste i et område, og får ham over på sin side ved å love vedkommende mer lokal makt hvis han følger Olav. Noen steder, spesielt i Trøndelag, må han drepe litt også.

− Men lokalt, på bakken, endrer det jo ingen ting. Olav har ikke folk som kan forvalte områdene han legger under seg. Han har heller ikke noe apparat for å for eksempel kreve inn skatt, påpeker Skeie.

Snorre er kritisk til Olav, hvis man leser litt mellom linjene. Han hadde noen tydelige svakheter. Olav var for gjerrig og for grådig. Han betalte for lite, og var for brutal mot folk han ikke burde være brutal mot, forteller Tore Skeie. Et eksempel var en stormann som hadde fått en gullring i gave av Knut den Mektige. Da Olav får høre om dette, lar han mannen henrette. Det reagerte mange på.

− Slik skjøv han fra seg støttespillere. Og motstanden mot ham økte.

Knut den Mektige lyktes bedre med denne typen lederskap, mener Skeie.

− Når han brukte vold, så gjorde han «rent bord». På den annen side overøste han sine frender med penger.

− Knut hadde mye større ressurser, og Olav havnet etter hvert i hans skygge. Han gikk i en slags felle, der han som norsk konge mistet muligheten til å samle mer penger på vikingtokter, og dermed fikk han problemer med å betale soldater. Imens ble Knut rikere og rikere, og mange gikk over på hans side.

Olav den Hellige er ikke så lett å «får grep på», ifølge Tore Skeie. Harald Hårdråde er litt «synligere» og trer mer frem i kildene. Informasjonen om ham er mer håndgripelig, mener historikeren.

I tillegg til å være sterk og krigersk, var Harald også flink til å spille harpe og til å dikte. Dette var norrøne dyder, som kongsemner måtte beherske. Og det er bevart en del dikt som man mener Harald har laget selv.

− Han har humor, og noen av diktene grenser til selvironi, forteller Tore Skeie. – Men andre burde nok ikke våge å prøve på det samme …

Harald hadde flere skalder ved hoffet. Skaldene var kongens propagandaapparat og de fikk veldig godt betalt for sin imagebygging.

Selvsagt gir diktene et glorifisert bilde. Man framstiller kongen slik han selv ønsker å bli sett. Men det er mye informasjon i disse diktene like vel. Faktiske hendelser, som slag, steder, reiser og lignende er nok riktig referert.

Diktene, eller kvadene, tegner et bilde av en ledelseskultur med mye drikking, spising og grov og røff humor. Litt sånn «gutta stemning». Harald Hårdråde hadde blant annet en dverg som underholdt på kongelige fester ved å danse ikledd kongens brynje.

− De norske vikingkongene var sjarmerende alfahanner som hadde ordet i sin makt. Og veldig mye penger.