Midt i bondestormen

Vi snakker om gårdsbruk og identitet. Bjørn Gimming, som ble leder for Bondelaget i juni, er rødblond og 1.90 høy, ser urolig norsk ut og virker rolig og lavmælt.

Han forteller at han bor på gården Gimming, med 1600 år gamle røtter Iitt sør for Halden, og at både faren hans og han selv har forsket på slektshistorie og gårdshistorie. De eldste skriftlige kildene for gården hans er fra 1341, men det er uklart i hvor mange slektsledd det har bodd Gimming-er der før det, og hvor lenge gården har vært selveid. Kirkebøkene går ikke lenger tilbake enn tidlig 1800-tall.

– Gården het Gylmeimum i middelalderen. Faren min, han er død nå, het Lars. Annenhver eldstesønn på Gimming har hett Lars i uminnelige tider. Hvis jeg hadde hatt en sønn, hadde han nok hett Lars, sier han.

– Du trives der du har røttene dine?

– Ja, jeg trives som bonde. Jeg har en sterk identitet knyttet til gården. Jeg styrer min egen hverdag, med enorm fleksibilitet. Og for meg er det en stor fordel at den ligger et stykke unna andre gårder. Som introvert liker jeg det, sier Gimming.

– Har du bodd i byen eller vært fristet til å bli byboer?

– Nei, og egentlig aldri.

Teknikk, kjemi og biologi

Jeg tenker at han kanskje vil utbrodere noe om det gode og harmoniske livet på landet, hvor vinden rasler i åkeren og man tar inn over seg roen i den frie naturen, men det gjør han ikke. Han er ingen romantiker, viser det seg, derimot svært teknisk anlagt.

– Faren min tok meg tidlig med i driften av gården. Ikke så mye på traktoren, men i fagmøter i Norsk landbruksrådgivning. Jeg vokste opp med en forskningsbasert og kunnskapstung arv, som har preget meg. Det som appellerte til meg, både da og nå, er spørsmål som hvilke kornsorter man bør bruke og hvordan øke avlingene, forteller han.

– Jeg leste mye kjemi som ungdom. Det er vel litt sært? Biologi og andre naturvitenskaper leste jeg også. Det er det bakenforliggende ved jordbruket som interesserer meg, hvordan vi får fremgang i jordbruket, hva slags gjødsel og hva slags plantevernmidler.

– Hva gir ro i sjelen?

– Orden i driften. At det ikke er noen krise og at familien har det bra, Jeg trenger ikke være på et spesielt sted, sier han nøkternt.

– Du har 500 dekar korn, 20 kjøttfe og 2100 dekar skog. Du er heltidsbonde, og det er det få bønder som er. Man kan fristes til å si at tilhører en slags bondeadel..?

– Adelen i Norge ble avskaffet for 200 år siden, kommer det raskt.

– Men hvordan sørger du for at du, som selv er storbonde, ikke kun er storbøndenes mann?

– Jeg er da ikke storbonde, utbryter han, og virker nesten litt bestyrtet.

– Avkastningen på en gård er svært ulik ettersom hva man driver med. Den er langt lavere på korn enn på melk. Når man snakker om stor eller liten gård, regner jeg det i arbeidsinnsats. Jeg driver gården min alene. Og gården gir rom for ett årsverk. Og som leder for Bondelaget er det egentlig likegyldig om man kommer fra et stort eller lite bruk. Jeg representerer alle medlemmene. Bondelagets oppgave er å sondere hvilke behov medlemmene har og omgjøre dem til politisk arbeid, sier Gimming.

Bondeopprør

Hvordan bøndenes inntekter beregnes og norsk jordbrukspolitikk generelt, er – som vi alle vet – ikke enkelt å forstå. Markedsøkonomi er det i hvert fall ikke. Vi snakker litt om det, og Gimming nøster opp noen hovedtråder for journalisten.

Et hovedprinsipp i hele Bondelaget historie har vært likestilling mellom bønder og industriarbeidere når det gjelder inntekt. Og dette står fast, sier han. Men inntil for 30 år siden, forklarer han, ble det satt en pengeverdi på fordel ved egen bolig og tilgang til egne produkter. Da forutsatte man at målet om inntekstutjevning var nådd og begynte å måle inntektsvekst i prosent for begge gruppene, by og land. Og deretter gikk resten av samfunnet økonomisk forbi jordbruket år for år. Gapet vokste, og det samme gjorde frustrasjonen i næringen.

Og det er årsaken til at bøndene har vist sin frustrasjon så tydelig i det siste i bondeopprøret, mener Gimming.

– Hvorfor gikk frustrasjonen via Facebook og ikke primært via de to faglagene, Norges bondelag og Bonde- og Småbukarlaget?

– Vi har fått tilsvarende signaler gjennom organisasjonsapparatet vårt, og flere tillitsvalgte hos oss.

– Jo, men er det ikke litt nederlag for dere at når de relativt få bøndene som er igjen etter at så mange har forlatt næringen, er så misfornøyde, og ikke går til sin egen interesseorganisasjon, men organiserer traktoropptog foran Stortinget og heller melk ut i gatene?

– Du får nesten spørre dem selv om hvorfor de har valgt den metoden, sier han kort.

– Et hovedkrav for de demonstrerende bøndene har vært inntekts-likestilling mellom bønder og industriarbeidere. Dette er jo et krav som går tilbake til før krigen, og til Gerhardsen-perioden. Hvorfor har dere ikke fått det til?

– Dels fordi det har vært skiftende oppfatninger om inntektene i jordbruket i ulike regjeringer i alle disse årene. Det er det ikke alle som erkjenner. Vi bønder er selvstendig næringsdrivende med forhandlingsrett til staten via det årlige jordbruksoppgjøret. Det er så vidt jeg vet unikt, jeg vet i hvert fall ikke om noe annet land hvor det er tilfellet. Og dels fordi det fortsatt er uenighet om hvordan man verdsetter bøndenes inntekter.

Distriktsopprør

– Hva slags likheter ser du mellom dette norske bondeopprøret og les gilets jaunes, De gule vestene, i Frankrike? Er dette også et by-mot land-opprør?

– Jeg synes ikke det er sammenlignbart, for vi har en annen historie og annet samfunnssystem. I Frankrike er forskjellen mellom Paris og resten av landet enorm, og landbruket har lavere oppslutning i befolkningen enn hos oss. Vi har lykkes med å samle by og land mye bedre i Norge, begynner Gimming, men tilføyer:

– Norge er fremdeles et lite land med kort vei og god forståelse mellom by og land. Allikevel har det som skjer nå med bøndene en sammenheng med distriktsopprør i andre sektorer. Vi ser en økende uro i helsevesenet om hvor mange sykehus vi skal ha, om vi skal ha sykehus i alle deler av landet. Det samme med politi og lensmannskontorene. Det er mange som spør seg om hvor sentralisert Norge skal bli.

– Men det er ikke riktig å dra det så langt som situasjonen i Frankrike, der er vi ikke ennå.

– Før krigen var det 230.000 bruk i Norge. Nå er det 39.000 igjen. Og brukene blir større og større. Hvor langt ned skal det gå før smertegrensen er nådd?

– Det finnes det ikke noe svar på. Dersom det finnes en nedre grense, kan ingen definere den. Det er avhengig av flere faktorer, og særlig teknologiutviklingen og oppslutningen hos politikere og velgere om jordbruket i årene fremover. Vi har et vanskelig utgangspunkt med vår norske natur. Åkrene våre ligger som små lapper her og der utover i vårt relativ store areal, sier Gimming.

Han påpeker at hele utviklingen av jordbruket har vært teknologidrevet. Siden 1800-tallet har den politiske målsetningen vært å flytte stadig større deler av befolkningen over fra jordbruk til andre næringer.

– Dette er ikke linjen lenger, nå legger vi vekt på levende bygder, distriktspolitikk og mangfold. Men alt dette er ikke gratis.

Den snille

Han fik sitt første tillitsverv for 20 år siden, sitt første toppverv for ti år siden og som nestleder i de siste fem årene har han vært spesielt engasjert i Bondelagets «utenrikspolitikk» og i klima. Han har vært med på utallige møter ute i Europa – særlig i Roma, Brussel og Geneve, de tre byene hvor de fleste internasjonale organisasjonene holder til.

Kuene hans er internasjonale også, det vil si de er en blanding av den franske kjøttferasen Charolais og den britiske rasen Hereford. De er store og gyldne, og på bilder har jeg sett at de ser vakre og fredsommelige ut. Men de kan ha temperament, forteller han.

– Kuer kan være farlige, det er store dyr. Vi som jobber tett opp på dem må være forsiktige. Jeg avler aldri på dyr som jeg er i tvil om har godt gemytt.

– 20 kuer er jo et antall hvor man har oversikt – ser du på dem som individer? Har de navn?

– De er selvstendige individer, men nei de fleste har nummer, ikke navn. Avlsoksene har alltid navn. I år har vi fått 20 kalver, og barna har gitt navn til alle. Hva de heter? Bruni og Hviti er to. Så har vi Juni som ble født i juni, og Jakob, og Julius som er født i juli.

– Har du en yndlings-ku?

– Jeg hadde det en gang! Da vi først startet produksjonen og kjøpte de første, hadde vi en utrolig snill og kontaktsøkende ku som vi kalte «Den snille». Hun hadde kjempegodt gemytt og ble stammor til hele besetningen. Hun ble veldig gammel. Noen av de andre blir ikke fullt så gamle.

– Er det vanskelig å være borte fra kuene nå som du driver organisasjonsarbeid?

– De går ute og beiter og skjøter seg selv. Jeg kan lett kjøre inn til Oslo på dagene. Det er bare om våren, under kalvingen, at jeg må passe på hele tiden. Og broren min, som bor hundre meter unna, hjelper til, forteller han og legger til at kuene er inne i fjøset i vinterhalvåret. Han driver løsdrift – som betyr at de ikke står i trange båser, men kan bevege seg friere.

Ansvarlige investeringer

Løsdrift er et dyrevelferdskrav som alle bønder snart må oppfylle, og det medfører store og dyre investeringer for mange bønder. Her har Gimming møtt kritikk.

– Du sa nylig i Bondebladet at bøndene må passe på sine investeringer. Var du ikke litt hard mot dine kolleger der? Kravet om løsdrift og diverse miljøkrav medfører dyre investeringer?

– Jeg sa også at det politiske vedtaket om løsdrift må innebære at staten stiller opp med gode investeringsvirkemidler for å bidra til at omstillingen ikke medfører redusert norsk matvareproduksjon, innvender han.

– Ikke alle la merke til dette, for det sto i den delen av artikkelen som lå bak betalingsmur. Men jeg sa også at bønder, i likhet med andre selvstendige næringsdrivende, må ta ansvar for hvordan de driver bedriften. Kostnadstilpassning er et viktig tema, understreket jeg. Og det står jeg ved. Mange bønder er svært sårbare overfor renteøkninger. Vi har hatt svært lave renter helt siden finanskrisen, og det kan friste til overinvesteringer, som i ytterste konsekvens kan ende med at gården går over ende.

Dette er langt mer dramatisk enn for folk flest, for de fleste gårder drives som enkeltmannsforetak og da går boligen også med i suget. Hele livsverket, hele identiteten som bonde står på spill.

Styrket av korona

– Hvordan har korona påvirket bøndene – kommer dere f.eks. styrket ut fordi folk setter pris på mat de vet hvor kommer fra, og regner med at norsk mat er både sunnere og mer miljøvennlig enn mye importert mat?

– Det kan virke sånn, men beviset får når vi ser om grensehandelen tar seg opp til gamle høyder. Det kan også virke som om folk setter mer pris på selvforsynt mat i lys av pandemien.

– Selvforsyningsgraden er nede i 34 prosent, vi ligger lavest i Europa. Hvor høy selvforsyningsgrad av mat burde vi ha?

– Det er også vanskelig å svare veldig konkret på, for det kommer an på så mange faktorer. For eksempel: Hva kommer vi til å spise i fremtiden, hva blir det etterspørsel etter? Hvis pasta, som lages av en hvetetype vi ikke kan dyrke i Norge, nøtter og avocado fortsetter å øke i volum, vil det ikke øke selvforsyningsgraden.

– På den annen side har nedstengningen medført stopp av sesongarbeidskraft fra utlandet, tilføyer han.

– Kort vei til toppen

God ledelse bygger ifølge Gimming på tillit til medarbeiderne. «Du må gi ansvar og anerkjenne den jobben som blir gjort». På spørsmål om hva som er dårlig ledelse, svarer han: «Overdrevent kontrollbehov, manglende rom for å gjøre feil og det at man ikke gir tilbakemelding til sine medarbeidere slik at det oppstår forventingsavvik som igjen skaper dårlige resultater og mistillit. Og beslutningsvegring».

– Kan du fortelle om en gang du lærte noe om god ledelse som du har tatt med deg videre?

– Jeg kan ikke komme på en konkret situasjon, men har jo reflektert litt over ulike situasjoner fra f.eks.aprildagene 1940, Vassdalenulykken, og nyere situasjoner som tørkekrisen i 2018. Fellesnevnere kan være personlig initiativ og ansvar eller manglende sådan, evne til å ta beslutninger selv om man ikke har all info og det å få folk med seg som et lag for å løse oppdraget.

– Hva er hovedproblemet ved å lede bønder? Har f.eks. Bondelaget problemer med å holde troppene samlet, så det ikke blir alles kamp mot alle i jordbruksoppgjøret – ku-bønder mot grisebønder og så videre?

– Næringen er preget av stort mangfold og mange meninger, og slik skal det være. Vi har et sterkt organisasjonsapparat med 60.000 medlemmer og 500 lokallag over hele landet, svarer han diplomatisk.

– Vi har et godt interndemokrati. Det er kort vei fra medlemmene til meg, jeg får direkte henvendelser flere ganger i uken. Bondelaget organiserer to tredjedeler av alle bønder i Norge, fra totalt 39.000 gårder. I tillegg kommer jord som blir forpaktet, ofte i landbruksbedrifter som leier jord av andre.

Valget

Jeg forsøker å få ham til å si hvilken statsministerkandidat han støtter – Jonas, Erna eller kanskje Trygve. Med den vil ha ikke begi seg utpå, for igjen skal han han representere alle bønder, med ulikt politisk syn.

At årets jordbruksoppgjør endte med brudd kommenterer han kun ved å si «at en viktig årsak var jordbruksopprøret, og at når det blir brudd i jordbruksforhandlinger, er det ingen megling. Saken går rett til Stortinget». Dette tapte næringen på i år, men Gimming mener bruddet var nødvendig.

– Vi tok en kalkulert risiko. Vi kommer sterkere tilbake i neste oppgjør. Denne dynamikken har vi sett flere ganger.

– Hvilken betydning har den personlige kjemien mellom lederne for de to faglagene i slike forhandlinger? Hvordan går du sammen med Kjersti Hoff, som leder Norsk Bonde- og småbrukarlag?

– Min kjemi med Kjersti er god, men vi er to selvstendige organisasjoner som skal samordne oss til et felles krav. Det greide vi. Det ble noen gnisninger etter at kravet var lagt frem, og det skuffet meg litt.

Mat fra grunnen

Han snakker ikke med de to døtrene, som er i barnehage- og tidlig skolealder, om hva som skal skje med gården når de vokser opp. Det gjorde ikke foreldrene hans med ham heller, forteller Gimming.

Han ble ikke presset til å bli bonde, sier han, men ønsket det selv. Som eldst av tre søsken var han odelsgutt.

– Søsteren min, som er et år ynge, og jeg, hadde enormt stor frihet. Vi bygget og snekret i en av driftsbygningene. Broren min er åtte år yngre. Vi var ute på jordene, plukket stein og satte poteter. Annenhver lørdag sorterte vi poteter etter størrelse og kvalitet. Det var kjedelig, men vi ble motivert av at vi fikk lønn for arbeidet, opplyser han nøkternt.

– Moren min var utdannet husstellærerinne og lærte søsknene mine og meg å lage mat. Så det er jeg som lager mye av maten hos oss.

– Hva spiser dere vanligvis?

– Jeg er nokså tradisjonell. Jeg spiser mye poteter, kona mi skjønner ikke hvorfor. Vi spiser grønnsaker som vi dyrker selv. Gulrøtter, vårløk og aspargesbønner. Jeg lager vanligvis all maten fra grunnen og sparer på kraft for å lage saus av den. Kraften fra svin er best. Det er også jeg som lager julemiddagen. På julaften har vi ribbe og svinestek og elg. Litt for enhver smak.

– Hva vi spiste i går? Jeg tror det var pasta, eller hamburger, men det var av tidshensyn. Jeg lager pastasausen fra grunnen også.

– Spiser dere dyr fra gården?

– Nei, kjøtt kjøper vi. Vi kan slakte rådyr eller elg, for jeg går, eller gikk må jeg vel si, for det har vært lite av det i det siste, på jakt. Elg og hjort er dyr som lever ute i naturen. Men vi slakter ikke storfe, for det stilles rimelig nok helt andre krav til hygiene ved slakt av husdyr.

– Du bor rett ved svenskegrensen. Hender det en sjelden gang at du stikker over grensen og kjøper billigere kjøtt der?

Han svarer fort og kontant:

– Aldri! Ikke alkohol heller.

Rapende kuer

– Noen vil ikke spise rødt kjøtt fordi de mener at det ikke er sunt?

Her blir Gimming først litt indirekte og snakker om helse og kjøtt generelt – så kommer det:

– Nå kan det jo være en del vikarierende motiver som ligger bak noe av miljøbevegelsens motstand mot rødt kjøtt. De prøver å gjøre klimasaken om til en kostholdssak. Det er urimelig. Norsk jordbruk har allerede forpliktet seg til å kutte utslipp av metangasser, det er så vidt jeg vet ikke skjedd i andre land.

– Hvordan skal man gjøre det? Skal dere få kuene til å slippe ut mindre luft bak?

– Kuer slipper ut mest gass foran, det vil si de raper, retter han.

– Vi skal redusere rapingen ved å regulere foret. Selskapet GENO har installert metanmålere, kalt sniffere, på bruk over hele landet. De måler 100 kuer per dag og sammenligner fõr, avstamning og andre faktorer. Det er et veldig lovende prosjekt, sier han og tilføyer:

– Norske bønder i er Europa-mestere i å utrydde sykdommer blant husdyr, på grunn av vårt importvern av dyr. Det tror jeg ikke alle vet. Vi importerer ikke kalver til Norge, men nedfrosne embryoer, og dermed reduserer vi smitte og kan bruke færre medisiner. Vi importerer en ikke-modifisert soya fra en produsent i Brasil for å lage for. Ellers er nesten all soya på markedet genmodifisert.

– Er du indignert over et mer industrielt jordbruk i endel andre land?

– Jeg er ikke indignert over kolleger. Bønder i land som ikke har ordninger som beskytter sitt eget jordbruk, kan ikke ha like høye krav til produksjonen. Vi har et strengt importvern i Norge, så vi kan ha høyere kvalitetskrav. Vi har også en forutsigbarhet som skjermer oss for store svingninger i lønnsomhet.

Klager ikke

– Hva er de viktigste utfordringene for Bondelaget fremover? Er det for eksempel høyere inntekt for bøndene, kamp mot WTOs forslag om internasjonalt forbud mot en rekke støtteordninger av det slaget vi har i Norge, bedre miljø, grunnrettigheter, rovdyrpolitikk, økt selvforsyning -– eller noe helt annet?

– Alt du nevner der, og særlig det første.

– Har du forståelse for at noen synes dere bønder klager for mye?

– Klager vi for mye, spør han med et lite smil.

– Jeg tror ikke man skal blande sammen legitime politiske klav, og klaging og syting. Det må være lov å bringe frem i debatten legitime behov i næringen uten at det oppfattes som klager.