Christine Wilberg | Frykter for Konfliktrådets fremtid

­− Konfliktrådet er en del av straffesakskjeden og mekling i konfliktråd er en alternativ straffereaksjon for eksempel til bøter eller henleggelse av straffesaker. Mekling i konfliktråd kan virke forebyggende for ny kriminalitet, ivaretar relasjoner, og er et alternativ politi og påtale bør bruke mer, sier Christine Wilberg.

− Før fikk vi mest enklere saker, naskeri, mindre tyveri og skadeverk. Trenden de siste årene er mot mer alvorlige saker som vold og integritetskrenkende saker, for eksempel vold i nære relasjoner, seksuallovbrudd, ran, og trusler, opplyser hun.

− I en kronikk skriver du at antall straffesaker overført til konfliktrådene er mer enn halvert de siste ti årene. «Forsetter denne utviklingen vil mekling i konfliktråd ikke lenger være et reelt alternativ i straffesaker.» Tror du Konfliktrådet blir nedlagt dersom utviklingen fortsetter, og hvorfor skjer det?

− Det håper jeg ikke, flere enn i dag bør få mulighet til å møte i konfliktrådet. Hvorfor utviklingen er slik jobber vi med å finne ut av. Åtti prosent av de som svarer på våre brukerundersøkelser forteller at de er fornøyde med oss, og 70 prosent forteller at de synes saken er ute av verden etter møtet i konfliktrådet eller at meglingsforsøket bidro i positiv retning.

Lite kjent

− Utfordringen er at tilbudet vårt ikke er godt nok kjent, verken hos publikum eller hos politi og påtale, mener Wilberg.

− Vi er avhengig at de kjenner til oss og henviser egnede saker til oss. Det er mye bedre, og også mer tillitsskapende overfor publikum, at det blir ilagt en straff, enn å henlegge sakene. Vi behandler også saker politiet henlegger, men da som sivile saker.

− Politiske myndigheter vil styrke konfliktrådet og at dere skal brukes mer. Har dere motstandere blant politi og påtalemyndigheter?

− Det er nok ulike oppfatninger om hvor egnet bruk av konfliktråd er i mer alvorlige saker. Jeg mener det kan være et godt tilbud også i disse sakene, men det kommer an på saken og på partene.

− Jeg vet ikke om vi har direkte motstandere, men politiet og påtalemyndigheten har varierende kjennskap til oss, eller tror kanskje ikke at mekling i konfliktråd er egnet. I tillegg er det også ganske stor gjennomtrekk av påtalejurister, så det har vist seg å være viktig med jevnlig kontakt mellom de lokale konfliktrådene og politidistriktene for å sikre kunnskapen.

− Hvordan vi skal endre dette bildet? Dette har vi jobbet mye med både på sentralt og lokalt nivå. På sentralt nivå er vi i dialog om tiltak både med riksadvokaten og politidirektoratet. Signalene fra departementet er jo at konfliktrådet skal brukes mer, ikke mindre. Går det den andre veien, blir vi brukt for lite, kan vi oppfattes som uaktuelle. Det ville vært et tap for rettssystemet og for samfunnet om mennesker ikke skulle få tilbud om å ta eierskap til egen situasjon og snakke ut om det som har skjedd.

Frivillige meglere

− Vi mener konfliktråd i utgangpunktet kan fungere godt i alle typer saker, inkludert integritetskrenkende saker og vold i nære relasjoner. Men ingen er tvunget til å møte hos oss, det er frivillig, utdyper Wilberg.

− Det er vel ikke så rart om ikke alle ønsker å møte en gjerningsmann som har gjort en vondt. La oss si at man blir slått ned av en utagerende ungdom på åpen gate, har man da lyst til å møte gjerningsmannen igjen - selv under ordnede former med en megler til stede?

− Folk reagerer forskjellig og har forskjellige behov. Noen ønsker det. Andre ønsker det, men kanskje ikke med en gang. De som har opplevd vold eller en annen integritetskrenkende hendelse, må forsøke å bearbeide hendelsen først. Det kan ta litt tid før de eventuelt vil møte gjerningspersonen.

Det å møte i et tilrettelagt møte med en nøytral mekler er et godt tilbud til de som har behov for å bearbeide hendelser og kanskje reparere relasjoner for å komme seg videre, mener Wilberg. Den fornærmede kan fortelle om sin opplevelse av det som har skjedd og hvordan det har påvirket livet etter voldshandlingen. Den som har gjort noe galt, kan si noe om hvorfor det skjedde, svare på spørsmål den fornærmede har − og kanskje be om unnskyldning.

Christie som opphavsmann

Ordningen med konfliktråd går tilbake til 1980-tallet og ble landsdekkende i -Opprinnelig ble de tenkt som en ordning for lovbrytere under 15 år, så for de mellom 15 og 18 – for å unngå at de ender i fengsel, men heller får tilbud tilpasset deres behov. Juristen Nils Christie, som regnes som Konfliktrådets opphavsmann, har beskrevet dem som «nye møteplasser for mennesker i konflikt. Viktigst er nettopp møtet. Ukjente får øye på hverandre, litt kjente får kanskje mulighet for å se mer enn de før hadde sett.»

Med årene er institusjonen blitt påbygd med både strafferettslig og sivilrettslig funksjoner for personer også over 18 år. Konfliktrådet skal ifølge loven «arrangere møter mellom parter i konflikter som oppstår fordi én eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse».

Konfliktrådet gjennomfører ifølge konfliktrådsloven «strafferettslige reaksjoner som mekling i konfliktråd» og det lovteksten kaller «ungdomsoppfølging» og «ungdomsstraff». Det siste er ikke er det som vanligvis forstås som straff, men mer enn oppfølging etter personlige behov. Det skal lages en ungdomsplan med tiltak for ungdommen. Det kan for eksempel, forklarer Wilberg, være tiltak om utdanning eller jobb, rus tiltak eller tilbud om sinnemestring hvis det er det ungdommen har behov for. Konfliktrådet skal videre bidra til å formidle og bygge kunnskap om kriminalitetsforebygging, med vekt på samhandling lokalt.

Konfliktrådet har ca. 140 ansatte. Konfliktrådet består av 12 lokale konfliktråd og et sekretariat, som har det faglige og administrative ansvaret for landets 12 konfliktråd med til sammen ca 500 meglere. Meglingen ledes av en person fra distriktet som i utgangspunktet kan være hvem som helst. Kravet er at personen er over 18 år, har plettfri vandel, snakker norsk og er godt personlig egnet.

Konfliktmegleren skal være nøytral. Han eller hun «dømmer» ikke, men organiserer en dialog hvor partene og andre som er berørt av et lovbrudd eller en konflikt, i fellesskap bestemmer hvordan virkningene skal håndteres.

Ikke alt rettsliggjøres

− Utgangspunktet til Christie var at konflikten skal gis tilbake til lokalsamfunnet, å løse den der den er oppstått. Det er så mange konflikter i samfunnet, og det er ingen fordeler med å oppskalere dem. Ungdom som har gjort noe galt får et tilbud som kan gi dem en bedre fremtid. Grunntanken er å forhindre en kriminell løpebane, sier Wilberg.

− Men er ikke Christie blitt litt «gammeldags», litt mindre aktuell enn han var, særlig når lovbruddene blir grovere?

− Christie er ikke umoderne. Vi lever i en tid med mange konflikter og uro rundt oss, og det er ikke noe behov for å bære ytterligere ved til bålet ved å rettsliggjøre alle konflikter. Det er heller ikke rettssystemet tjent med.

− Du var leder i UDI i mange år, og da er man alltid gjenstand for debatt og kritikk. Blir det ikke litt kjedelig for deg i en instans som mange – ifølge Konfliktrådet egne sider − ikke vet om engang?

− Ja, man merker stor forskjell i fokus fra media og omverden. Media er veldig interessert i alt som skjer på utlendingsfeltet. En befolkningsundersøkelse viser at tre av fire har hørt om Konfliktrådet, men langt færre kjenner til alle tjenestene som organisasjonen tilbyr.

− Vi tilbyr også megling i sivile saker. Det kan være nabokrangler for eksempel. Noen som ønsker et tre ned for å få mer sol eller utsikt, eller i mer betente saker hugger et tre i naboens hage.Da er det fint å kunne snakke med naboen for sammen å finne løsninger, og måter å forholde seg til hverandre på fremover. Ingen er tvunget til å møte til konfliktsrådsmegling, tilbudet vårt er basert på frivillighet. Og det er også gratis.

− Mange blander oss med Forliksrådet, som er førsteinstans for sivile saker som skal inn i rettssystemet. De har ofte politisk oppnevnte meglere, og sakene deres dreier seg ofte om penger, mens våre saker retter seg mye mer mot det personlige.

Arbeidspress

− Ble du headhuntet, og hvorfor tok du denne jobben?

− Ja, og jeg ønsket å jobbe i Konfliktrådet på grunn av samfunnsoppdraget. Jeg visste at jeg måtte flytte på meg mot slutten da jeg var i UDI.

− Arbeidspresset i UDI var intenst, det var i lange perioder jobb 24-7. Under flyktningkrisen i 2015, hvor min avdeling hadde ansvar for å etablere asylmottak, var det spesielt intenst. Jeg ble sykmeldt i en lengre periode, men greide å arbeide meg tilbake. Min bevisste strategi var å stable meg på beina og så søke meg mot noe annet, noe som også er meningsfullt, men ikke fullt så intens.

− Det er ganske modig av deg å fortelle at du var sykmeldt så lenge?

− Det er nok lettere for meg nå, enn det var da det skjedde. De som bare kjenner meg fra jobb vet kanskje ikke dette, og noen blir sikkert overrasket når de hører det. Jeg tenker det er viktig å vise at man kan komme seg tilbake. Vi er forskjellige som mennesker, vi takler presset forskjellig. Og vi vet ikke alltid hvor grensen går før det skjer noe.

Kroppens signaler

− Er offentlige myndigheter for dårlig til å følge opp lederne sine, slik at offentlige ledere for lett kan ende opp med sykmelding?

− Det kan jeg ikke si, ikke generelt. Min leder fulgte meg godt opp. Jeg fikk den tiden jeg trengte, og jeg fikk den støtten jeg trengte. Det var jeg som burde ha lyttet til kroppens signaler mye tidligere.

− Hvordan artet signalene seg?

− Manglende mestringsfølelse, døgnet strakk ikke til og kort lune. Det slo ikke ut på jobb, håper jeg, men på hjemmebane hadde de lenge sagt «du jobber for mye». Når jeg ble sykmeldt var jeg helt utslitt. Jeg trengte tid på å bygge meg opp igjen og kunne bare gjøre én ting hver dag. For eksempel: Gå en tur, det var alt den dagen.

− Hva gjør du når kroppen signaliserer at du må slappe av og stresse ned og heller bygge deg opp?

− Jeg har funnet ut at yoga fungerer bra for meg. Det begynte jeg med under sykmeldingen. Ellers får jeg ro i kropp og sinn når jeg går tur og er i naturen. Hvor viktig naturen er for meg oppdaget jeg litt på nytt da jeg var sykmeldt.

Relasjonell

Jeg spør om hun gjør noe som man ikke forbinder med jurister eller med ledere i offentlig sektor, og hun svarer nei – men så legger hun til at hun danset ballett og jazzballett i mange år, ut videregående.

Hun vokste opp på Eiksmarka i Bærum. Faren var utdannet skredder, men tok tilleggsutdanning og jobbet med data og prosessforbedring i Oslo Lysverker, moren var teknisk tegner. Sin eksmann møtte hun da de begge studerte juss. Sin nåværende kjæreste traff hun for tolv år siden da begge jobbet i UDI – han er der fortsatt.

− Jeg har hatt mange samfunnsengasjerte mennesker rundt meg, og det har alltid vært mange diskusjoner om samfunnet og verden rundt oss, så det var naturlig for meg å engasjere meg i noe med et viktig samfunnsoppdrag, forteller hun.

− Hva har du lært om å være leder av å selv gå på en smell?

− Jeg ble mer oppmerksom på hvordan det står til med andre, hvordan de har det, og forsøker å ivareta dem. Jeg er nok en relasjonell leder, prøver å være tett på de jeg leder. De har ulike behov som jeg prøver å møte, sier hun.

− Jeg har lært mye om ledelse av de som har vært mine ledere og også de jeg har vært sidestilt med. Jeg tenker at det er viktig å være åpen, lyttende og spørrende og få med seg folk i prosessene, gi dem tid. Jeg prøver å skape forståelse og få enighet i ledergruppen, men lever fint med at det ikke er konsensus om alt. Det er viktig å diskutere og komme frem til best mulig løsninger sammen, for man blir bedre sammen med andre. Ingen leder vil være omgitt av folk som bare sier ja, jeg ønsker å bli utfordret, understreker Christine Wilberg.

På vei ut spør hun meg om jeg selv hadde ønsket å møte til mekling i konfliktrådet, og jeg svarer at heldigvis blir det teoretisk for meg, men at jeg har truffet kvinner som har opplevd grov voldtekt. De ønsker ikke å bli sidestilt med gjerningsmannen i en slags oppgjørsmøte, har de fortalt meg − og det kan jeg godt forstå.

Hun svarer ikke – men hun lytter.