Filmregissør Erik Poppe: Historie­fortelleren

Raskt merker folk når de gjør ting som ikke alltid er optimalt, da slipper jeg å påpeke det. – Jeg korrigerer, leder og veileder når jeg ser at en enkelt er på feil kurs, men grunnregelen er å gjøre det med en dose humor eller latter på egne vegne over tilsvarende «feilmanøvreringer» jeg selv har gjort, og som jeg har gjort et dusin ganger før...

Erik Poppe er en av Norges suverent beste filmregissører. Han liker seg i spenningsfeltet mellom arbeidsgiver, filmskaper og «sjelesørger».

– Jeg skal bygge opp et «selskap» på rekordtid, jeg skal få 130 mennesker til å presentere over evne i løpet av en periode på to-tre måneder med forarbeid og et par nye måneder med usedvanlig intenst opptaksarbeid.

– Når produksjonen virkelig står på, er det viktig å få arbeidsdagen til å gå opp. Noen styrer et filmsett ved å bare skrike eller skape frykt over ens eget ustyrlige og kunstneriske temperament. Jeg har sett og jeg har hørt. Det fungerer usedvanlig dårlig. De største og mest toneangivende regissørene er ikke sånn, og har ikke vært det heller. Men alle har sin egen filosofi som de følger, jeg har min.

Sterke følelser

– Det vi har til felles er utfordringen vi møter jevnlig. Å få medarbeidere motivert, forberedt og i stand til å skape nye og sterkere opplevelser hver dag. Å sette nye «perser» til stadig, nye rekorder. Og ikke minst, gjøre dem på en måte fornøyde og lykkelig over å ha vært med på denne reisen.

– Jeg må være ærlig og åpen med mine medarbeidere. De må stole på at jeg sier fra, og at jeg ikke har en dobbel agenda. Jeg bruker mye av meg selv, mitt eget liv. Mine egne personlige historier og hendelser deler jeg rikt på. De fungerer som «liknelser» for løsninger eller følelser jeg vil vi skal lete etter og skape sammen.

For hver gang Erik Poppe ansetter en ny stab, skaper han et nytt miljø rundt seg. Akkurat som med toppidrettsutøvere, er han helt avhengig av at hver enkelt yter over evne. Og det går jo ikke over mange år, men filmopptak tar som regel ikke mer tid enn åtte uker.

– Nesten hver eneste dag skal vi løse oppgaver som kan virke umulige, sier han. – Vi skal få det mest komplekse til å se forbausende lett ut når vises på et kinolerret et sted i Norge, USA, Brasil eller Japan. Hele staben, ikke bare fagsjefene, skal topp-prestere.

Stil som forplikter

– Det handler ganske enkelt om å dele på eierskapet til de løsningene som oppstår underveis, fortsetter han. – Jeg er avhengig av på forhånd å ha mine egne løsninger for hvordan hver enkelt medarbeider skal kunne løse sin oppgave. Jeg jobber metodisk med å åpne for deres egne forslag, er svært raus med å få til forslag. Det er ikke alltid det er den suverent sterkeste løsningen, men den løser oppgaven innenfor de rammene vi har. Jeg får en deltaker og en partner til å jobbe mer aktivt og mer ansvarlig for å nå min visjon. Det handler kort og godt om å hente det beste ut av hver enkelt.

– Å jobbe med en inkluderende stil forplikter. Det er en eneste stor utfordring og betinger at jeg ser hver enkelt. At jeg er tydelig i tilbakemeldingene og at jeg er like tydelig med å formidle historien vi skal fortelle, hvem vi skal nå og betydningen av prosjektet for meg personlig. Hva jeg forventer at vi sammen skal oppnå.

– Hva skal vi forske i, hva skal vi lete etter, hva skal vi oppdage denne gangen? I min verden er det forbudt å gjenta eller planke gamle suksessoppskrifter. Vi skal utvikle dem til noe enda mer sammensatt og spennende.

Vi verken må eller skal gjenta oss selv. Vi skal ikke gjøre noe vi har gjort før eller andre har gjort før oss.

Kongens nei

– Det er vanskelig, men avgjørende at jeg ikke propper hodene deres fulle med lange utredninger, men finner enkle språklige bilder som jeg kan bruke for å formidle utfordringene vi skal løse, og finne mentaliteten og holdningen som vi skal lene oss på. Til slutt dreier det seg om følelsene vi skal skape hos publikum. En spillefilm skal røre, berøre og opprøre. Den skal flytte grenser, begeistre og utfordre. Det skal bli noe folk husker lengre.

Vi møter en intens Erik Poppe foran tre store skjermer sammen med klipperen Einar Egeland. Spillefilmen «Kongens nei» er inne i sine siste uker med klipping etter mer enn tjuefem uker med redigering. Filmens handling starter om ettermiddagen den 8.april 1940 og skildrer kong Haakon og alt som faller sammen omkring ham de neste tre dramatiske døgnene.

– Det er tre døgn med forvirring og flukt fra Oslo til Hamar og Elverum og den dramatiske bombingen av Nybergsund, som skildres på en ganske så rå og frisk måte.

En modig mann

Hvordan har kongens lederevner påvirket deg?

– Jeg er nok lite påvirket av kong Haakons måte å lede nasjonen på, men som leder selv, har jeg sett utfordringene han sto oppe i. Han må ha hatt det vanskeligste utgangspunktet en leder kan ha. Han var som konge den gang, lik kongen i dag, bundet på hender og føtter og hadde ikke mandat til å styre Norge.

– Det er det politikerne som skal. Hans konstitusjonelle prosjekt, fra han kom i 1905 og fremover, var å definere folket og regjeringen som besittere av makten. Han definerte kongens rolle som en slags garantist for at dette skulle følges, men ga seg selv ingen reel politisk makt, sier Erik Poppe.

– Hans oppgave var å skape en kongegjerning som Norge ikke hadde hatt siden 1400-tallet. Han valgte å skape en rolle uten politisk myndighet. Hadde han gjort det, ville han som konge ikke kunnet overleve lenge.

– Kong Haakon var en modig mann. Men det interessante er hvordan han håndterte det ufattelige presset han etter hvert opplevde når ansvaret for krigen ble lagt på hans skuldre. Han så Stortinget falle sammen, og han så en statsminister som fikk nervøst sammenbrudd og som ikke lenger ville styre.

– Hans eneste barn, Olav, ville ut og kjempe. Han følte nok et øyeblikk at han sto ganske alene, som både far og nylig enkemann.

«Å jobbe med en inkluderende stil forplikter. Det er en eneste stor utfordring og betinger at jeg ser hver enkelt»

Etikk og moral

– Når mange ønsket å gi opp, trekke seg fra sine politiske verv og gi Quisling politisk legitimitet på tross av at han har foretatt et regelrett statskupp, måtte han til slutt trekke det siste kortet han kunne bruke. Å abdisere om Stortinget valgte å gå med på Quisling som Norges nye statsminister. Og husk; han hadde ingen rådgivere eller andre rundt seg når han til slutt velger å sette hele monarkiet på spill ved å si nei til Quisling og erklære krig mot Tyskland.

– Ser jeg på ham som en leder, var det en mann som tok et valg bygget på sin egen samvittighet, sier regissøren.

Erik Poppe peker på kong Haakon som en leder som måtte lytte til sin samvittighet.

– Går jeg mot min samvittighet, mister jeg det viktigste styringsverktøyet jeg har. Da forsvinner fornuften og historien min. Da må jeg gå etter en annen logikk. Mitt begrepsapparat bygger utelukkende på min egen etikk og moral. Det er det, mer enn lover og regler, som forteller meg hvor grensene går. Det tror jeg også var kong Haakons eneste veileder gjennom disse tre ufattelige sammensatte og dramatiske døgnene.

Speilbilder av meg selv

I Erik Poppes film «Tusen Ganger God Natt», som hadde premiere i 2013, beveger han seg ut i krigens konfliktområder sammen med den franske superstjernen Juliette Binoche. Hun spiller krigsfotografen Rebecca, som slites mellom morsrollen og arbeidet som krigsfotograf. Hun er en kvinne som opplever krigens helvete på nært hold.

– Må dine filmer ha så mye helvete i seg?

– Generelt sett blir man påvirket av det livet man lever, og som består av de situasjonene man utsetter seg for. Jeg har en egen evne til å se og ta inn over meg situasjoner. Og beveger du deg tett opp mot helvetet, så kjenner du enda sterkere på hva selve livet er. Jeg har satt meg inn i alle de mennesker du ser på lerretet, de er speilbilder av meg selv, mine egne historier eller erfaringer. Det er meg selv i hver enkelt av de karakterene du ser på lerretet i alle mine filmer. Både de usympatiske og de litt mer sympatiske.

Kler meg naken

– Det handler utelukkende om å sette opp en visjon som alle skjønner og å motivere hver enkelt. Her ser jeg ingen forskjell. Når det gjelder skuespillerne krever det at jeg gir absolutt alt av meg selv og «kler meg naken», deler av mitt innerste, for at de skal våge og gjøre det samme foran kameraet. Om ikke jeg våger og dele av meg selv, kan jeg ikke forvente at de gjør det heller, sier Erik Poppe. – Jeg har en historie å fortelle, og de må føle at den historien er like mye deres.

– Jeg er ansvarlig for alt du ser på lerretet, for alle mine 130 medarbeidere innsats. Lykkes de, så lykkes jeg. Lykkes jeg, så lykkes filmen. Lykkes filmen, så lykkes vi alle, både kunstnerisk, men like viktig, også økonomisk. Det gir oss fornyet tillit til å gå løs på nye og enda mer utfordrende oppgaver. Å holde budsjettet er overordnet og like viktig som å lykkes innholdsmessig med en film.

Gjennom tvil kommer tro

– Du bruker sterke skuespillerne, da kan det vel lett ta overhånd?

– Overhånd? Du tenker på konflikt? Nei, mister jeg respekten så mister jeg hele prosjektet mitt. Alt avhenger av at jeg har respekt. Da må jeg gjøre meg fortjent til den. Det nytter ikke å få en skuespiller til å gjøre noe han eller hun ikke skjønner eller ikke tror på. Sterke skuespillere krever det samme som mindre sterke skuespillere. De er svært ofte nervøse og må gjennom en prosess jeg kan definere som «gjennom tvilen kommer troen…».

– Det handler om tid med dem. Om en prøvetid der det meste handler om å finne svar. Finne svar på hvorfor karakteren de skal spille tenker og handler som den gjør.

- Finner de ikke svaret på dette, kan min vurdering bli satt på prøve. Men det skjer ikke. Jeg ser ingen grunn til å hoppe over nettopp denne verdifulle prøvetiden og her ligger nøkkelen inn til denne tilliten vi er så avhengig av.

– Ordet «director» er å gi folk «direction», å gi folk retningen, veilede og lede dem på veien, sier Erik Poppe.

– Jeg må ha en tydelig historie og den må folk bifalle. Når jeg ansetter folk eller gir folk en rolle, skal vi velge hverandre, de skal velge meg, jeg skal velge dem. Vi skal ønske å jobbe sammen om denne historien.

Sårbar

– Med andre ord, en god leder må være en god historieforteller?

– Bedriftsledere må klare å formidle sin visjon. Først og fremst muntlig, kort og tydelig, ekte og ærlig, entusiastisk og klokt. Selv må jeg tro at jeg har evnen til å være en verbal formidler.

– Det sterkeste mediet du har, er deg selv. Når du forteller om deg selv, din visjon og dine utfordringer, hva ønsker du å oppnå, og hvorfor ønsker du å oppnå det. Hvorfor er det så viktig for nettopp deg? Da blir jeg som leder forstått av alle.

– Og ikke minst, motivet for hvorfor det er så viktig for nettopp meg, bør være et annet motiv enn det økonomiske...

– Jeg opplever at spennende ledere alltid har en personlig historie å komme med. De må åpne seg og tørre å gi av seg selv, fortelle om sitt eget liv og fortelle om seg selv. Det er slik samlende ledere oppstår. Det er ikke en måte å gjøre seg mer sårbar på, men snarere det motsatte.

Erik Poppe på settet: Spillefilmen Kongens nei er inne i sine siste uker med klipping etter mer enn fem og tyve uker med redigering.

Søke etter svar

– Du er 55 år. Er du en bedre leder, en bedre filmregissør, nå enn for 20 år siden?

– Som filmskaper og historieforteller er jeg bedre nå enn før. Jeg har mer levd liv og større erfaring. Jeg toppregisserte ikke da jeg var tretti. Men da, som nå, tror jeg på det jeg gjør. Men på en litt annen måte.

– Det er bare en ting jeg virkelig lærer av, det er av den motstanden jeg får og de feilene jeg gjør, sier Erik Poppe. – Jeg må tørre å gjøre feil, for det er den eneste erfaringen som fører meg videre. Jeg gjør feil hele tiden. Så prøver jeg å finne impulser som gir meg svar.

– Jeg vil ha nei-mennesker rundt meg. Ikke mennesker som nødvendigvis sier: «nei, nei, jeg vil ikke!», men mennesker som tør å stille de litt vanskelige spørsmålene. Folk som ikke blir redd for motstand, men som også tør å gi meg konstruktiv motstand i prosessen. Det farligste er når noen sier: «Dette har Poppe klart før så det løser han nok på en eller annen måte». For hver nye film jeg skal lage, skaper jeg noe helt forfra. Jeg har erfaring med meg, jeg vet om begrensninger og jeg vet hva jeg ikke vet. Men påny er oppgaven som et stort blankt lerret, og jeg skal fortelle noe helt annet og på en helt annen måte enn før.

– Jo eldre jeg blir, og mer jeg får gjort, erkjenner jeg tydeligere og tydeligere mine egne begrensninger. Da er kunsten å tørre å jobbe med sterkere folk enn deg. Og da må du tåle et krevende spørsmål eller en undring over hva du gjør, i ny og ne.

Forførende medium

– Da må du ha et klart hode?

– Nei, jeg må ha et åpent hode, sier Erik Poppe. – Av alle de nei jeg får, skal jeg svare tilbake: «Det var interessant. Det er helt riktig, det har jeg ikke løst. Det utfordrer prosjektet».

– Hva med ja-menneskene?

– Nei-menneskene blir ja-mennesker etter hvert som prosessen skrider fram og vi trenger ja-ene så ofte som mulig.

– Hva er meningen med alt dette?

– Det et umulig spørsmål å besvare. Men innholdet i det vi produserer, i det jeg igangsetter av historier jeg synes er vesentlige å bruke flere år på å lage, kan vel kort oppsummeres som; Å skape undring og nysgjerrighet hos noen, økt forståelse for andre. Å sette fokus på de vesentlige og interessante spørsmålene som berøre meg og kanskje også andre. Film er jo et ubegripelig sterkt og forførende medium.

Et brev fra Canada

– Hva er det mest optimale med å bruke flere år på å lage en film?

– Jeg håper jeg klarer å provosere i gang noen prosesser eller refleksjoner, sier Erik Poppe.

– Jeg fikk et brev fra en familie i Canada, fra noen foreldre som hadde sett filmen «De Usynlige» for noen år siden. De hadde blitt beveget over budskapet i filmen, som er forsoning. De inviterte barna sine for å se filmen på nytt. Familien var midt i en situasjon som var svært ladet og spent. Det var den filmen som tilfeldigvis igangsatte en diskusjon som førte til et vendepunkt og en slags forløsning for nettopp denne familien, på et sted jeg aldri hadde hørt om før.

– Hva de diskuterte og om selve vendepunktet handlet om noe annet, vet jeg ikke. Men de hadde behov for å takke meg. Det var rart. Og det var veldig fint. Det er det ytterste av det jeg kan oppleve. Hva gjør en film med en mottaker, hva gjør det med livene til noen?

– Hva er så meningen med livet?

– Det er først og fremst å se at døtrene mine beveger seg fremover i en verden jeg unner dem å leve i.

– Men skal jeg snakke om mitt yrke, mitt «kall» så innser jeg at de fleste ikke har den samme muligheten til å gjøre noe for mange. Mitt privilegium starter med en ide, som ender med at den treffer massene. Da blir jeg ydmyk. Det ligger en forpliktelse i det å fylle historien med innhold og mening. Så lenge jeg kan fortelle en god historie, gir det mening.

– Og så er det jentene mine, rett og slett jentene mine.