Frykter lengre straffer

Det første man legger merke til er hvor mye hun ligner sin mor. Ansiktet, energien, det lette fotlaget. Stemmen også. Et det noe av faren også kanskje - lunheten, humoren, den ujålete direkte væremåten? Joda, men særlig moren.

– Alle sier dette. Om søstrene mine også, at vi ligner sånn på mor. Jeg har vært heldig med valg av foreldre, konstaterer Merete Smith. Dersom hun er lei av at det første mange gjør når de treffer henne er å snakke om foreldrene, jurist-radarparet Lucy Smith og Carsten Smith, skjuler hun det godt.

– Hva har du lært av dem som er nyttig for deg i jobben som leder?

– Begge har vært forbilder ved at de alltid har vært fornøyde med jobben og glade i å jobbe. De har påvirket meg til å jobbe hardt. Men fordi jeg selv er kvinne, har nok særlig mor vært et viktig forbilde. Hun var veldig varm, men samtidig veldig viljesterk. En måned før hun døde av kreft, var hun og far på safari i Afrika. Hun dro til New York også den sommeren. Hun var ikke til å stoppe, sier Lucy Smiths datter.

– For mor var ikke noe problem så stort at det ikke kunne løses neste morgen. Hvis jeg var lei meg eller trist, var det lov å gråte litt og få trøst før jeg skulle legge meg. Men allerede neste dag måtte jeg forsøke å gjøre noe med problemet.

Utsett ikke til i morgen

Merete Smith har utvidet tankegangen om ta tak i problemer til også å gjelde arbeidslivet. Hun beretter flere historier som hun ikke vil ha på trykk, for da er hun redd for at berørte parter vil kjenne seg igjen, men i korthet går de ut på at du ikke skal lukke øynene og satse på å ordne problemet senere.

– Hvis ansatte er misfornøyde, enten man selv synes det er berettiget eller ikke, enten grunnen tilsynelatende er en detalj eller ikke: Ta det opp med en gang, er hennes råd.

– Ting går ikke over av seg selv. Uro i organisasjonen må gripes fatt i mens det er lite og håndterbart. Hvis det skjer noe på en fredag ettermiddag, er det ofte best å gripe fatt i det fredag ettermiddag – og ikke la det ligge og gjøre mer skade over helgen.

– Du vil gjerne stå for inkluderende ledelse, og har tidligere sagt at du setter pris på humor og vennlighet i hverdagen. Hvordan gjør man det?

– Jeg kan ikke selv svare på hva slags lederstil andre synes at jeg har, men jeg kan si noe om hvem jeg prøver å være. Jeg håper og tror jeg er inkluderende og har en åpen dør. Folk skal vite hvor de har meg. Det handler alltid om å være et skikkelig menneske. Å prøve å gå foran med et godt eksempel. Forskjellige situasjoner krever ulike lederstiler, og jeg har gjort noen tabber; jeg har jo vært leder siden midten av nittitallet.

– Hva er du forbanna over, hva setter engasjementet i kok?

– Urettferdighet – i alle sammenhenger. Jeg kan ikke skryte på meg noe stort engasjement i det sivile samfunn, for jobben tar mye tid, og barn og familie tar resten. Men når jeg får mer tid en gang, skal jeg bli slik som en av disse bestemødrene foran Stortinget, de som demonstrerer mot atomkraft.

– Er kamp mot atomvåpen din store sak?

– Nei, jeg er opptatt av miljøet. Hørte du om hvalen som døde forleden fordi den hadde 30 plastposer i magen? Plastposer bør forbys, synes jeg. Vi kan handle i papirposer som vi gjorde før i tiden. Søplet kan vi enten hive i papirposer eller i nye nedbrytbare materialer.

Preges for livet

En gruppe Merete Smith har engasjert seg særlig for, er barn som blir satt på glattcelle. Norge er i utlandet notorisk kjent for utstrakt bruk av glattcelle for personer som blir arrestert, før eventuell dom er falt.

– Hvorfor skiller Norge seg negativt ut – vi har jo ikke den dårligste rettsikkerheten ellers?

– Nei, si det?

Hun lener seg fremover og gestikulerer med de smale hendene.

– Gammel vane? Norge har fått kritikk for dette i flere tiår. Allikevel ser det ut til å stå nederst på prioriteringslisten for politikerne. Det er uforståelig for meg. Det er ikke et stort problem å bygge om glattceller til varetektsceller, men det kan kreve nye rutiner i politiet og de færrest liker nye rutiner.

Hun minner om at glattcelle egentlig kun skal brukes til folk som er overstadig beruset eller i fare for å skade seg selv eller andre. I praksis er disse gruppene i klart mindretall, fortsetter hun.

– Alle tar skade av å sitte i glattcelle, og særlig barn. Jeg har snakket med tenåringer om at de ikke visste hvorfor de satt der, hva som vil skje med dem, om de ville slippe ut igjen og når. Barneombudet fortalte meg om en ung gutt som satt i glattcelle etter slagsmål med en annen ungdom, og som trodde den andre var blitt drept. Ingen fortalt ham at den andre gutten overlevde. Kan du forestille deg hva slags tanker han slet med? Slike opplevelser kan prege en ungdom for livet. Jeg har truffet både unge og voksne som aldri har kommet over et opphold i glattcelle.

Passe straffenivå

Barnekonvensjonen fastsetter at fengsling av barn skal benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Advokatforeningen har jobbet med temaet barn i fengsel i åtte år allerede og har funnet ut at barn i lang tid har sittet i fengsel, at mindreårige har delt celler med voksne og at barn har sittet isolert i opptil 22 timer.

– Da vi startet arbeidet, hadde myndighetene lite kunnskap om hvor mange barn som satt i fengsel. Det var nok få barn i fengsel, mente de. Advokatforeningen ringte rundt til alle politidistriktene i 2008, og fant at over 2000 barn satt isolert på glattcelle dette året. De siste årene har det heldigvis blitt mye bedre, men nesten 500 barn satt på glattcelle i Norge i 2015.

Det er her hun begynner å snakke om sin bekymring for at politikerne er i ferd med å vurdere enda lengre straffer. Hun påpeker at strafferammen for alvorlige lovbrudd allerede ha økt i flere omganger, og er redd for at vi har fått et samfunn med økende fokus på straff og mindre på rehabilitering og forebygging.

– Norge har en av de laveste tilbakefallsprosentene her i verden, så nå er det viktig ikke å gjøre noe dumt så den ryker oppover. Det har allerede skjedd en betydelig økning i straffenivået. Samtidig viser undersøkelser som Advokatforeningen har foretatt at både politikere og journalister tror straffene ligger på et betydelig lavere nivå enn de faktisk gjør. Når de samme menneskene blir spurt hvor høye straffene bør være i konkrete saker som har vært for domstolene, viser det seg at straffen ligge omtrent der de ønsker at de skal ligge. Så det man leser om i avisene, er de outrerte og atypiske sakene, sier hun og undestreker:

– Vi snakker mye om at vi må verne om demokratiet. Og det bør vi, men rettsstaten er like viktig. Norge ligger gjerne på en av de første plassene i den internasjonale Rule of Law-indeksen, men dette skal vi ikke ta for gitt, og det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Hvordan vi behandler de svake i samfunnet er selve målestokken. Det dreier seg ikke bare om hva slags lover vi har, for eksempel for fengsling eller for behandling av asylbarn, men at vi har institusjoner, rutiner og holdninger som lar den enkelte beholde sin verdighet i hele prosessen.

Hvit prinsesse

En erfaring som nettopp dreide seg om menneskers likeverdighet og verdighet, fikk Merete Smith under et USA-opphold på midten av 80-tallet. Hun tok en mastergrad i internasjonal rett i Washington DC, og satt stadig på tilskuerplass i Senatet og hørte på sin favorittpolitiker, Ted Kennedy.

Washington er en by med en stor svart befolkning, og universitetet lå i et svart område.

– Når jeg gikk på bussen til universitetet, var kanskje halvparten av passasjerene hvite, og halvparten svarte. Da jeg kom frem til holdeplassen min, var jeg ofte den eneste hvite, minnes hun.

«Rase» var et hyppig tema både i forelesninger og i debatter studenter i mellom – og det var en øyeåpner for en Oslojente på midten av åttitallet, før minoriteter ble særlig synlige her hjemme. Hun ble leder for de utenlandske jusstudentene og ble kjent med studenter fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.

– Hva lærte du ved å bo to år i USA mens du var såpass ung?

– Jeg lærte blant annet å sett pris på at vi har gratis utdanning i Norge. Da vi inviterte til et arrangement i samarbeid med Black Law Association, kunne jeg ikke få med meg en av mine studiekamerater. Hun måtte lese, sa hun, kunne aldri ta seg fri. «Kom igjen da, bare noen timer borte fra bøkene kan vel ikke skade», sa jeg. Hun så på meg og sa: «Du skjønner ingen ting. Du er en hvit prinsesse. Foreldrene mine har måttet spise ertesuppe hver dag for å skaffe penger slik at jeg skal kunne studere.» Det glemmer jeg aldri.

Smith husker en annen lærerik episode: Studentene skulle diskutere hvordan en etterlysning etter en kriminell person burde utformes, og kom frem til en tekst som lød omtrent slik: «Svart, tidlig i tjueårene, hettegenser, ca 1.75 cm høy, bart...».

– Så var det noen som sa: «Kan alle som passer til denne beskrivelsen, reise seg?» Alle de svarte guttene i klassen reiste seg. Alle de hvite ble sittende. Der og da lærte jeg noe om svarte stereotypier. Jeg hadde jo merket det før også, forresten. Ved en anledning var vi flere studenter som ble stoppet av politiet. Jeg som hvit kvinne ble behandlet helt annerledes enn mine svarte studiekamerater.

Fra god familie til god familie

Om Smith ikke er blitt arrestert, så har hun vært i fengsel – i Uganda. Hun var der på inspeksjon sammen med Den ugandiske advokatforeningen; de to foreningene har samarbeidet om fri rettshjelp i 25 år. Luzira Maximum Security Prison i Kampala, som engelskmennene bygde rett etter den andre verdenskrig var ment å huse 500 fanger og har i dag mer enn 3500 innsatte. Stedet er ifølge Smith «kjempeskittent» og «helt jævlig». Men det var også et sted hvor hun opplevde menneskelighet og høflighet.

– De har ikke celler der, men store haller hvor de innsatte ligger på tynne tepper direkte på gulvet. Skitten kan knapt beskrives. Da jeg skulle gå, måtte bane meg vei ut av fengslet mellom titalls (føltes som hundrevis) svære mannfolk som alle satt inne for drap og andre svært alvorlige saker. Jeg smilte til hver enkelt og sa «excuse me, excuse me», og da vek de høflig unna og slapp meg igjennom. Men det var skummelt, og det fikk meg til å sette pris på at jeg kommer fra Norge og fra en familie som... .. Her nøler hun litt; jeg foreslår «god familie», og det kan hun ikke bestride.

Familien hun er en del av i dag, virker like tett og nær som familien hun vokste opp i. Når hun beskriver hjemmelivet med ektemann Frode Elgesem, som også er advokat, sine tre barn og sin portugisiske vannhund, går det i skiturer og fotball og korps og vaffelsteking og hjemmemiddager. Hun påstår at det ikke alltid er helt ryddig hjemme, for noe må hun kunne prioritere ned i sin travle hverdag (skjønt jeg er ikke sikker på om jeg tror henne, så ordentlig og strukturert som hun virker). Litt TV-titting i sofakroken tar hun seg derimot tid til, gjerne «true crime»-serier som «Making a Murderer».

– Hvilken figur identifiserer du deg med blant alle disse selvsikre draktkledde advokatene som stadig opptrer på skjermen?

– Hva med Alicia Florrick i «The Good Wife»? Hun er ganske kul, og hun jobber for rettferdighet.

Når det gjelder lesing, er det tiden det skorter på. Hun leste mer før.

– Da jeg var ung, slukte jeg «Kristin Lavransdatter» og «Hundre års ensomhet» og biografien om Malcolm X. «To Kill a Mockingbird» av Harper Lee var viktig for meg. Den handler om en advokat som forsvarer en svart mann som er beskyldt for drap. Det er en scene i den boken som fikk meg til å fryse på ryggen – det var da Atticus Finch, som advokaten heter, setter seg utenfor cellen til den siktede for å forhindre at han blir lynsjet.

– Hvorfor var Fridtjof Nansen din barndoms helt – fordi du drømte å få på ski over Grønland eller på grunn av Nansen-passet, identitetskortet som ble utstedt til statsløse flyktninger etter første verdenskrig?

– Ski over Grønland! Han var god til å tegne også. Nansen var mester til det meste. Jeg skrev særoppgave om ham.

I sporet

Det er på veien ut på gaten, rett før fotograferingen, vi snakker om synet hennes. Hun er blitt operert i begge øynene flere ganger og har fått transplantert hornhinner. Det siste gikk fint, for det er ikke så vanskelig å få tak i hornhinner som en del andre organer, blir jeg opplyst, men hun ser allikevel så dårlig at hun kan ha problemer med å lese dokumenter hvis det ikke er svært godt lys, og hun kan dessverre ikke kjøre bil lenger.

– Jeg er nesten blind på det ene øyet og ser dårlig på det andre. Du kan se at det er forskjell på dem hvis du ser godt etter, sier hun der vi står ute i dagslyset. Jeg ser godt etter – og det kan man. Det er det høyre som er det dårligste.

– Kan du gå på ski?

– Det kan jeg, hele vinteren. Jeg er glad i å gå på ski. Hvis jeg ikke ser hvor det går, legger jeg meg bare i sporet etter noen andre og gjør som de gjør, sier hun nøkternt. Helt uten prinsessefakter.