Ledelse

Kampen for å overleve
FRA PAPIRAVISEN: - En leder bør ha opplevd en nedtur. Slik får man den ydmykheten som er så viktig for ledere å ha. Etter åtte måneder i fengsel for økonomisk utroskap, er NetCom-gründeren og tidligere statssekretær Trygve Tamburstuen klar til å fortsette sitt allsidige yrkesliv. - Jeg har vært i det dypeste mørket og følt på det. Håpet var enkelt, klarte jeg å klamre meg fast til troen på at jeg ville oppleve bedre tider, ville jeg overleve.
Tamburstuen ble dømt til to års fengsel for grovt utroskap mot selskapet WorldCom, som ble etablert for å bygge opp et GSM mobiltelefonnett i Ghana. Uenigheten mellom ham og påtalemyndigheten dreide seg om et påstått aksjesalg i 2001. Et aksjesalg Tamburstuen benekter, han forklarer det med at pengene inngikk som sikkerhet i en avtale som skulle belønne hans innsats som styreleder og gründer i Ghana.
- Jeg var ikke tilstrekkelig obs i forhold til to registreringer i Brønnøysundregisteret, sier han. - Jeg ble dømt for utroskap vedrørende en toårsberetning for selskapet. Det ble begått en formell feil ved at aksjene ble tatt ut av meg og partneren min i 1999, men de sto fremdeles i regnskapet for 2000 og 2001.
Etter åtte måneder i Krogsrud fengsel på Kløfta var han igjen en fri mann. Det første han gjorde var å trå til med en kraftsalve mot norsk fengselsvesen. «En løpende fiasko», kalte han det, «inhumaniteten i norske fengsler er satt i et velregissert system». Da kom selveste justisminister Knut Storberget på banen. Det ble med gode ord i en stortingsmelding. Det er ikke Trygve Tamburstuen fornøyd med.
- Min tro på, og tillit til, norsk rettssikkerhet er blitt svært redusert. Jeg opplevde selv under rettssaken og fengselsoppholdet at alt for mange tilfeldigheter er satt i system. Min forsvarer, Bjørn Stordrange, sa blant annet da dommen ble lest opp i min sak, at dommerne ikke kunne ha vært i samme rettssal som oss. Han var svært forundret. Jeg har også lest granskingsrapporten etter Fritz Moen-saken, og jeg har fordypet meg i dokumentene til folk jeg har sonet sammen med. Det er alt for mange strukturelle feil i det norske rettsystemet, spesielt ved siling av anker. Her er det noe som er grunnleggende feil. Som eneste land i Europa tillater man ikke automatisk ankeinstans. Før denne paragrafen ble fjernet, ble femti prosent av alle fellende dommer i tingretten omgjort av lagmannsretten. Den automatiske retten til å få sin sak prøvet i to instanser ble endret fordi det kostet mye å behandle ankesaker. Dette går ut over rettsikkerheten i Norge. Domsstolen i Strasbourg mener også dette, det samme gjelder FNs menneskerettighetskommisjon: Praksisen med siling av anking må endres, er kravet. Derfor har jeg anket min sak inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Økokrim har dessuten fått en rolle som i seg selv er et problem for rettssikkerheten. Vanligvis er etterforskning og påtalemyndighet atskilt, men i økokrimsaker ivaretar Økokrim både etterforskning og behandling. Min erfaring er at dommere uten kritisk vurdering lytter til Økokrim fordi sakene er komplekse, og dommere har for dårlig kompetanse. Premissene ligger derfor hos påtalemyndigheten.
Hjelp til oppturen
Både straffesak og fengselsopphold er tilbakelagt. Trygve Tamburstuen har spurt seg selv: Hvordan overlever man en slik periode som jeg har vært gjennom, med personifiserte media-beskyldninger, rettsaker og dom, inndragning av store pengebeløp, lang fengselsstraff og så videre? Man drepes jo av det. Og mange ødelegges i levende live.
- Jeg var ikke uforberedt på at jeg skulle bli dømt. Etter domsavsigelsen reiste min kone Margareth og jeg rett til fjells. I bilen ringte jeg mine nærmeste, slik at de skulle være forberedt når de slo på TV eller leste avisene. Resten av familien møtte jeg søndag kveld, da fikk jeg ringen sluttet rundt meg: Dette må vi komme gjennom sammen! Den første helgen var svært viktig. Da kunne vi bearbeide og snakke ut om det som hadde skjedd. Å forberede seg på det verste er alltid lurt. Jeg har vært til bunns i min egen sjel. Jeg har vært i det dypeste mørket og følt på det. Da var det viktig å få hjelp til å starte oppturen.
- Opplevelsen av en omsorgsfull ring rundt meg, med kone, barn og venner, var forskjellen mellom liv og død. En slik situasjon krevde mye av meg selv. Det krevde åpenhet, og i mitt tilfelle har jeg vært åpen hele veien. Jeg har vært brutalt åpen i forhold til mine nærmeste og de som er interessert. Jeg måtte våge å blottlegge meg selv. Jeg har grått, jeg har sparket i vegger. Jeg har fortalt om søvnløshet, depresjon og angst.