Klimaforkjemper og multigründer med tusen jern i ilden

Silje Skjelsvik, en ung oseanograf og meteorolog, er opptatt av klima og bærekraft. Hun skaper arenaer der akademia, næringsliv og politikk møtes for å få fortgang i den grønne omstillingen. For henne er det ikke bare ord. Hun gjør det.

Det er umulig ikke å bli imponert når en møter unge mennesker med en bevissthet, virkekraft og engasjement som ligger langt utenpå de fleste – uansett alder. Ta Silje Skjelsvik, 26 år. Der andre på hennes alder gjerne lever de unges uforpliktende liv, har Skjelsvik allerede grunnlagt en ideell stiftelse, etablert to selskaper og gjennomført en stor klimakonferanse som samlet 600 mennesker fra hele landet.

– Hvor kommer denne virkekraften fra?

– Jeg tror for min del har det vært å oppleve fattigdom og folk som ikke har det så godt i Sør-Amerika. Det er én ting hva du leser om eller ser på skjermen og kan bli rørt av. Men det å dra dit ned og oppleve det, urettferdigheten, er noe helt annet, forklarer Skjelsvik.

Da hun reiste til Sør-Amerika, var hun 19 og gikk på Ålesund folkehøyskole, som kaller seg reisekolen. Skolen dro på en rundreise i halvannen måned, gjennom Peru og Bolivia. Det første hun reagerte på da hun landet i Lima, var slummen som omgir den rike kjernen av byen.

– Det i klimasammenheng å kjenne konsekvensene på kroppen ... Én ting er her, vi merker selvfølgelig klimaendringene og ekstremvær, men det er ikke like livstruende som det er for de fattige som bor lengre sør.

Action og nysgjerrighet

Et sentralt element i hele Skjelsviks reise så langt har vært idrett. Hun har drevet med toppidrett siden hun var liten. Det var spesielt langrenn og landeveissykling hun satset på, men hun har konkurrert i alt fra sportsdans til friidrett og orientering. Allerede fra tidlig alder hadde hun en veldig virkekraft.

– Jeg har vært trukket mot mye action, som å sykle med høy hastighet, og jeg tror at det var noe av det som trakk meg mot meteorologi og oseanografi, ekstremvær og tsunamier. Jeg ville vite alle detaljene, og hvorfor det skjer. Jeg har hatt en nysgjerrighet for dette ganske lenge, sier Skjelsvik.

Før hun valgte studiene, hadde hun en liste med alternativer. Der var det oppført medisin, juss, journalistikk, energi og miljø på NTNU – og meteorologi og oseanografi. Det var først kvelden før søknadsfristen at hun falt ned på det siste.

Skjelsvik forsvarte sin mastergrad to dager før Norge stengte ned. Før det var hun ett år på utveksling i Australia. Der fikk hun oppleve klimaendringene på kroppen da en tropisk orkan rammet østkysten.

Sammen med tre andre fra studiet, dro hun ut på storm-chasing – stormjakt. Selvfølgelig. Masse action, spenning og kjempegøy – ifølge henne selv. Men kanskje ikke da hun tråkket ut i såkalte blue bottles – små, blå maneter som angriper nervesystemet. Det gikk heldigvis bra, og det ble en del av den australske opplevelsen.

Klimakonferanse

Under studietiden ved Universitetet i Bergen, engasjerte hun seg i Geofysisk fagutvalg og kastet seg rundt på ulike arenaer og gjorde seg kjent med studenter og professorer allerede i løpet av det første året.

Før hun dro på utveksling, snakket fagutvalget om at det ville være gøy å få til et arrangement som speilet klima- og energiutfordringene verden står overfor.

– Vi synes det ville være spennende å ha et felles arrangement der vi både har representanter fra fossil- og fornybarnæringen, få en god debatt, om hvor er vi på vei, hvordan energifremtiden ser ut for Norge og hva skal vi gjøre for klimaet, forteller Skjelsvik og legger til at dette var før Greta Thunberg-effekten.

Da hun kom tilbake fra utvekslingen, hadde de andre i fagutvalget så smått kommet i gang med å planlegge klimakonferansen som skulle holdes i 2018. Men på det tidspunktet stod det litt stille. Skjelsvik ble først spurt om å være leder for fagkomiteen for Geofysisk institutt.

– Dette hadde jeg veldig lyst til. Jeg kom jo tilbake fra Australia med et enormt engasjement og masse energi. Samtidig var konferansen egentlig i ferd med å bli avlyst eller utsatt.

Skjelsvik ble like godt spurt om hun ikke også kunne tenke seg å bli leder for konferansen. Hun takket ja og fikk raskt konferanseforberedelsene på sporet igjen. Og da de store kanonene først begynte å melde seg, spesielt etter at direktøren i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa ja, så begynte ballen virkelig å rulle.

Forskningsformidleren

Skjelsvik understreker at hun fikk enorm støtte fra instituttleder og professorene ved Geofysen. Men likevel. Da var hun 23 år og tenkte på hva det var hun hadde gitt seg i kast med. Hva gjør hun når lederen for norsk olje og gass faktisk ville komme etter at hun hadde invitert ham?

Konferansen i 2018 ble en suksess og fikk kjempeoppmerksomhet i mediene. Men hun erkjente at det hadde kostet alt for mye innsats. Neste gang ville hun ha en organisasjon med seg. Det ble foranledningen til «Om i morgen-stiftelsen».

– Målet var at Om i morgen skulle arrangere konferansen hvert andre år, forteller Skjelsvik.

Den neste klimakonferansen ble arrangert i fjor. Da ble det naturligvis et digitalt arrangement, kalt Om i morgen-talks, litt etter modell av Ted-talks. Igjen ble det suksess, med mange tusen seere. Nå er planen en fysisk konferanse i 2022 – tilbake i Grieghallen, som det første året. Nesten alle innledere er allerede på plass, blant annet statsministeren (den som vinner valget).

Skjelsvik forteller at hun alltid har vært opptatt av å formidle god forskning. Dessverre blir forskningen ofte bare gjort tilgjengelig for andre forskere, gjennom faglige publikasjoner. Hun skulle ønske at akademia ville formidle forskningsresultater slik at bestemor kan forstå dem.

– Hvordan skal forskningen ellers brukes om ikke samfunnet skal kunne nyttegjøre seg av den? spør hun.

Gründeren

Om stiftelsen sier Skjelsvik: – Vi ville skape en plass der folk med ulik fagbakgrunn kan komme sammen og inspirere hverandre til å bli med på den grønne omstillingen. Og formidle forskning på en gøy og enkel måte.

Selv om Om i morgen-stiftelsen og konferansene har tatt mye av tiden til Skjelsvik, har hun ikke desto mindre samtidig klart å stable to gründerselskaper på beina. Det ene, Net Zero, startet hun i fjor vår sammen med en venninne fra studiet. Men fordi Skjelsvik fikk tilbud om fulltidsjobb i Sweco som bærekraftstrateg etter studiene, ligger selskapet litt på is nå.

– Det var litt økonomisk betinget for min del. Jeg var ferdig med studiet, og blakk. Og det er jo ikke akkurat luksuriøst å være gründer. Til syvende og sist trenger du en inntekt, konstaterer hun.

Våren i fjor ble hektisk med jobben i Sweco, ved siden av arbeidet i Om i Morgen, i tillegg til at hun var med i en internasjonal konkurranse for grønne gründere, ble styremedlem i Bergen Vitensenter, og også var med å bygge opp et nytt fag ved UiB – på deltid. Som om det ikke var mange nok baller i luften allerede, startet hun på høsten enda et gründerselskap, Problemo, sammen med to andre

– Når jeg ser tilbake på høsten i fjor, er jeg nesten forundret over at jeg kom gjennom den.

Løser problemer

Problemo sprang ut fra en slags felles idé som hver av de tre gründerne hadde. Skjelsvik og de to andre startet Problemo i november i fjor, og allerede i desember fikk gründerne markedsavklaringspenger fra Innovasjon Norge. I disse dager er selskapet klar med den første piloten (minimal viable product – MVP). Det er et problemstyringsverktøy, en nettbasert plattform, der problemeiere møter problemløsere.

– Det er litt som å blande LinkedIn og Tinder. Litt av poenget er at det skal være så enkelt som mulig og samtidig inkludere alle som vil og kan bidra til å løse problemer, sier Skjelsvik.

– Bærekraftsutfordringene er så store at de fleste overveldes og ser ikke hvordan de kan bidra, eller i det hele tatt starte. I Problemo konkretiseres problemene. Hvis Problemo blir så stort som vi drømmer om, vil det revolusjonere næringslivet.

For Skjelsvik er det viktig å få løst de store bærekraftproblemene og få til en klimaomstilling på en bærekraftig måte uten at det skaper problemer for fremtiden. Løsningen i dag kan ikke bli morgendagens problem påpeker hun.

Istedenfor å utvikle nye løsninger og teknologi som kanskje kan bli noe i fremtiden, skal plattformen til Problemo brukes til å avklare hva som er dagens flaskehalser og løse dem med teknologi som finnes i dag. Kompetansen er der, men en må bare koble de riktige hodene sammen.

– Det er ikke alltid at bedriften har resursene, løsningene og kompetansen internt og da må de gå eksternt. Og det er det som er tanken bak Problemo, vi vil koble de riktige menneskene sammen. Vårt slogan er at vi skal løse globale bærekraftsproblemer, ett problem av gangen, sier Skjelsvik.