– Man kan ikke bruke penger man ikke har

I oktober fikk ledelsen i Vestre Viken vite at helseforetaket er anmeldt for grovt bedrageri. – En del av lederskapet i store organisasjoner er å bli konfrontert med vanskelige saker. Da settes en leder virkelig på prøve, sier administrerende direktør Nils Fredrik Wisløff (66). I 2018 går han av.

–Vi er 9.200 ansatte i Vestre Viken. Det å kunne være med på å utvikle en organisasjon, ta ut alt det gode og den energien, kunnskapen og kompetansen som ligger hos disse ansatte, oppfatter jeg som den mest sentrale lederoppgaven, sier Nils Fredrik Wisløff, administrerende direktør i Vestre Viken helseforetak.

– En annen oppgave er å holde styring på organisasjonen, å styre den på rett kurs og å få medarbeiderne til å trekke sammen. Det er tross alt en viss struktur her. Samtidig er jeg opptatt av å myndiggjøre direktørene og at de igjen skal myndiggjøre sine ledere.

– Min oppgave er å delegere kompetanse, følge opp, styre og understøtte det som er kjennetegnet på en profesjonell organisasjon som et sykehus.

Har sagt opp stillingen sin

Nils Fredrik Wisløff er en erfaren leder. Han har vært ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet, rådmann i Drammen kommune, fylkesrådmann i Vestfold, rådmann i Lier kommune og viseadministrerende direktør i Kommunenes Sentralforbund. I oktober i år fikk han imidlertid en ny, og særdeles krevende utfordring. Vestre Viken var blitt anmeldt for grovt bedrageri. Helfo, tidligere Helseøkonomiforvaltningen, mente at feil koder for analyser av prøver for blant annet kreftdiagnostikk, skal ha ført til millionutbetalinger som Vestre Viken ikke skulle ha hatt.

Ifølge Drammens Tidende ble sykehuset varslet om anmeldelsen direkte fra Helfo allerede i slutten av april, men varselet skal aldri ha kommet forbi avdelingen der bedrageriet skal ha foregått. Toppledelsen i Vestre Viken fikk vite om anmeldelsen den 2. oktober.

Wisløffs respons var å umiddelbart iverksette en ekstern uavhengig gransking – den skal gjennomføres av PwC – og stans av det som hevdes er feilkoding. Han har bekreftet overfor Helfo at foretaket ville rydde opp når fakta er endelig avklart.

– En del av lederskapet i store organisasjoner er å bli konfrontert med vanskelige saker, er Nils Fredrik Wisløffs korte og eneste kommentar til Ukeavisen Ledelse til påstandene om bedrageri i Vestre Viken.

– Da settes en leder virkelig på prøve. Den saken som nå har dukket opp, er en slik sak.

Den 18. oktober kom pressemeldingen om at Wisløff har gitt beskjed til styret at han trer ut av sin stilling i løpet av 2018, med begrunnelsen at han følte at tiden var inne for å levere «stafettpinnen» videre. Han viser i begrunnelsen til at han når han slutter, vil han ha vært administrerende direktør i nærmere åtte år.

Når stemmen heves

Det påfølgende intervjuet med Wisløff ble gjort før bedragerianmeldelsen mot Vestre Viken helseforetaket var kjent, og på spørsmål om hvordan han har møtt sine medarbeidere i de åtte årene han har vært administrerende direktør i Vestre Viken, svarer han som følger:

– Jeg sier hei, vi er på like nivå, jeg tror ikke jeg blir oppfattet som en selvhøytidelig eller distansert direktør, sier han.

– Jeg er Nils overfor alle som kommer hit, og prøver å bidra med å sortere og strukturere et sakskompleks.

– Raushet kan det kanskje være både så som så med. Jeg har mine hangups, men jeg har en rimelig stor takhøyde, og det er ikke bare solskinn. Det viktigste er likevel å være tro mot organisasjonen, tro mot faktum og ikke sette egeninteresse fremfor organisasjonens interesse. Jeg oppfattes sikkert som en «spiller» selv, men manipulering med halvkvedete viser og forsøk på «lureri», er jeg ikke med på. Skjer det, blir jeg ikke spesielt varm og nær. Da blir jeg mer bjeffete og skuldrene stiger.

Klart dette er en svakhet, fortsetter Nils Fredrik Wisløff.

– Til å ha så mange år på baken, burde jeg hatt større evne til lavt stemmeleie og å være behersket i alle situasjoner. Men jeg vil at vi alle skal være oss selv og ikke pappfigurer. Dette er meg, sier jeg, og jeg ikke et A4-menneske. Jeg prøver å være ekte både i irritasjon eller direkthet, eller når jeg hever stemmen. Det kan være mange ganger der stemmene heves, men det er aldri personlig agg i de hevede stemmene. Det er alltid en ekte dialog eller åpen diskusjon. Jeg er for det åpne landskapet, ikke det lukkede. Mine medarbeidere skal være litt robuste når sjefen deres kommer med høy stemme. Det er både styrke og svakhet å være så direkte.

Om Nils Fredrik Wisløff blir forbannet, kan han bli ganske pågående i argumentasjonen sin.

– Jeg trekker meg ikke unna, sier han.

– Men når tingene virker umodne og ting låser seg, behøver vi ikke ta beslutninger der og da. Da kan vi komme tilbake til saken.

Er hjernevasket

Wisløff sier at det er et privilegium å få være med på å løse spennende samfunnsoppgaver, og viser til at det aldri skjer det samme to dager på rad eller to år på rad. Det er en kontinuerlig utvikling i tjenesten, og den er det morsomt å være med på.

– Det er spennende mennesker her, og alle er heldigvis ikke enige hele tiden. Det er tilfredsstillende å være med på diskusjoner og å bruke huet.

– Det må vel være en krevende jobb å balansere mellom pasienter, ledere og et styre?

– Rammevilkårene er en del av demokratiet vårt, så jeg er hjernevasket til å balansere, sier han med et smil.

– Jeg tror at god ledelse er en forutsetning for å skape gode sykehus og gode tjenester. Noen steder står medarbeidere mot hverandre, men jeg mener at vi skal stå opp for hverandre. Ledelsen skal bidra til at det blir gode sykehus for pasientene og de som jobber her. Gjør vi ikke det, har vi ingenting her å gjøre. Noe av det viktigste i det offentlige lederskapet er at vi ikke skal bruke penger vi ikke har. Det var nærmest en tradisjon på sykehusene at budsjetter ikke ble tatt på tilstrekkelig alvor. Nå er dette endret. Skulle det hende at det blir overskridelser, er det viktig å være på, ordentlig på.

Nytt sykehus

Vestre Viken hadde et stort underskudd da Nils Fredrik Wisløff overtok direktør-jobben.

– I 2011 gikk vi 220 millioner underskudd, sier han.

– Og all vet jo hvordan det hadde gått om de overskridelsene hadde fortsatt. Da hadde alt forvitret. De siste fire årene har overskuddet ligget på 150 – 200 millioner. Som igjen går til nye investeringer. Det er nødvendig med overskudd for å ivareta investeringskraften. Dét er grunnlaget for at vi kan investere i nye MR- og CT-maskiner, og at vi kan begynne å bruke mer penger på eiendommene våre.

Wisløff er svært fornøyd med at det kommer et helt nytt sykehus på Brakerøya i Drammen i 2025.

– Det har vært en lang reise, og vi har jobbet i mange år for å få det til, sier han.

– Hvor stor del av den seieren tar du til deg?

– Det er mange som kan ta del i den. Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen i Agc Consulting tillot seg å peke på to av de viktigste personene, uten at han ble spurt. På den politiske siden takket han Kristin Ørmen Johnsen, og på den faglige administrative siden var det meg han takket. Det er jeg stolt av.

Var daglig i avisen

– Du fikk skylden for Drammens store underskudd da du var rådmann i byen. Har det påvirket deg?

– Den beskyldningen var ikke noen høydare for femten år siden. Det er den eneste gangen jeg urettferdig ble gjort til syndebukk. Jeg kom inn i stillingen etter at underskuddet var skapt, og det utviklet seg til å bli svært harde tider. Det å være daglig stoff i avisen, med sine ulike vinkler, og et ønske om å bli kvitt meg, var tøft. Det var også politikere som var av samme oppfatning, at det var min skyld. Men mesteparten av årsaken til underskuddet i Drammen lå så langt tilbake som på slutten av 90-tallet. Derfor ble jeg utsatt for en uheldig dreining av tidsperspektivet fordi underskuddet slo ut da jeg overtok. Jeg kom jeg inn så sent at det var umulig å si at jeg var årsaken. Men det nyttet ikke å unnskylde seg, det var bare å stå i det. Det var et vanskelig budskap å nå frem med. Derfor prøvde jeg ikke engang. Etterpå kom jeg mer ned på jorden. Jeg hadde hele mitt yrkesmessige liv gått på den grønne gren, og frem til da hadde alt jeg hadde tatt i hadde gått på skinner, sier Wisløff, som ifølge eget utsagt ikke ble bitter.

– Jeg kom meg videre, var på offensiven og hadde en kjempefin reise i Drammen kommune. Vi fikk ryddet opp. Jeg ble vel etter hvert mer en del av løsningen og ikke problemet. Selv om jeg i Drammen nok ble oppfattet som et problem av noen.

Lite til overs for fakta-slurv

– Hvordan står det til med meningsutvekslingene i Vestre Viken?

– Det er selvfølgelig lov å mene noe annet enn meg. Helsepersonell har mange meninger. Ansatte uten lederansvar er jeg romslig overfor. Det jeg ikke liker, er såkalte fake news, at det ikke er fakta som beskrives. Åpenbar slendrian i faktabruk liker jeg dårlig. Men jeg lever godt med at folk har mange ulike meninger, det har jeg god trening i. Jeg prøver å rasjonere hvor mye jeg har meninger om og er restriktiv på hva disse meningene er. Vi snakker likevel mye sammen, vi har kontinuerlige dialog. Min dør er alltid åpen.

– Hva er den største feilen leder kan gjøre?

– Det er å ikke være troverdig overfor sine underordnede. Det andre er å glemme at den aller viktigste forankringen er styret. Glemmer du det har du ikke mer å gjøre her. Jeg pleier å si at når det virkelig tårner seg opp og jeg lurer på hvor jeg skal gå, må jeg huske hvem som betaler lønnen min. Det er et styre som faktisk betaler for min arbeidstid. Den største feilen er å glemme akkurat det. Jo bedre kontrollen det er med økonomien rundt i organisasjonen, jo mindre trenger vi å stresse, fortsetter Wisløff.

– Det er viktig å komme dit at økonomi er noe som skal være i orden. Jeg kan kalle økonomien en slags hygienefaktor som hele tiden skal være på plass. Er den ikke det, så tar den alt for stor plass.

En utfordring ved å lede sykehus, er at det er mange kryssende interesser. Wisløff tror han er en god balansekunstner, og viser til at han hele tiden må ta beslutninger og sørge for at disse er rimelig balanserte. Han tror også at han oppfattes som en god strateg, og han beskriver seg som en leder som er tro mot den norske modellen og involverer tillitsvalgte i beslutningsprosesser. Videre er han en leder av den konkrete typen.

– Selv om jeg er strategisk, er jeg likevel ikke den mest kreative. Jeg er kanskje litt kjedelig og jordnær. Men det skaper resultater. Så får de andre bidra med sin kreativitet.

– Er du flink til å si nei?

– Selv om jeg ikke er så flink til det selv, må en leder kunne si nei. Jeg er litt for mye opptatt av at alle skal ha det OK. Jeg liker ikke for harde spenninger. Jeg vegrer meg for å treffe slutninger som kan gå noen imot. Jeg liker veldig konsensus. Ok, da vi gjør vi det sånn, liker jeg å si. Er vi ikke der vi bør være, tar vi en runde til. Samtidig må jeg ha evnen til å kunne si både ja og nei, å treffe en beslutning, selv om det kan godt være at vi må bruke en uke eller måned til hvis det er nødvendig.

Kreften vinner terreng

– Har du gjort deg noen tanker om meningen med livet?

– Kona og jeg har hatt 40 års bryllupsdag og jeg er blitt bestefar. Noe av livets under er at slekter følger slekters gang. Det er litt naivt å si at ikke arbeidet er en viktig del av livets mening. Var jeg bare familiefar og bestefar og ikke hadde hatt et yrke eller en spennende og meningsfylt jobb, eller om jeg vant det store pengelotteriet eller bare spilte golf, tror jeg at det ikke hadde vært livets mening for meg.

– Plager det deg at du en gang var syk, at du har kreft?

– Jeg er syk, og har hatt kreft i snart elleve år. Det følger med veldig mange oppturer og nedturer. Og jeg registrerer at kreften vinner terreng. Den sprer seg og setter stadig større spor i kroppen. Så lenge jeg ikke har smerter, er jeg ikke så bekymret. Men det har vært behandling på behandling på behandling, med stråling og cellegift og operasjoner og hormonpreparater, sier han.

– Dette har vært kraftig lut. Men jobben er min terapi og jeg tenker ikke så mye på sykdommen. Nå har jeg hatt den i ti år, og jeg har tross alt blitt 66. Jeg har ikke levd et kort liv. Statistisk sett skal vi menn som er 66 år bli godt over 80.

– Er du en livsnyter?

– Jeg kan ikke være en god leder om jeg ikke har stor glede over livet. Jeg må ha det moro. Vi krangler og fighter på jobben, men vi ler også mye. Vi må ha det hyggelig sammen. Og så har jeg annet liv enn jobben, også, som er både attraktivt og spennende. En god leder bør også ha det godt på hjemmebane. Går vi på jobben for å få og ikke for å gi, eller for å dekke egne sosiale behov, blir det helt feil.