Ny bok: Alt om ledelse − i Forsvaret

Hvis vi skal bedømme kvaliteten på ledelse, må vi også ha en faglig standard for kjennetegn på god ledelse», skriver redaktørene for den nye boken «Militær leder- og ledelsesutvikling i teori og praksis», Jan Ketil Arnulf og Rino Bandlitz Johansen, i bokens innledningskapittel.

Oppigjennom vår moderne historie har Forsvaret både produsert og levert ledere til mange forskjellige sektorer og deler av det norske samfunnet.

• LES OGSÅ: Synspunkt | Frode Dale: Forsvarets nye bok om ledelse har viktige mangler

Men er det fortsatt slik? Kan en «ung og lovende» med lederutdanning fra Forsvaret fortsatt bidra med god ledelse i et stadig mer komplekst arbeidsliv? Hvordan «produserer» egentlig Forsvaret sine ledere? Hvordan blir de lært opp, fulgt opp, og – om nødvendig – fulgt ut…? Og hva kan Forsvarets lederutdanninger tilby resten av samfunnet?

Systematikk og kunnskap

Den nye boken prøver å gi svar på både disse og en haug med andre problemstillinger. For dette er en svær bok. Den er tjukk – nesten 600 sider, 25 kapitler og like mange bidragsytere.

− Forsvaret har et arbeidsgiveransvar, gjennom styringsrett og omsorgsplikt, ved å være en velfungerende arbeidsplass som samtidig gir et best mulig grunnlag for operativ evne. Ledelse er et nøkkelord i dette ansvaret, sier Rino Bandlitz Johansen.

Han er kommandørkaptein og professor i militær ledelse ved Forsvarets stabsskole, og mener boken vil bidra til å bringe mer systematikk inn i lederutdanningene.

− Forsvaret trenger systematikk for å utvikle gode ledere, ledelseskultur og identitet. Gjennom dette prosjektet har vi ønsket å etablere begreper og forståelse i organisasjonen. Prosjektet har siktet på å kartlegge signaler og trender i ledelsesfaget, avdekke mønstre og se retningene som utvikler seg innenfor arbeidet med ledelse og lederutvikling i denne store organisasjonen, sier Johansen.

Hans medredaktør, professor i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI, Jan Ketil Arnulf, sier følgende om motivasjonen for å lage denne boken:

− Forsvaret er Norges største og mest omfattende fagmiljø innen lederutvikling. Dette fagmiljøet er også en betydelig leverandør til resten av norsk lederutvikling, det gjelder både metoder, tankesett og faktiske personer, påpeker Arnulf, og fortsetter:

− Som Norges viktigste øvingsarena for lederutvikling burde både teori og praksis i Forsvaret være viktig kunnskap for resten av samfunnet. Jeg ønsker at dette arbeidet skal bidra til en rikere og mer velinformert debatt om lederutvikling i Norge.

«Twistpose»

Som de to redaktørene for boken ynder å si det, er dette «en godtepose, en twistpose», der alle vil finne noe som interesserer.

Her er noen stikkord om innholdet:

Boken søker å gi svar på det evige spørsmålet «hva er ledelse», og også «hvem gjør ledelse»?

Kommunikasjon, relasjoner og veiledning er et sentralt tema. Som det står skrevet: «Det er medarbeidernes reaksjoner på påvirkning som er det viktigste utfallet av ledelse».

Militær ledelse, altså ledelse i en militær kontekst, er selvsagt sentralt: lede, planlegge og gjennomføre militære operasjoner, der kjernen er å mobilisere soldaters evne og vilje til å løse oppdrag.

Kritiske stemmer

Boken er forskningsbasert, og mesteparten av innholdet er fagfellevurdert, og er slik sett en akademisk utgivelse. Den vil blant annet brukes i undervisning. Men den er også full av praktiske eksempler fra de ulike våpengrenene i «Forsvarets hverdag».

Det er også funnet plass til kritiske stemmer og problemstillinger:

Forsvaret i flere år har hatt en god og unik lederutdanning. Den har vært gjenkjennbar. Men har lederutdanningen i Forsvaret kanskje også blitt litt vel «introvert» − og kun sett innover mot seg selv?

Blir kunnskapen fra de ulike våpengrenene og avdelingene «delt», eller holder de stort sett på «for seg selv»?

Og hvordan utvikler man en enhetlig og felles forståelse for ledelse i en organisasjon som Forsvaret?

På den ene siden skal Forsvaret bedrive ekstremvarianten av ledelse, i strid, på bakken, med bare noen sekunders betenkningstid for ledere til å ta beslutninger som kan ha enorme konsekvenser. Men Forsvaret er også den store byråkratiske mastodonten, med 18.000 ansatte, som alle har de samme rettighetene som andre i norsk arbeidsliv – med medbestemmelse, fagforeninger, økonomistyring, departementale rundskriv og politiske signaler og føringer.

Dette er to «motsetninger» som lederutdanningene i Forsvaret må forholde seg til.

En kritisk bidragsyter i boken, Harald Høiback, som er oberstløytnant og forskningsleder ved Forsvarsmuseet, setter det hele friskt på spissen: Han advarer mot å la seg blende av «festtaler om ledelse»:

«Mitt hovedpoeng er at Fredstids-Forsvaret er en virksomhet uten naturlige korrektiver. Vi frykter aldri å gå konkurs. Vi frykter aldri å rykke ned. Og vi frykter aldri å komme opp i muntlig. Det går utmerket med festtaler så lenge virkeligheten holder seg på behørig avstand, men det kan bli problematisk om Forsvaret på et tidspunkt brått må brukes til noe».

For selve hensikten med lederutviklingen i Forsvaret er jo, som det framheves i boken, å «kontinuerlig legge vekt på læring og utvikling av sine ledere for å sikre den operative evnen» … hvis det skulle «smelle» en gang i fremtiden.

«Fagutvikling innen ledelse er vesentlig for utformingen av Forsvarets framtidige kampkraft», konkluderer redaktørene Jan Ketil Arnulf og Rino Bandlitz Johansen.