Skal lede et «Norge i ­miniatyr»

Stiftelsen Lillehammer museum, der Eckhoff blir direktør fra nyttår, består av Maihaugen, Lillehammer Kunstmuseum, Norges Olympiske Museum, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad, Sigrid Undsets Bjerkebæk, Norges Postmuseum og Norsk Håndverksinstitutt − så bredden er det ikke noe i veien med.

Altså: norsk folkekultur fra gamle dager, to Nobelprisvinnere i litteratur som begge i tillegg gjorde seg bemerket i samfunnsdebatt og frihetskamp – også i utlandet − og i tillegg norske favorittsportsgrener og helt nødvendig infrastruktur i vårt landstrakteland.

−Til sammen utgjør museene et Norge i miniatyr, mener den nye direktøren.

− Er det ikke allikevel et steg ned, når man er kunsthistoriker og allerede har ledet Norges mest prestisjerike kunstmuseum?

−Jo, men har man vært der, på Nasjonalmuseet altså, så har man vært der. Da kan man mene at alle andre museumsjobber er et skritt ned. Jeg ser det ikke sånn, men som en veldig spennende utfordring med stor variasjon. Det blir også hyggelig å se mer av byen Lillehammer, sier Eckhoff.

Ikke fornærmet

Han ser ikke ut til å la seg ikke fornærme, selv når man trekker frem gamle artikler om den gang han, mot all formodning, ikke fikk forlenget sin åremålsstilling på Nasjonalmuseet. Det var i perioden da Nasjonalgalleriet skulle slås sammen med andre museer i hovedstaden. Eckhoff var en tid var storfavoritt til å lede «multimuseet» videre, men ble droppet til fordel for danske Karin Hindsbo.

− «Om Eckhoff har det vært sagt at han siden dag én i sjefsstolen har danset etter departementets pipe og vært helt klar på at Nasjonalgalleriet skal avvikles», skrev VG i februar 2017. Danser du virkelig etter departementets pipe, og kommer du til å gjøre det i Lillehammer?

− På det første spørsmålet svarer jeg nei. På det andre: Når man representer en nasjonal institusjon som får store midler over statsbudsjettet, må man forholde seg til departementet og politikerne, og det er ikke alle diskusjoner som egner seg for i offentlighet. Det er en realitet. Jeg har ikke alltid vært helt enig med politisk ledelse.

− Men både når det gjelder museer og andre kulturinstitusjoner, opererer politikerne og forvaltningen stort sett med det hedvunne prinsippet om «armlengdes avstand» fortsetter han.

− Departementet utnevner styre og fastsetter årlig bevilgning. Så lenge man oppfyller samfunnsoppdraget, bryr ikke departementet seg med detaljene.

Journalistikkens behov

− En eller annen har sagt − om akademia, ikke om museumssektoren, men kanskje det kan passe der også – at stridene blir så store innad fordi det man strides om egentlig er småtterier, uten store konsekvenser?

− Jeg tror det var den amerikanske politikeren og akademikeren Henry Kissinger som sa det, og det kan være noe i det. Men jeg tror slike voldsomme uttalelser som den du nevnte, oftest handler mer om journalistikkens behov for å skape motsetninger enn at lederstridene i akademia eller museer egentlig er så mye hardere enn andre steder.

− Er det påfallende my bråk i mediene hver gang det skal ansettes en leder på enkelte av de store kulturinstitusjonene, også for eksempel operaen, og er det mer klaging over dårlig ledelse enn i andre sektorer?

−Enkelte i pressen ynder å gjøre narr av kulturinstitusjoner. Det har også noe med kunstfiendtlige holdninger å gjøre. Det må journalistikken gjerne ha lov til, for det er institusjoner som får penger fra statskassen. Men all journalistikk bør være etterrettelig.

Han retter straks «kunstfiendtlig» til «populistisk» og legger til noen pene ord om de ansatte i museumssektoren. Museumsansatte er, mener han, «i all hovedsak engasjerte og kunnskapsrike mennesker som det er positivt å samarbeide med. Deres engasjement bidrar til å gi museene liv og innhold».

Dør ikke av medier

− Hvordan opplever du disse offentlige kranglene i kultur-Norge personlig? Finner du dem usmakelige, blir du skuffet eller såret?

− Det er klart at det kan koste psykisk energi å stå i slike stormer. En normal kritisk journalistikk, som handler om en sak av gangen, er greit. Særlig når jeg har gode svar, hvilket jeg stort sett opplever at jeg har.

− Men jeg er ikke «elfenbenstypen», hvis det er det du mener. Det fins en tradisjon i land som England og Tyskland for en type spesielt forfinede kunsthistorikere med en spesiell familiebakgrunn. Slik er ikke jeg, selv om jeg har en sterk interesse for kunst og skjønnhet.

−Er du en kriger?

− Nei, men jeg kan forholde meg til krevende situasjoner. Jeg er en rolig person. Roen min smitter ofte av på de ansatte. Skjønt noen blir urolige av all denne roen, sier han med et lite smil.

− Krig i spaltene er ikke en sånn krig som man dør av! I hvert fall ikke på kort sikt, fortsetter han rolig, og tillater seg et lite smil mens han forteller en anekdote om Dagens Perspektiv fra den gang avisen het Ukeavisen Ledelse.

−Jeg stilte opp til et portrettintervju i Ukeavisen Ledelse i 1999, det var skrevet av din redaktør Magne Lerø. Han hadde fått med seg at jeg hadde vært ti år i NTB, og at jeg hadde dekket krigen i Romania julen 1989 da diktatoren Nicolae Ceausescu ble henrettet. Overskriften til Ukeavisen Ledelse var: «Har vært ute i krigen før». Det var morsomt å få på seg et stempel som herdet krigsreporter. For dette var min eneste reise til noe krigsherjet land, jeg satt ellers på desken.

Wagner

Før Eckhoff ble museumsdirektør i storm og stille − før han ble kurator ved Museet for samtidskunst i Oslo og direktør i Bergen kunstmuseum også, og lenge før han ble nesten-herdet krigsreporter − vokste unge Audun opp i en familie med høy kulturell kapital. Han har en søster som ble operasanger, mens broren ble arkitekt, som to av deres onkler. Moren dro ham med på kunstmuseer fra han var ganske ung, forteller han – særlig Munchmuseet og Henie Onstad-sentret, som begge var ganske nye på den tiden. Farfaren var professor i litteratur, og faren var musiker, oversetter og senere medarbeider i NRK.

− Dette er jo kulturborgerskapet i n-te potens. Spiller, eller spilte du, noe instrument? Faren din var jo pianist.

− Til å begynne med, ja. Jeg har spilt litt gitar og piano, men de siste årene har jeg vært mest aktiv ved å synge i et lite amatørkor i nærområdet mitt på Bygdøy.

− Du skrev en del anmeldelser av klassisk musikk da du var i NTB. Så du lytter til.....?

− Wagner er en komponist jeg ble fascinert av som ung, og som jeg har holdt fast ved. Min favorittopera? Parsifal.

Silkeboken

− Hvilken litteratur satte din litteraturprofessor-bestefar deg på sporet av?

− Jeg var 16 da han døde, så ikke så mye. Men han synliggjorde en akademisk tradisjon og en tyngde via sine stillinger ved universitetet og ved sin belesthet. Det gjorde avgjort inntrykk på meg, og han var absolutt et forbilde, sier han.

Jeg spør hva han leser for tiden, og Eckhoff nevner de siste bøkene til Francis Fukuyama, som blant annet skriver om forfallet i samtidens internasjonale politikk.

Han gikk på Steinerskolen, forteller han, og i Steiner-pedagogikken spiller tegning en stor rolle i læringsprosessen. Lærebøker er sekundært, læreren forteller stoffet muntlig.

− Læreren vår fortalte oss om gresk mytologi eller middelalderen eller hva det kunne være. Hjemmeleksen var å tegne det. Noen ganger skrev vi også, men ikke alltid.

− Vi hadde noe som ble kalt «silkeboken». Det var silkeark mellom sidene for å hindre fargen fra blyantene i å smitte over fra et ark til neste. For noen år siden ble jeg som gammel elev bedt om å skrive et bidrag til en bok om Steinerskolen. Jeg sa selvfølgelig ja. En tid senere fikk jeg besøk av to av mine gamle lærere, blant dem min gamle klasseforstander, begge da i åttiårene, på kontoret mitt i Nasjonalmuseet. De ville overrekke den ferdige boken personlig. Det var veldig rørende.

Siste nytt på lydbånd

Unge Eckhoff tenkte en stund på å gå inn i diplomatiet, og søkte UDs aspirantkurs, men kom ikke inn. Han smiler mens han forteller dette, og sier at han ikke ser ikke bort fra at han kunne ha kommet inn et senere år hvis han hadde søkt igjen.

En annen mulighet var å bli filosof. Men etterhvert bestemte han seg for kunsthistorie, og begynte på magistergraden. Pressen ble en interessant omvei, for journalistikk var opprinnelig noe han hadde tenkt å drive med litt under studiene for å tjene penger.

− NTB var bedre betalt enn de fleste deltidsjobber jeg kunne få. Men jeg fikk allikevel en viss identitet som journalist. Mot slutten jobbet jeg også noen få år på heltid mens jeg gjorde meg ferdig med studiene.

− Hvorfor var du på utenriksdesken og ikke for eksempel på kultur?

− Den aller første jobben min var i noe som het «Telefonavisen». Alle har vel glemt det nå, går jeg ut fra. Det gikk ut på at lytterne kunne ringe et telefonnummer – som var 025 − og så fikk de høre siste nytt på et lydbånd. Litt utdatert i dag, kan man si.

Den NTB-avdelingen som lå nærmest og som jeg fikk mest kontakt med, var utenriksdesken. Så da jeg så meg om etter mer journalistiske oppgaver, begynte jeg der.

− Savner du journalistikken?

− Ikke nyhetsjournalistikk. Interessene mine går mest i retning billedkunst. Når det gjelder skriving, kan jeg få utløp for det ved å skrive om kunst.

Stolt av Nasjonalmuseet

Det viktigste i hans karriere har vært å bidra til utviklingen av det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen, mener Eckhoff.

− Det er jeg stolt over og glad for. Jeg var med i arkitektkonkurransen. Vi hadde 238 utkast, og jeg mener det som ble valgt, Forum Artis av den tyske arkitekten Klaus Schuwerk, opplagt var det beste, konstaterer han.

Eckhoff har redigert boken om Nasjonalgalleriet, så vi snakker om den gamle Nasjonalgalleri-bygningen i Universitetsgata. Han sier at han er tilfreds med at Sparebankstiftelsen har tatt ansvar for prosessen om hva den gamle bygningen skal brukes til, og har utgitt en rapport med alternativer. Samt at stiftelsen også åpner for at de kanskje kan bidra med midler til drift, ikke bare prosjekter.

− Kunne du ikke si hva du mente om det gamle Nasjonalgalleriet da du fremdeles var direktør der, men måtte vente med å si noe utad til etterpå, av lojalitet til politisk ledelse?

−Nei, boken var påbegynt mens jeg var direktør. Den ble ikke ferdig før jeg gikk av, så det var en tilfeldighet. Jeg hadde jo ikke tenkt å gå av, påpeker han.

Sparebankstiftelsen DNB og banken DNB er etterkommere av den gamle Christiania Sparebank, forklarer han, og sistnevnte bygget midtpartiet til Nasjonalgalleriet, så nå er stiftelsen kommet i full sirkel.

− Du ble i 2016 beskyldt for å ha satt munnkurv på de ansatte da du selv satt i sjefsstolen i denne bygningen? Hvordan vil du selv beskrive prosessen den gang, og blir det munnkurv i Lillehammer?

− Min første periode som direktør av Nasjonalmuseet kom rett etter en periode som i praksis var uten ledelse. Etter en nokså turbulent periode under siste ordinære direktør, ble museet ledet av en ledelseskonsulent som var uten kunstkompetanse og som faktisk bare jobbet på halv tid. I den perioden tok mange av de ansatte i museet et slags ansvar og uttalte seg om mange spørsmål som normalt ville vært håndtert av ledelsen. Da jeg kom, måtte vi endre på dette.

− Så til spørsmål nummer to: Nei.

Forløser

−Så, hvordan vil du selv beskrive din lederstil?

− Jeg kan i hvert fall beskrive hvordan jeg ønsker å være: En god leder skal forløse det beste i staben, være trygg og inspirerende og sette mål. Samtidig er det viktig at lederen ikke forsvinner i målene, men er tilstede i den daglige driften.

− Det jeg har vært opptatt av de senere årene, er for eksempel digitalisering, informasjon og formidling og publikumsutvikling, sier han og definerer det siste som metoder for å innhente informasjon om hvilke grupper som oppsøker museet: alder, kjønn og etnisitet, viktig informasjon for å lage en publikumsprofil.

− Hva slags feil gjør ledere ofte, som du har observert?

− På den ene side finnes det ledere som preges av fjernhet og manglende beslutningsdyktighet, det er én gruppe. Den andre gruppen dårlige ledere som jeg har opplevd, er de som ufølsomt overkjører alle andre.

− Hvis kona di skal beskrive deg, hva tror du at hun ville si?

− Hun vil vel forhåpentlig si at jeg er omsorgsfull, pålitelig og har integritet.

− Hva blir hovedutfordringen på Lillehammer? Er museene i elendig forfatning på grunn av korona-stenging?

− Nei, jeg kommer ikke til noe konkursbo. Maihaugen og Lillehammer museum har hatt et spesielt godt år fordi flere nordmenn dro på Norgesferie siden de ikke kunne reise ut. Alle museene har, så vidt jeg vet, vært åpne hele dette året, bortsett fra Aulestad og Postmuseet, som er sesongstengt nå om vinteren.

Betatt av kunst

Det er han selv som kommer opp med det typiske journalist−spørsmålet «Nevn tre kunstverk som har hatt betydning for deg» − for han er jo gammel journalist. Først sier han at det blir vanskelig, men så svarer han på sitt eget spørsmål:

− Emil Noldes maleri «Im Nachtkafé», som ble kjøpt inn av Sparebankstiftelsen under min direktørperiode. Et fantastisk, ladet bilde med noe demonisk i seg, sier han og viser det frem på telefonen. – Det er litt skummelt bilde av en mann og en kvinne som ser ut som om de kommer fra en slags underverden, typisk Nolde.

Et annet kunstverk han trekker frem er en installasjon fra 1980-tallet som Jan Brochmann og Karin Hellandsjø fikk kjøpt inn til Samtidsmuseet, av Ilyja Kabakov. Den ble laget under Sovjet-perioden og forestiller en fiktiv «kommunalka», en slik stor leilighet som etter revolusjonen ble tatt fra de opprinnelige eierne og gitt til ulike personer, slik at hver familie levde i hvert sitt rom i et påtvunget fellesskap. Dette kunstverket blir en fast installasjon også i det nye Nasjonalmuseet.

De tredje og fjerde han nevner er de norske samtidskunstnere Irma Salo Jæger og Ane Mette Hoel.

− Hva har du på veggen hjemme?

− Norsk kunst for det meste. Noen fotografier av Mette Tronvoll og et av tyske Candida Höfer. Samt malerier og andre verk av Leonard Rickhard, Hanne Borchgrevink, Bjørn Ransve og Hilmar Fredriksen.

− I Kunstkritikk 2015 skrev du en artikkel som het «En sone for forvandling». Er du blitt forvandlet av kunst en gang i livet – og når og hvor og hvordan skjedde det?

Han svarer litt indirekte.

− Man kan bli betatt av kunst, fylt av noe man ikke hadde i seg før. Kunst kan bidra til å forandre en, kanskje gi en større glede over livet.

Kunst og religion

− Og i Morgenbladet sa du i 2009: «For meg personlig tar kunsten opp i seg noen av de samme eksistensielle spørsmålene som religionen». Hvilke?

− Noen kunstverk kan gjøre dette, understreker han og viser til maleriet av Paul Gauguin fra 1897 som heter «Hvor kommer vi fra, hvem er vi, hvor går vi».

− Dette er spørsmål om liv og død. For personer som ikke klarer å forholde seg til religion, som meg, er dette en engasjerende og iblant rørende måte å forholde seg til disse spørsmålene på.

− Du var med på å stifte Det norske Hedningsamfunnet sammen med noen skolekamerater i 1974, da du var 16 og gikk på Forsøksgym i Bærum...

− Og jeg gikk ut som 18−åring… Vi var en gruppe gymnasiaster som ønsket å lage en motsats til en kristen vekkelse som foregikk i vårt nærmiljø. Det resulterte i gøyale avisoverskrifter. Dagbladet hadde en førsteside der man til høyre kunne lese et dramatisk oppslag om borgerkrigen på Kypros, på venstre side om oss: «Norske hedninger danner forening».

− Si litt om hvilken betydning kristendommen har hatt for kultur, og spesielt for bildende kunst – gjerne noe positivt?

− Kristendommen er et faktum. Som også utviklet det vi i dag kaller humanismen, det vil si at humanismen ble utviklet innenfor rammen av det kristne verdensbildet. Hvis man skal tro mye av det som sies om Jesus, var han et klokt menneske i sin tid. Kristendommen har gitt trøst til mange mennesker opp gjennom tidene, og mennesker trenger trøst. Og den vestlige billedkunsten oppsto jo helt innenfor rammene av en kristen livsverden.

− Så har jo kunsten siden utviklet seg, som samfunnet for øvrig, helt på egne premisser. I dag er kunsten så fri at det rett og slett ofte er vanskelig å sette ord på den.