Annonse

Leder​Varsling i maktkamp

«Arbeidsmiljøet til ledergruppen i Utdanningsetaten er uholdbart og går utover arbeidsglede, helse og daglig trivsel», heter det i et varsel som flere i Utdanningsetatens ledergruppe nylig har sendt inn gjennom Oslo kommunes sentrale varslerordning.

Problemet er ene og alene Inga Marte Thorkildsen (SV), som siden desember 2017 vært byråd for oppvekst og kunnskap. Hun viser en utilbørlig oppførsel, roper høyt og skriker til enkelte medarbeidere, gestikulerer vilt, gråter og mistenkeliggjør tilstedeværende, heter det. Varslerne mener det skaper usikkerhet, og de beskriver Thorkildsens oppførsel overfor ansatte som «krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende og ydmykende». Kort og godt driver hun med trakassering.

Aftenposten, som skriver om saken i dag, har bedt Torkildsen om en kommentar. Det kan hun ikke gi, for hun har ikke lest varselet. Det er sendt til Varslingsrådet i kommunen som skal behandle saken. Thorkildsen vet heller ikke hvem som har varslet, for varslere har rett til å være anonyme.

Torkildsen brenner nok av lyst til å skyte fra hofta og si at dette bare er tull. Hun er for rutinert til å gjøre det. Istedenfor må hun lide seg gjennom prosessen slik det forventes. Det er varslingsrådet som har ballen. De har muligheten for å på strak arm si at dette er det ikke noe hold i. Det gjør de neppe. De må ha noen samtaler med diverse medarbeidere i etaten. Så kan de konkludere. Men det som varslere og de mange som forsvarer dagens varslingsinstitutt vil, er at uavhengige skal trekkes inn for å vurdere påstandene i varslet. Da blir et advokatfirma tauet inn. De kan fort sende en faktura på en million eller der omkring.

Et varsel er en effektiv måte å få stoppet en leder på

Denne høsten kan gå med til å finne ut av om Thorkildsen har gjort seg skyldig i trakassering og brudd på arbeidsmiljøloven. Mens det arbeides med varslet må Thorkildsen tre til side i arbeidet med å gjøre endringer i Utdanningsetaten. De kan jo ikke ha en leder som muligens trakasserer, virrende rundt for å løse problemer.

Et varsel er en effektiv måte å få stoppet en leder på. Redaktørkonflikten i Vårt Land førte til at konsernsjef Per Magne Tveiten fikk et varsel mot seg. Da stoppet prosessen med å finne en løsning opp i flere måneder. Et flertall i styret mente at det ikke var grunnlag for et varsel mot Tveiten. Det bido ikke til annet enn å låse konflikten enda mer. Det ender sannsynligvis slik også i kommunen.

Konfliktene vil sannsynligvis øke på i Utdanningsetaten. Det har først og fremst vært etatens leder, Astrid Søgnen, som det siste året har vært i søkelyset for trakassering. Inga Marte Thorkildsen er blitt oppfordret til å kvitte seg med henne. Thorkildsen vet imidlertid at man ikke kvitter seg med profilerte etatsjefer uten å ha et grunnlag for det. Det Thorkildsen har vært opptatt av er å sørge for en ny kurs i ledelsen av Utdanningsetaten. Hun vil ha mer åpenhet, mer ytringsfrihet og mindre styring av lærerne. Hun vil ikke ha en ny «Malkenessak». Simon Malkenes fikk refs av rektor for det han sa til NRK om forholdene på skolen - fordi elever reagerte. I ettertid har det vist seg at en rekke lærere har fått advarsler fra ledelsen for det de har uttalt offentlig. I mai hevdet 363 lærere i et opprop at ytringsfriheten er under press i Osloskolen.

Det er dette Inga Marte Thorkildsen vil rydde opp i. Nå blir hun satt i sjakk noen uker eller måneder av noen ledere, kanskje er det bare to, som blir gjenstand for den opprydningen hun er i gang med.

På kort sikt kan det være dette styrker Søgnens stilling. På lang sikt kan det svekke henne. Behovet for Inga Marte Thorkildsen for å finne en leder for etaten som vil sørge for at det blir slik hun vil ha det, øker.

Stalltipset er at dette varslet ikke fører fram. Det virker ikke alvorlig nok. Det kan godt være at Thorkildsen har gått for langt i å kjefte og smelle på et møte. Det kan i tilfelle betegnes som tvilsom ledelse. Torkildsen er ivrig og engasjert. Hun er typen som kan fristes til å ta for mye tran. Hun liker definitivt ikke at noen i etaten motarbeider det hun vil oppnå. Thorkildsen vet hun har makt og er tøff nok til å bruke den. Men skal en bruke makt, må en passe på. Maktens språk må være innestemme i offentlig sektor. Hun kan ikke ta «en Røkke» og lange ut. Det er mulig hun må trene seg på foldede hender i fanget framfor heftig gestikulering når hun gir beskjed om hvordan hun vil ha det.

Utdanningsetaten i Oslo bør raske på med å iverksette de endringer byrådet krever

Et tegn på at varslerne er ute i et ærend langt ut over det en varsling skal omfatte, er påstanden om at «hun ser bort ifra arbeidsgiveransvaret når hun formidler styringssignaler gjennom mediene, men unnlater å bruke regulære kanaler til det samme.» Den slags forsøk på belæring av en byråd tar seg ikke ut. Inga Marte Torkildsen står fritt til å gi de styringssignaler hun vil gi. Hun har ikke passert en grense ved å blande seg inn i personalsaker. Hun kritiserer praksis. Det kan de ansvarlige politikerne gjøre.

Utdanningsetaten i Oslo bør raske på med å iverksette de endringer byrådet, representert ved Inga Marte Thorkildsen, krever. Krever er ordet. De ber ikke om at etaten skal si hva de synes. De bestiller en endring. Det har politikere rett til. Det betyr ikke at Thorkildsen skal styre utdanningspolitikken ved å befale «hopp» og så hopper alle i etaten. Men det betyr at lederen i etaten skal legge om kursen når byrådet ber om det. Thorkildsen må passe på stemme, armer og bein når det ikke skjer. I sak er det ingen grunn for Thorkildsen til å trekke seg tilbake. Kanskje i form. Det får de som skal behandle varslet finne ut av.

Annonse
Annonse