Varsling på avveie

Byrådsleder Raymond Johansen vil selv konkludere i spørsmålet om det er hold i varselet mot Inga Marte Thorkildsen. Det er ikke overraskende. Han er i sin fulle rett, både juridisk og politisk, til å innta dommerrollen. Han kan vise til Jonas Gahr Støre da det ble varslet mot Trond Giske. Alle var da enige om at det måtte være partilederen som konkluderte. Arbeiderpartiet satte saken bort til uavhengige. Ingen forlangte det. De tauet inn juridisk ekspertise, men Støre og partisekretær Kjersti Stenseng hadde full styring med prosessen.

Slik vil også Raymond Johansen gjøre det. Han har nok av jurister i Oslo kommune som vet mer enn nok om varsling. Johansen vil få saken utredet, så vil ha trekke sin konklusjon. Han passer på å ikke kommentere selve varslet ut over det at det skal bli behandlet skikkelig og grundig.

Aftenposten melder at varslerne ikke vil snakke med Raymond Johansen eller noen ansatte på rådhuset fordi de er redde for lekkasjer. Et merkelig standpunkt. De har jo lekket varselet til Aftenposten. De er muligens redd for at deres identitet skal bli avslørt? Det er varslerne som har et problem dersom de ikke tror kommuneadvokaten vil holde deres identitet skjult for Johansen og Thorkildsen.

En annen sak er at anonymitet er et rettssikkerhetsproblem. Her forventes det at en politiker skal dømmes for å ha brutt Arbeidsmiljøloven, men hun skal ikke få vite hvem hun har forbrutt seg mot. Det vanlige prinsippet for å belyse en sak som er sentral i en rettsprosess, er kontradiksjon. Påstander skal framsettes i full offentlighet og bli konfrontert. Slik ble prosessen mot Gerd Liv Valla i sin tid lagt opp.

Når det gjelder varsling har politikerne laget lover som tillater at det skjer i det dunkle. Her er det rykter og ensidighet som gjelder. Hvis Raymond Johansen mener det samme som Jonas Gahr Støre i Trond Giskes tilfelle, har varslerne rett inntil det motsatte er bevist. Det er noe i denne retning han mener, når han til NRK i dag sier at «utgangspunktet må være at det varsleren forteller er riktig». I så fall skal Inga Marte Thorkildsen bevise at hun ikke har gjort noe galt, bare hevet stemmen og fektet mer med armene enn hun pleier. Men hun skal motbevise anklagene uten å vite hvem som anklager henne. Politikerne har laget et system som minner om den surrealismen som skildres i Franz Kafkas «Prosessen». Inga Marte Thorkildsen trenger riktignok ikke føle seg forlatt og herjet med som «Josef K» i romanen. Hun har Raymond Johansen ved sin side. Han lar henne ikke henge i det tomme rom slik Trond Giske opplevde det. Johansen sier han har full tillit til Thorkildsen, og det før han har satt seg skikkelig inn i hva varslene går ut på. Men han leser aviser, og har fått med seg nok til å vite hva det dreier seg om.

Når Johansen selv vil ta styringen, eksterne ikke får mandat til å gi sin vurdering, skal Thorkildsen forbli på post mens granskningen gjennomføres. Joahnsen sier han har full tillit til Thorkildsen, så da kan hun trygt regne med at byrådslederen kommer til å ro dette greit i land.

Dette er mer politikk enn jus. Byrådet vil banke igjennom viljen sin i Utdanningsetaten. Joahnsen har valgt Thorkildsen som hammer. Hun slår vel hardt av og til.

Det blir politisk bråk selvsagt. Carl I. Hagen varsler at han vil foreslå at kommunerevisjonen, eventuelt også kontrollutvalget, gjennomfører en granskning av forholdet mellom byråd Inga Marte Thorkildsen og Utdanningsetaten og Astrid Søgnen. «Kommunerevisjonen er uavhengig. Vi må få en uavhengig vurdering så bystyret kan ta stilling til om bystyret har tillit til byråden», sier han til Aftenposten. Det viktigste for Høyre er at varslere har tillit til at prosessen gjennomføres på en forsvarlig måte. Partiet hevder imidlertid at de ikke har tillit til at noen ansatte i Oslo kommune håndterer varselet.

Det har ikke skjedd tidligere at ansatte har varslet om at de mener politikere styrer på en ulovlig måte. Det forteller mye om den selvbevissthet de besitter i Utdanningsetaten i Oslo kommune. Det er som om ansatte i en etat eller en avdeling i et departement skulle ha anklaget en statsråd for lovbrudd.

Det er ingen grunn til å tvile på at politikere svikter som ledere, men varslingsinstituttet er lite egnet for å ta opp slike problemer. Det som skjer i Oslo viser det med all tydelighet. Rykter florerer. De som er misfornøyde får sine saker på trykk i mediene. Politikerne lager et styr uten like om hvordan et varsel skal behandles. Hva varselet går ut på, kan de ikke diskutere, for saken er ikke til behandling.

Hvis noen er provosert over oppførselen til en byråd eller statsråd, bør de sørge for at det kommer fram. Når en bruker varslerinstituttet, lager en jus av det. Da er faren stor for at en ikke får gjennomslag. Det skal mye til for at det gjennom en varslerprosess som dette blir konkludert med at Arbeidsmiljøloven er brutt. Inga Marte Thorkildsen kan derimot ha opptrådt kritikkverdig som leder i en eller flere situasjoner.

Det er ikke forbudt i norsk lov å lede på en kritikkverdig måte. Ledere og politikere bør få kritikk, men varslerinstituttet er som regel en blindvei. Det er det den aktuelle saken i Oslo kommune viser.

Varslerne i Utdanningsetaten forstår ikke at de at har tapt. I går kom de med et nytt varsel, der de hevder at Inga Marte Thorkildsen har brutt deres vern mot gjengjeldelse etter det første varselet. «Hun har i sterke ordelag kritisert Utdanningsetatens ledelse og slik vi oppfatter det gjort sitt beste for å diskreditere varslerne. Dette anser vi som en gjengjeldelse i strid med arbeidsmiljølovens § 2 A-2», heter det.

En del ledere i Utdanningsetaten er i ferd med å miste fotfestet. De kan ikke med loven i hånd målbinde en politiker. Thorkildsen er i sin fulle rett til å si at hun har samarbeidsproblemer med Utdanningsetaten og til å kritisere etaten for ikke å følge opp styringssignaler. Om det er lurt, er noe annet.

Det kan være Inga Marte Thorkildsen har bestemt seg for å valse over direktørene i Utdanningsetaten og fortelle hvor skapet skal stå. Det vil det bli et salig bråk av, og opposisjonen vil stønne og bære seg, men hun har rett til det. For det er byrådet og byråden som bestemmer hvordan Oslo-skolen skal styres. Direktørene må iverksette byrådets vilje eller slutte i jobben. Varslingen det nå brukes tid og penger på, fører ikke til noe som helst.