Galopperende lederlønninger

Erna Solberg sa i Stortinget denne uken at hun og regjeringen er «ganske nazi» når det gjelder å ha kontroll over lederlønnsutviklingen.

Hun burde ikke ha brukt akkurat det ordet, har stortingspresident Tone W. Trøen (H) kommet til i ettertid. Hun burde ha klubbet.

Fra nå av skal ikke en statsminister få snakke slik de snakker i Bergen på Stortingets talerstol.

Det ble mer oppstuss i mediene om Solbergs ordvalg enn om det hun sa, hang på greip. Det gjør det bare delvis.

Hvis vi sammenlikner utviklingen i lederlønningene i forvaltningen sammenliknet med lønnsutviklingen for de ansatte, viser den at lederne øker sine lønninger mer enn de ansatte.

I fjor økte for eksempel lønnen til de statlige lederne i snitt med 4,8 prosent, mens lønnsveksten for arbeidstakere ellers var på 3,6.

Dagens Perspektiv bragte en oversikt tidligere i år.

Utviklingen med økte lederlønninger i staten har pågått de siste ti årene. Nå er det tre departementsråder som tjener mer enn statsministeren.

Den politikken som føres, går i korthet ut på at det er ok at ledere får en litt bedre lønnsutvikling enn de ansatte.

Denne varianten av økende forskjeller i Norge, plager ikke regjeringen. Det er lite «nazi-aktivitet» å spore for at lederne ikke sakte, men sikkert skal sige i fra de ansatte.

Det blir andre boller om det blir en rødgrønn regjering neste høst. Sp har varslet at de vil sette et tak på lederlønningene i staten på 1,5 millioner kroner.

Dog må det sies at regjeringen har brukbar kontroll over lederlønnsutviklingen i forvaltningen og i underliggende etater.

Det er når virksomhet privatiseres eller organiseres i aksjeselskaper, de mister kontrollen.

Klassekampen bringer i dag en oversikt over lønnsutviklingen de siste fem årene for de 10 lederne i heleide statlige selskaper som tjener mest.

Disse ti lederne tjente i 2015 samlet 34 millioner kroner. I for tjente de til sammen 46 millioner.

Joachim Høeg-Krohn i Agentum fondsinvestering AS tjener mest – 7,3 millioner kroner. Christian Rynning-Tønnessen 6,6 og Tone Wille i Posten tjener 5,4 millioner kroner.

Sjefen for Den Norske Operea og Ballett, Geir Bergkastet, som ikke kan sies å lede en spesielt konkurranseutsatt virksomhet, har økt lønnen fra 1.639 til 1. 974 millioner kroner på fem år.

Det er kun i Innovasjon Norge staten har sluppet billigere unna. Her tjente Anita Krohn Traaseth 2,8 millioner som toppsjef. Håkon Hauglie som tiltrådte i fjor, har en årslønn på 1,9 millioner kroner.

Lønnsutviklingen i selskaper der staten har en større eller mindre eierandel, er ikke med i oversikten.

Her gjelder prinsippet om at selskaper der staten er inne på eiersiden, ikke skal være lønnsledende. Absolutt alle, uavhengig av hva toppsjefen tjener, mener de holder seg til dette prinsippet.

Staten kan ikke bestemme hva sjefen i Telenor, Equinor eller Hydro skal tjene. Det avgjør styret. Staten kan ikke annet enn å ta til etterretning det styret bestemmer

Styret avgjør også hva toppsjefene i selskaper hvor staten er eneeier skal tjene. Der staten er eneeier, kan de i praksis gripe inn. Det gjør de i praksis ikke. Det er nok styrer som ikke vil finne seg i en slik overstyring.

Etter at sykehusene ble egne foretak, har lederlønningene skutt i været. Også her er det styrene som fastsetter lønnen.

De synes det er rimelig ut fra antall ansatte og omsetning at toppsjefen tjener pluss minus to millioner. Få av dem vil kunne få andre stillinger på et slikt lønnsnivå.

Neste år kommer lederlønnsutviklingen i staten til å eksplodere inne samferdselssektoren. E

tter at seks ulike jernbaneselskaper har tatt over det som før var NSB, er antallet direktører økt fra 11 til 49. Alle med millionlønn. De seks toppsjefene tjener i snitt 3,2 millioner kroner.

Dette plager ikke regjeringen, for de viser til at de har spart hundrevis av millioner på å konkurranseutsette jernbanedriften.

Nå er det seks ulike styrer som fastsetter lønningene. Flere av virksomhetene er egentlig ikke konkurranseutsatt. Det er for eksempel ikke konkurranse om å selge billetter eller sørge for spor og skinner. Men hele sektoren er definert som næringsvirksomhet. Derfor skyter antallet direktører og lønninger i været.

Baneservice bygger og vedlikeholder spor, kontaktlednings-, signal-, og teleanlegg. Her tjener dierektøren en halv million mer en statsministeren. Det er det ikke noe å si på, for de må konkurrere om oppdrag.

Andre ledere i samferdselsektoren lever av bevilgniinger fra staten. Da er det ikke grunnlag for det samme høye lønnsnivået.

Lederlønningene i jernbaneselskapene bryr ikke departementet seg nevneverdig med. Det er for småpenger å regne i den store jernbanesammenhengen.