Annonse
Resett-redaktør Helge Lurås. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Leder
Leder

Utopiske forestillinger på venstresiden

Det skal han ha, Helge Lurås, redaktør i Resett, han gjemmer ikke unna meningene sine.

For et par måneder siden ga han ut boken «Knefall» med undertittel:» Hvordan kristen skyldfølelse og venstresidens offermentalitet ødelegger Vesten».

Han vil vise det ved å bevege seg med syvmilssteg gjennom Vestens idehistorie og politiske utvikling de siste femti årene.

Lurås var en tid en mye benyttet kommentator i NRK og i andre medier. Nå er plassert i den båsen de som styrer de toneangivende mediene ikke lytter til.

Han er redaktør i Resett, og de vil verken Norsk Redaktørforening eller Mediebedriftenes Landsforening ha noe med å gjøre. Begrunnelsen de gir er syltynn.

I forrige uke inviterte imidlertid Fredrik Solvang Lurås til Debatten på NRK for å diskutere Donald Trump med Rødts Mimir Kristjansson.

Lurås sa ikke noe spesielt kontroversielt, ikke ut over det at han har støttet Trump og er opptatt av at folk må forstå hvorfor Trump får så stor oppslutning.

Lurås avviste med en gang Trumps påstander om at valgresultatet var fikset. Det førte til at han fikk solide doser med pepper fra ytterste høyre fløy med Trump-tilhengere for at han «sviktet».

Taleføre krefter på venstresiden mener Lurås skal holdes unna offentligheten. Derfor fikk Fredrik Solvang et kjør uten like på Twitter for at NRK slapp Lurås til. Det endte med at Solvang deaktiverte twitter-kontoen sin.

I boken og på kommentarplass tar Lurås standpunkt og utfordrer samfunnets meningselite. Han mener de er opphengt i en type politisk korrekthet som gjør en blind for vesentlige utviklingstrekk i samfunnet.

Han angriper naiviteten som ligger bak hyllesten til det multikulturelle samfunn der «det norske» skal nedvurderes eller gjemmes unna.

Da 68-opprøret fløt sammen med postmodernismen skulle det majoriteten sto for og trodde på «dekonstrueres».  Tradisjoner og verdier ble snakket ned. Selvkritikk på vegne av tidligere generasjoner fikk vind i seilene.   

Der identitetspolitikkens vind blåser, bør de som har hatt makten trekke seg tilbake og la representantene for de undertrykte slippe fram

Denne utviklingen er ført videre i identitetsbevegelsen som er båret fram av venstresiden de siste årene.

Poenget her er at alle grupperinger som kan sies å ikke ha fått den oppmerksomhet og de rettigheter en kan kreve eller forvente, skal komme til orde og få oppreisning om mulig.

For å si det litt forenklet: Hvite, heterofile menn, over 50 år i solide posisjoner har fått sagt nok. Nå må de vike plassen, med mindre de støtter kvinner, minoriteter og undertrykte.

Der identitetspolitikkens vind blåser, bør de som har hatt makten trekke seg tilbake og la representantene for de undertrykte slippe fram.

Det er en rekke berettigede krav og anliggender som er kjørt fram. Feminismen har tatt et oppgjør med den kritikkverdige siden ved mannsrollen. Det er berettiget å føre en kamp mot rasisme. LHBT- personer har fått respekt og rettigheter.

Det problematiske oppstår når likhetskravet kjøres fram på alle mulige områder.  Det er her Lurås vil sette foten ned.

Han er ikke med på at muslimer skal kunne kreve likhet til religiøs utøvelse på egne premisser i et samfunn preget av kristne og sekulære verdier.

Psykologene bruker begrepet kognitiv dissonans for å beskrive gapet mellom forventninger og realitet.

Manglende realisme i et samfunn, skaper uro og misnøye. Løsningen i denne situasjonen er ikke å la offermentaliteten bre om seg.

Alle som ikke opplever at de ikke får det de mener de har krav på, er ikke offer. Lurås refererer til psykologspesialist Christian Schlüter som peker på at offerbegrepet er utvidet fra å omhandle de som har lidd et tap de ikke selv kan lastes for og til å omfatte «alle som har opplevd motgang eller uheldige omstendigheter».

Schlüter advarer mot å la mennesker innta en offerrolle om det ikke er et grunnlag for det, fordi det fører til at en ikke selv tar ansvar for sin situasjon, men blir sittende fast i selvmedlidenhet eller selvrettferdighet.

Noen kan utvikle offerrollen til en rett til å ta hevn. Her ligger kimen til en del kriminalitet i vestlige samfunn.

Lurås avviser at nordmenn er undertrykkere og at muslimene er deres undertrykte offer. En slik tekning er har hentet ut av nymarxistisk identitetspolitikk, hevder han.

Lurås bringer ikke mye nytt når det gjelder innvandring og muslimens situasjon, vilje og evne til å tilpasse seg norske forhold.

Den debatten pågår kontinuering. Selv i Sverige er det i dag en helt annen vilje til å diskutere de problemene innvandring fører med seg.

Det har skjedd mye de siste fem årene. Det er ikke så store blindsoner som Lurås vil ha det til. Innvandring og globaliseringens skyggesider står på dagsordenen.

Det er imidlertid grunn til å diskutere premissene for den politikk som føres og de debatter som foregår i mediene, slik Lurås legger opp til.

Vi kjenner ikke konsekvensene av koronakrisen. Den har vist hvor sårbare vi er. Det kan være den fører til en svekket tro på hva som er mulig å oppnå i et samfunn.

Mange vil få dårligere levevilkår som følge av koronakrisen. Slik sett er det all mulig grunn til å anstrenge seg for å bedre levevilkårene for mennesker både nasjonalt og internasjonalt.

Venstresiden sliter med å komme opp med gode løsninger, og i for stor grad er de hektet opp i identitetspolitikk og en rettferdighetstenkning som baserer seg på at vi har mer enn nok å dele

Men koronakrisen kan gi dårligere vekstvilkår for utopiske og urealistiske forestillinger om hva som er mulig å få til i et samfunn.

Menneskets natur setter sine begrensinger. Den jødisk-franske filosofen Emmanuel Levinas  (1906-1995) hevdet at hvert individ har en iboende tendens til å beskytte sine egne interesser og til å fremme seg selv framfor andre. Han kalte det en medfødt narsissisme.

Men det betyr ikke at vi både som samfunn og enkeltmennesker må bekjempe denne naturgitte hangen til egoisme.

Men det er utopi å tro at styresmaktene i et samfunn får flertallet til å bli med på å fornekte seg selv.

Det åpne multikulturelle samfunn der det er likhet og alle får de samme goder uavhengig av innsats og hva de bidrar med, vil fungere dårlig i nedgangstider og der de bli skjerpet kamp om arbeidsplasser, ressurser og goder.

Når Trump har kommet til makten i USA, skyldes det at globaliseringen skaper tapere og flere fattige. 

Innvandring forsterker disse problemene. I land etter land ser vi at den ytterliggående høyresiden tiltrekker seg de som taper på samfunnsutviklingen.

Venstresiden sliter med å komme opp med gode løsninger, og i for stor grad er de hektet opp i identitetspolitikk og en rettferdighetstenkning som baserer seg på at vi har mer enn nok å dele. Det motsatt er situasjonen i flere land.

 

Annonse
Annonse