For høy lønn til statlige toppledere

Trygve Slagsvold Vedum satt som finansminister i fire år. Men høye lederlønninger og en stor hærskare av direktører i flere sektorer fikk han ikke gjort noe med. Systemet er sterkere enn en statsråd.

Også Jan Christian Vestre har forsøkt seg fra statsrådsposisjon. Men hans friske utspill om at lederlønningene bare skulle øke med samme kronebeløp som ansatte flest får, falt dødt til jorden.

Nå er han sjef for den sektoren der direktørveldet er betydelig, og der lederlønningene har økt mer enn i andre sektorer i staten. Det virker som han har gitt opp å utfordre systemet.

Ingen har sjekket

– Vi har bygget en lederlønnspolitikk på en påstand ingen har sjekket, sier professor Rune Todnem By ved Universitetet i Stavanger til Stat & Styring.

By har sammenlignet statlige lederlønninger med det han kaller gjennomsnittet i «det brede markedet».

Han presenterer tre forskjellige beregningsmåter for forskjellen i topplederlønninger mellom offentlig og privat sektor. I to av disse tre beregningene er staten klart lønnsledende, med lønninger som ligger langt over nivået i privat sektor.

Tallene fra SSB viser at den typiske topplederen i staten allerede tjener nesten 900.000 kroner mer enn medianen i privat sektor.

I hans beregninger «taper» staten bare når statlige lønninger sammenlignes med gjennomsnittet i de største private selskapene.

Men det er ikke en konkurranse mellom staten og store bedrifter om å skaffe seg de beste lederne. Dette er i praksis to ulike arbeidsmarkeder.

Når lederlønningene i staten øker, skyldes det at organisasjoner systematisk ser «oppover» når de sammenligner lønn, framfor å se på sammenlignbar virksomhet.

Hvis en sammenligner antall ansatte og omsetning, kan en argumentere for at topplønningene i staten burde vært enda høyere. Men en slik sammenligning er irrelevant.

Få slutter i staten

En trenger ikke betale ledere bedre enn nødvendig. Argumentet om at vi må ha høye topplederlønninger i offentlig sektor, holder ikke. Det er svært få ledere som slutter i staten for å begynne i privat næringsliv. Ledere i staten er nok ikke så attraktive som noen vil ha det til.

Det er også et annet problem knyttet til høye lønninger der en leder i praksis ikke kan sies opp. De blir sittende for lenge, og blir de flyttet på, beholder seg sin høye lønn.

I Nederland har de innført et tak for lønninger i offentlig sektor. Ingen skal tjene mer enn en statsråd. Vi burde også legge oss på denne linjen, men kun for ledere i forvaltningen, det vil si virksomheter som finansieres 100 prosent gjennom offentlige bevilgninger.

Det kan ikke gjelde for bedrifter og virksomheter som konkurrerer i et marked. Her må dagens regel om at lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, gjelde.

NRK kommer i en særstilling fordi selskapet både er offentlig finansiert og konkurrerer i et marked. Det samme gjelder Bane Nor, Statkraft og Statnett, for eksempel, fordi de konkurrerer i et marked om de beste fagfolkene.

De mest overbetalte i staten er toppsjefer i de store helseforetakene. Foretaksmodellen har ført til at lederlønningene innen helse har økt mer enn ellers i offentlig sektor. Direktørstillinger gror opp som paddehatter. I dag er det 641 personer i helsevesenet som har et direktørskilt på kontordøra.

– Vi har flere direktører enn ambulansebiler, klager Trygve Slagsvold Vedum til NTB i dag. Han har tidligere tatt til orde for å bruke øksa mot direktørveldet. Om det skal skje, må han lykkes med å få flertallet på Stortinget til å endre styringssystemet som regjeringen og Høyre så langt har forsvart. Vi kan regne med at han gjør et nytt forsøk i høst.