Spar oss for statens religionstilsyn

Staten betaler ut 1.142.606.472 kroner til 693 tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Det utgjør om lag 1600 kroner per medlem. Støtten øker betydelig hvert år fordi politikerne har insistert på at alle skal få like mye støtte som Den norske kirke (Dnk).

Medlemstallet i Dnk synker, og når bevilgningene ligger på samme nivå eller øker litt, betyr det at alle tros- og livssynssamfunn får mer støtte per medlem.

Færre medlemmer i folkekirken har blitt den reneste gullgruven for flere tros- og livssynssamfunn. Human-Etisk Forbund får 217 millioner i støtte. Den katolske kirke får 261 millioner.

Det er forståelig at politikerne og folk flest vil vite hva disse pengene brukes til. Men det er tros- og livssynssamfunnene selv som bestemmer det. De må riktignok sende inn regnskap og årsrapport hvert år.

Medlemmer teller

Det er kun antall medlemmer som avgjør hvor mye statlig støtte som kommer inn på kontoen.

VG satte i forrige uke søkelyset på milliardoverføringen til tros- og livssynssamfunn. Det viser seg at flere fortsatt står på medlemslister selv om de hevder de har meldt seg ut. Noen vet ikke hvordan de har havnet der.

Mahmoud Farahmand, som sitter på Stortinget for Høyre, oppdaget at han har vært ulovlig innmeldt i Rabita-moskeen i over 30 år.

Hvor mye rot det er i medlemslistene, er umulig å si på bakgrunn av at en håndfull ikke-medlemmer står fram.

Rot i medlemslister er ikke et nytt fenomen. Det har vært et rot uten like både i Den katolske kirke og i Den norske kirke. Det har vært surr i medlems- og aktivitetstall i politiske ungdomsorganisasjoner.

Når feil knyttet til utbetalinger av offentlig støtte avsløres, dukker det alltid opp et krav om bedre kontroll. Det er det nesten umulig å være imot.

Vårt Land skriver at det siden den nye trossamfunnsloven trådte i kraft 1. januar 2021, ikke er gjennomført tilsyn der inspektører har banket på dørene til tros- og livssynssamfunn for å sjekke bruken av statsstøtten.

– Dette blir heilt feil, sier Jon Helgheim, lederen for Stortingets justiskomité, til Vårt Land. Han vil at statsforvalterne skal føre et strengere tilsyn med tros- og livssynssamfunnene.

Statsforvalterne sier de ikke har ressurser til å reise rundt til trossamfunn for å kontrollere. Det blir for eksempel en kjempejobb å skulle kontrollere Den katolske kirke i Oslo.

Flere byråkrater

Så da må vi altså øke byråkratiet på dette området også for å få skjerpet kontrollen. Det bør vi unngå. Vi bør heller gå løs på ordningen der alle tros- og livssynssamfunn skal likestilles med Den norske kirke. Men dette klarer ikke regjeringen å gripe fatt i. Det er over et år siden et utvalg leverte et forslag om en nyordning.

Det er grenser for alt. Vi trenger ikke et statlig religionstilsyn for å kontrollere medlemstall. Vi må ikke ende opp med et kontrollregime som blir en overreaksjon på et problem vi ikke aner omfanget av.

Det er ikke en oppgave for staten å ha oversikt over hvem som er medlem i et tros- og livssynssamfunn. Det må de klare selv. Det er ikke spesielt krevende med dagens teknologi.

Farahmand foreslår at tros- og livssynssamfunnene må dokumentere hvordan hvert enkelt medlem ble medlem, at folk må få et varsel, for eksempel via Altinn, om at det søkes om støtte på grunnlag av medlemskapet deres, og at medlemmer som det ikke finnes dokumentasjon på medlemskapet til, skal slettes.

Det løser ikke problemet. Problemet er at politikerne ikke vil vurdere nivået på støtten. Det bør tas fatt i først.

Det koster ikke noe å bli medlem av Human-Etisk Forbund, for eksempel. Det er flere trossamfunn som heller ikke krever inn en årlig medlemsavgift. Det er heller ikke definert hva et medlem er. Det skilles ikke mellom aktive og passive medlemmer.

Når en får 1600 kroner fra staten, vil det ikke være lønnsomt å ha en egen medlemsavgift. For Den katolske kirke er det dessuten en fremmed tanke å telle medlemmer.

Det betales ut langt mer enn det som er nødvendig og rimelig til tros- og livssynssamfunn. Men vi kommer ikke videre med å presisere loven og ansette flere byråkrater for å kontrollere. Det er systemet, loven og kriteriene for fordeling av støtte vi må se nærmere på.

Det kan være at det hadde blitt en mer rettferdig fordeling om staten ga støtte til hver aktivitet som samler mer enn åtte medlemmer. Poenget med tros- og livssyn er at mennesker kommer sammen. Det er egentlig ingen grunn til at staten skal betale 1600 kroner for et navn som står på papiret – og det er alt.