Taper- og vinnerposisjoner før budsjettkampen

I høst er det først og fremst Ine Marie Eriksen Søreide og Kirsti Bergstø som har fått taperstempelet i panna. Grunnen er at Høyre og SV gjør det dårlig på meningsmålingene. Høyre har tapt terreng til Frp, og SV til Rødt.

Når det går dårlig på meningsmålingene, rettes oppmerksomheten mot partilederen. Det er forståelig, men partiene tar feil om de tror at partilederen er problemet. Mediene undervurderer politikken og posisjonen partiene har havnet i eller inntatt, og overvurderer partilederens rolle.

Det er til dels stor uenighet i alle partier. Noen ganger gir det seg utslag i harde kamper om posisjoner.

Ingen strid i Høyre

Men det har ikke vært mye offentlig strid i Høyre de siste årene, og det var bred enighet om at Ine Marie Eriksen Søreide var den som best kunne føre videre arven etter Erna Solberg.

Når Eriksen Søreide nå bakser i bakevja, kan det være en trøst at Erna Solberg var ute i langt hardere vær før hun ble statsminister. Flere krevde åpent at hun måtte trekke seg. Begrunnelsen var todelt: lav oppslutning og manglende egnethet som partileder.

Så snudde det, og som statsminister ble «Erna stjerna».

Ansvarlighet er en del av Høyres DNA. Partiet er og vil være et styringsparti. Derfor får Høyre store problemer når Frp framstår som det ledende partiet på borgerlig side. Det rammer Høyre langt inn i sjela å ende opp som et haleheng til Frp. Slik må de regne med det blir fram til valget om 3 år.

I går inviterte Sylvi Listhaug og Dag Inge Ulstein pressen på kafé i Oslo. De har funnet tonen om kjernekraft og mye annet, skrev NTB. KrF-lederen vil markere at Frp på ingen måte er KrFs hovedmotstander lenger. Sylvi Listhaug er i ferd med å ta Erna Solbergs plass som leder for de borgerlige.

Venstre har gjort det klart at partiet ikke på vilkår vil ende opp i regjering eller fungere som stemmekveg for en regjering ledet av Sylvi Listhaug. At Venstre skal havne i en posisjon der partiet kan tvinge de borgerlige til å danne regjering med Eriksen Søreide og ikke Listhaug som statsminister, er forsvinnende lite sannsynlig.

Må distansere seg fra Frp

Høyre har ingen som bedre kan hamle opp med Sylvi Listhaug enn Ine Marie Eriksen Søreide. Hun må våge å distansere seg fra Frp og ta et oppgjør med lettvinthetene som Frp strør om seg med.

Ta havvind, for eksempel. Høyre er ikke lenger imot. Partiet burde brukt denne saken til å angripe Frps energipolitikk. Når Høyre først går inn for havvind, bør partiet også ivre for det.

Null formuesskatt, reformert Nav, lavere sykefravær, nedbemanning i staten og en reformert skole er Finansavisens oppsummering etter å ha snakket med Ine Marie Eriksen Søreide. Men det smaker ikke fugl av dette.

Dette er saker Høyre har snakket om før, men uten at velgerne har tatt bølgen.

Høyre må våge å gi gass, ikke stadig fikle med bremsen. Partiet må forsone seg med at det i flere måneder framover kan bli liggende godt under 15 prosents oppslutning. Kommunevalget til høsten kan gi et oppsving.

Ine Marie Eriksen Søreide, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre har det til felles at de sliter med å opptre uansvarlig og i strid med det politiske og forvaltningsmessige systemet de har bygget opp, og som de behersker bedre enn de fleste.

Å opptre balansert og ansvarlig er for tiden oppskriften på trøbbel i velgermarkedet. Mediene og velgerne vil ha store ord, feite løfter og sterke følelser. De som mestrer dette spillet best, er Marie Sneve Martinussen, Trygve Slagsvold Vedum og Sylvi Listhaug. Det er da også Rødt, Senterpartiet og Frp som gjør det best på meningsmålingene for tiden.

For seks år siden lå Sp nærmere 20 prosent på meningsmålingene. Partiet gjorde et brakvalg og endte i regjering med Ap. SV ble stående utenfor.

Sp møtte øpolitiske realiteter

Da Sp fikk regjeringsmakt, ble de politiske realitetene tredd ned over hodet på partiet. Oppslutningen sank måned for måned.

Det er i ferd med å bli en allmenn regel over hele Europa at den som sitter med regjeringsmakten, blør velgere. Det er de enkle løsningenes vind som blåser over velgermarken. Etterspørselen etter populisme er stor. Der misnøye og urealistiske forventninger brer om seg, er det nærmest å be om juling å vise ansvarlighet.

Ine Marie Eriksen Søreide får også lavere oppslutning på målinger som viser hvem velgerne foretrekker som statsminister. Slik vil det nødvendigvis bli når oppslutningen om Høyre er så lav at det ikke framstår som naturlig at partiet skal få statsministeren i en borgerlig regjering.

KrF er i ferd med å bygge opp Sylvi Listhaug som statsministerkandidat. Det må Høyre forsone seg med. Partiet kan selvsagt si at deres partileder også er statsministerkandidat. Det sa også Sp om Trygve Slagsvold Vedum før Jonas Gahr Støre ble statsminister.

Det politiske landskapet kan endre seg. Det vil skje dersom EU kommer høyere opp på den politiske dagsordenen. Da vil oppslutningen om Frp kunne synke.

Kirsti Bergstø gjør ingen spesielt dårlig jobb som partileder i SV. Det er partiet som er problemet. Det er uenighet innad om hvilken profil og posisjon SV skal ha.

Det er neppe behov for to sosialistiske partier til venstre for Ap. MDG har dessuten blitt tydeligere enn SV for de velgerne som er mest opptatt av miljø og klima.

Høyre kan komme seg på fote igjen. Det er vanskeligere å se at SV klarer å komme seg nevneverdig opp av gropa. Det må Kirsti Bergstø ta ansvaret for, men det er ikke hennes feil, og det finnes neppe noen i SV som ville gjort det vesentlig bedre enn henne som partileder.

Ikke alt som startes opp, har livets rett i det lange løp. SV vil neppe kunne spille den rollen partiet har spilt, først som Sosialistisk Folkeparti fra 1961 og deretter, fra 1975, som Sosialistisk Venstreparti.