Venstre og SV i villrede

Småpartiene – Venstre, SV, KrF, Sp, MDG og Rødt – har i lang tid vippet under og over sperregrensen, eller ligget rundt seks prosent på meningsmålingene. Det eneste partiet som har klart å bryte gjennom «småpartimuren», er Senterpartiet. Trygve Slagsvold Vedum lyktes med dette før valget for fem år siden. Sp fikk plass i regjering sammen med Ap, mens SV ble holdt utenfor.

Nå er Sp tilbake omtrent på samme nivå som før gjennombruddet.

SV ligger godt over sperregrensen, men Rødt har større oppslutning. Rødt er i støtet og makter i større grad enn SV å løfte fram saker som engasjerer. Med Kirsti Bergstø i spissen er det blitt skapt et inntrykk av SV som partiet med de store ordene, men uten gjennomslag.

Det har vokst fram en større realisme rundt Rødt enn SV, selv om Rødt befinner seg et godt stykke lenger til venstre.

Rødt er i en bedre posisjon enn SV til å klatre videre på meningsmålingene. Det har også betydning at Rødt har flere politikere med erfaring og gjennomslag enn SV.

Bergstø tar ansvaret

Kirsti Bergstø tar det hele og fulle ansvaret for det svake valgresultatet, og sier hun i hovedsak er enig i kritikken som framkommer i evalueringen. Hun viser til at partiet nå er i gang med et strategiarbeid og vil komme sterkere tilbake.

Det er blitt stilt spørsmål ved om hun er den rette til å lede partiet videre. Hun blir nok sittende. Det finnes ingen åpenbar arvtaker.

Venstre fikk ikke mer enn 3,7 prosent oppslutning ved valget i fjor. I evalueringen de har foretatt, konkluderer partiet med at de ikke selv trodde på regjeringsprosjektet de førte valgkamp for.

Den sterke framgangen til Fremskrittspartiet satte Venstre i en skvis. Partiet manglet et godt svar på spørsmålet om de ville støtte en regjering ledet av Sylvi Listhaug.

– At en stemme på Venstre kunne være en stemme til en Frp-dominert regjering eller en Listhaug-ledet regjering, var den mest betydningsfulle årsaken til at mange velgere forlot partiet eller ikke stemte på Venstre, konkluderer utvalget som evaluerte valgkampen.

Ville ungå strid internt

Guri Melby sier det var uenighet internt i partiet om hvordan man skulle forholde seg til Frp, men at de nødvendige, kritiske diskusjonene ikke ble tatt.

– Vi er et parti som har hatt en del konflikt i nyere tid. Ønsket om å opprettholde harmoni og enighet inn mot valgkampen var ganske sterkt, sier Melby til NTB.

Etter det svake valgresultatet tok enkelte tillitsvalgte til orde for at Venstre burde skifte side i politikken. De mente partiet hadde mer til felles med de rødgrønne enn med de borgerlige, med Frp som tyngdepunkt.

Guri Melby sa til Vårt Land at hun forsto at spørsmålet om hvor Venstre hører hjemme, ble reist. Men hun la ikke opp til en debatt om partiet skulle bevege seg fra borgerlig side til de rødgrønne.

Det som nå synes klart, er at Venstre ikke vil støtte et borgerlig regjeringsalternativ dersom det ligger an til at Sylvi Listhaug blir statsminister, eller at Frp blir det største partiet.

Det beste er om partier er tydelige på hvilket regjeringsalternativ de vil støtte. Venstre er ikke der. Det mest sannsynlige er at velgerne ved neste valg ikke får vite på forhånd hvem Venstre vil ha som statsminister.

Venstre kan velge

Venstre har både fordelen og ulempen ved å kunne velge: støtte de borgerlige, de rødgrønne eller være uavhengige. De kan håpe på å skaffe seg innflytelse ved å havne i en vippeposisjon på Stortinget, dersom de ikke gir klar beskjed om hvor de står før valget.

SV er derimot dømt til å støtte Jonas Gahr Støre som statsminister, nær sagt uansett hva regjeringen måtte finne på. Partiets mulighet ligger i å løfte fram saker de kan ta eierskap til, og som de kan få med seg Ap, Sp, MDG og Rødt på.

Det er ingen enkel oppgave. SV vil gjerne vise velgerne at partiet har reell innflytelse. Da gjelder det å unngå ultimatum og krav de ikke har sjanse til å få gjennomslag for. I motsatt fall risikerer partiet å framstå maktesløst.

Alternativet er å løfte fram politikk uten å være for opptatt av hva det faktisk er mulig å få gjennomført.