Annonse
138427795_dame_.jpg

Det individuelle humanistiske perspektiv

Jeg må bare innrømme det, at jeg som en skadeskutt finanskonsulent og rådgiver fra slutten på 80 tallet nå begynner å bli påvirket av ekspertenes optimistiske drive og fremtidsvisjoner. Finanskrisen er avblåst for lengst, vi forberedte oss på en langsiktig nedgangsfase og allerede nå ser det mer positivt ut både her til lands og i resten av verden enn det vi hadde grunn til å håpe på for et par måneder siden. Til og med i Amerika kommer det nå svært gode prognoser for arbeidsledigheten, og her hjemme kan SAS-konsernets motsetninger fremdeles tillate seg å ikke være i en god dialog med hverandre.

Men, vi vet det snur raskt og vi har kanskje lært at teoretiske modeller og økonomiske analyser langt fra alene er nok til beregne fremtidens markeder, utfall og konjunkturer. Vi har forhåpentligvis også sett at markedene, og ikke minst menneskene som forvalter disse, er mer kompleks og sammensatt og påvirker mer enn som så. Vi har kanskje også erfart at vi i fremtiden i større grad bør etablere oss i et paradigme som søker et mer balansert syn på forståelsen og sannheten av vår teoretiske rasjonelle kunnskap.

Vi bør videre utvikle ydmykhet og respekt for de menneskelige usikre variabler som heter følelser. Disse kan både være rasjonelle og urasjonelle, men dog vil de alltid være til en viss grad ustabile. De er ikke absolutte og ikke statistske. De er situasjonsbestemte og de er individuelle eller suksessive. Vi har forhåpentligvis kommet et langt skritt videre i å integrere nettopp disse perspektivene; det teoretiske og det praktiske, dvs. menneskelige, perspektivet også i markedsøkonomien - der hvor vi mennesker alltid vil forvalte kunnskapen i et samspill i den virkelige verden.

Dette fører meg over i det humanistiske perspektivet. Rommet og markedssituasjonen vi nå er kommet i, gjør det kanskje mulig for oss å sette fokus på det humanistiske perspektivet? Ikke det perspektivet hvor markedskreftene og bedriftenes målkrav rår på en nytteorientert og mekanisk måte, men det perspektivet hvor menneskene i systemet igjen kan få rom og plass til å utvikle sine behov og la sin kompetanse vokse. For på den måten få et rikere liv på egne premisser, men i samspill med bedrift og marked.

Jeg innrømmer også gjerne at jeg den siste uken er blitt motivert til å fokusere på det humanistiske perspektivet, menneskets behov for vekst og utvikling på egne premisser, av to lærde innen dette feltet. Begge har hatt sine artikler i DN.

Den ene er Einar Øverenget, filosof ved UiO og forfatter av en rekke hverdagsfilosofiske bøker. Han minner politikere og oss vanlige mennesker på hvor viktig det er og gi mennesket tro på egen fornuft, og la det få spillerom til å ta egne realistiske valg i sitt eget liv. Videre at dette faktisk er mulig i et samspill med samfunnsinstitusjonenes strukturer og substansielle krav og forventninger uten rigide lovverk og kontroller.

Den andre er Toril Moi, professor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA, og også en sterk formidler av både det humanistiske- og det annet kjønns perspektiv. Moi minner oss om at mennesket som vesen verken er en tabula rasa - en blank tavle - ei heller forhåndsprogrammerte vesen på samfunnets eller bedriftenes vegne. Vi er ikke ferdige konstruerte vesen som samfunnet på en mekanisk og nytteorientert måte kan bruke i kampen om veksten i marked, institusjoner og bedrifter. Vi er situasjonsbestemte, har egne behov og utviklingsperspektiv.

Vi er altså mennesker. Selvstendige vesen, konstruerte av den sosiale sammenheng vi er en del av gjennom familie, skole og det kulturelle samfunn vi deltar i. Men, vi er også selvstendige individuelle vesen med behov for utvikling og vekst på egne premisser - men i samspill med verden omkring oss. Kanskje vi mer enn noen gang før i historien må skape rom og plass og muligheter for individet til å etablere et godt balansert samspill med de moderne mer og mer rasjonelle nytteorienterte og mekaniske markedskrefter?

Hvis det erkjennes at det kan finnes slike behov på vegne av mennesket i dagens samfunn; behovet for mer plass til egne valg, behovet for mer egenutvikling og et behov for et mer balansert samspill med de institusjonelle krav og betingelser, ja da utfordrer jeg deg til å reflektere over hva dette betyr for deg. Bruk juleferien til å gjøre nettopp dette og sett fokus på en personlig agenda for å gjøre noe med deg selv i året som kommer.

Hvilke ønsker og valg har du videre i livet ditt? Hvilke utviklings- og vekst potensialer har du i jobben din? Hva er det du ønsker å lære deg mer om? Er tiden inne til å lære deg noe du alltid har hatt lyst til?

Legg merke til ordlyden; vi snakker ønsker - ikke krav! Menneskets bevisste rasjonalitet - jeg kaller den «menneskets realistiske virkelighet» - vil i en slik fri tilnærming i de fleste tilfeller finne et fornuftig samspill og svar på disse spørsmålene i balanse med kravene i samfunnet rundt dem. Vi mennesker er ikke narsissistisk av natur. Vi søker samspill, trygghet og aksept. Vi vil også være til nytte. Vi vil mestre og vi vil lykkes! De fleste av oss ønsker et godt samspill med mennesker, institusjoner og verden omkring oss - men kanskje i en balanse hvor det også blir plass til oss selv: det individuelle humanistiske behov.

Ta vare på dem du er glad i og det som er viktigst for deg i advendtstiden. Finn ro og tid ved siden av alle sosiale gleder til å reflektere over hva du kan gjøre for deg selv i året som kommer.

Gledelig jul og alt godt for det nye året 2010!

Annonse
Annonse