Bredside mot ensidig norsk klimasatsing

Norge investerer rekordbeløp i karbonfangst og -lagring (CCS) i 2010. Målet er å beskytte norske interesser, ikke å redde klimaet, mener kritikere. – Symbolpolitikk, sier investor Jens Ulltveit-Moe. Dersom karbonfangst ikke blir en kommersiell suksess, risikerer Norge å bli hengende etter i kappløpet om å utvikle framtidens grønne teknologi.

Publisert Sist oppdatert

Ingen vet med sikkerhet hva som blir våre viktigste energikilder om 20-30 år, og heller ikke hvilken klimateknologi som vil bli en kommersiell suksess. Det kan ta flere tiår før vi får svaret på om karbonfangst og -lagring kan bli lønnsomt – og en framtidig inntektskilde for Norge.

Likevel har regjeringen satt i gang tidenes største satsing på fangst og lagring av CO2, og den hittil største innsatsen vil skje i året som kommer. I statsbudsjettet for 2010 blir det foreslått å bevilge nær 3,5 millioner kroner til CO2-håndtering.

– Dette for at vi skal lykkes med å utvikle CO2-håndteringsteknologi som kan brukes over hele verden, og som kan bli avgjørende i kampen for å redde klimaet, uttalte olje- og energiminister Terje Riis-Johansen i en pressemelding da budsjettforslaget ble lagt frem i oktober.

Det er ikke et spørsmål om karbonfangst- og lagring er riktig eller galt. Spørsmålet er om det er riktig at Norge satser så sterkt på bare én type teknologi. Riktignok er budsjettet for 2010 også det største til nå på fornybar energi og energieffektivisering, og gir dermed rom for store prosjekter innen bioenergi, vindkraft og energieffektivisering. Men ingen andre teknologier blir like høyt prioritert som karbonhåndtering.

– Når Norge satser så mye på karbonfangst og lagring er det helt klart en stor risiko å ta, fordi det er umulig å forutsi den teknologiske utviklingen. Jeg tror ikke CO2-håndtering er hele løsningen på klimautfordringen, men trolig en viktig del av den, sammen med global satsing på solenergi, alger, vindkraft og andre typer teknologi, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til Mandag Morgen.

Kritikerne av regjeringens klimapolitikk fremhever ulike årsaker til at Norges satsing på karbonhåndtering bør betraktes med skepsis:

  • Sprer ikke risiko: Norge kan ikke gjøre alt, men burde spre risikoen ved å investere minst like mye i utviklingen av flere typer klimateknologi, for eksempel vind- og vannkraft. Venter vi for lenge, kan det bli vanskelig å komme inn på allerede etablerte markeder.
  • Beskytter oljeindustrien: Dersom karbonfangst- og lagringsteknologien blir vellykket vil det bidra til å opprettholde og beskytte olje- og gassformuen til Norge. Klimaargumentet blir brukt aktivt, men motivene er ofte egne interesser det ikke blir snakket så høyt om. CO2-prising, eller å bygge opp vind- eller vannteknologi, kan bli upopulært, mens karbonhåndtering er det lettere å få gjennomslag for.
  • Kritikk i Australia: En rapport bestilt av den australske regjeringen, som i likhet med Norge satser på karbonhåndtering, viser at dette trolig ikke blir lønnsom før 2030-2040. I likhet med en mye omtalt McKinsey-rapport sår rapporten tvil om framtiden til teknologien.

Usikker avkastning

Forsker Asbjørn Torvanger ved CICERO Senter for klimaforskning synes det er bra at det brukes penger på karbonhåndtering, men mener det burde satses like mye på én eller to alternative teknologier.

– Ved en så sterk satsning på én teknologi kan Norge komme uheldig ut dersom CCS ikke lever opp til forventningene i framtiden. Norge satser det meste på ett kort, men midlene vi bruker på CCS gir en usikker avkastning. Det er ingen som kan si i dag hvor viktig denne teknologien vil bli i framtiden, når den kan bli levert og hvor stort omfang den kan få. Norge er et lite land, og bør ikke satse på ti ulike ting. Men å satse på to-tre ulike typer klimateknologi kan redusere risikoen for å stå på bar bakke dersom karbonhåndtering ikke lykkes, sier Torvanger. I likhet med finansmarkeder er det en sammenheng mellom risiko og avkastning, påpeker han. – Når du går inn i ny teknologi, er innsatsen størst, og du må investere ganske mye for at det skal bli lønnsomt. Mange faktorer er ukjente: Vi vet ikke hva strømprisen blir om ti år, hva kvoteprisen blir eller hvilke kvoter/avgifter som blir lagt på noen av handelspartnerne våre, sier Torvanger.

Dersom Norge er villig til å ta risiko, kan den potensielle gevinsten bli stor. Men det er også problemer knyttet til å «plukke vinnere». – Hvis man satser tungt fra det offentlige på én teknologi, er det ikke sikkert at man velger riktig, kanskje vi i ettertid ser at vi kunne fått mer utbytte av å satse på en annen teknologi, sier Torvanger.

Investor og næringslivstopp Jens Ulltveit-Moe mener også at regjeringens prioritering er feil. Han mener det er vårt ansvar å jobbe mer der vi har forutsetninger, for eksempel med vind- og vannkraft. – Norge satser altfor trangt. Det er et paradoks å satse på CCS fra gass som gir så mye mindre CO2-utslipp enn kull, og at vi samtidig holder på med kulldrift på Svalbard. Jeg syns også vi har store unnlatelsessynder på vindkraft, hvor vi har gode forutsetninger i Norge, men ligger langt bak Sverige, Spania og England.

Miljø- og utviklingsministeren er uenig i at Norge satser alt på et kort. – Vi satser også masse på regnskog, som er den sikreste måten å få ned utslippene på allerede fra 2010, sier Solheim. I forslaget til statsbudsjett for 2010 er det satt av 2,1 milliarder kroner til klimatiltak mot avskoging i U-land.

Generalsekretær i WWF Norge, Rasmus Hansson, mener imidlertid at Norges klimasatsing i utlandet ikke kan brukes som en unnskyldning for ikke å satse mer på teknologi vi kan leve av i fremtiden. – Hvis vi ser på budsjettene, er det ikke tvil om at regjeringen også bruker penger på andre klimatiltak, blant annet regnskogmilliarder ute, ENOVA og teknologifond i Norge. Dette er flotte og viktige tiltak, men skaper ikke arbeidsplasser i Norge, sier Hansson.

Han mener det er påfallende og problematisk at det eneste stedet regjeringen virkelig har tråkket til konsentrert, er på innenlands karbonhåndtering. – Ingen har noe imot dette som del av en helhetsløsning, men det er veldig mange andre områder man også må satse på dersom klimajobben skal kunne gi et positivt bidrag til den norske samfunnsutviklingen, sier Hansson.

Regjeringens prioritering er interessant på grunn av måten den kombinerer rollen som olje- og gasseksportør med sin klimasatsing, mener Asbjørn Torvanger. Dersom CCS-teknologien blir vellykket, vil klimapolitikkens press på olje- og gassprisen bli redusert. I en situasjon der denne teknologien ikke er tilgjengelig, og Europa eller andre importland legger kvoteplikt og avgifter på bruken av fossil energi, vil en del av grunnrenten Norge får, gå til disse landene. Dersom karbonfangst- og lagringsteknologien blir vellykket, vil det bidra til å opprettholde verdien av den norske olje- og gassformuen, sier Torvanger.

En annen årsak til at karbonhåndtering blir omfavnet i Norge, mener han er muligheten til å selge lagringsplass for CO2 under Nordsjøen i fremtiden. I tillegg er det muligheter for å utvikle en teknologitung eksportindustri knyttet til karbonhåndtering og skaffe arbeidsplasser i distrikts-Norge som gjør satsingen populær, ifølge Torvanger.
– Inntrykket du får gjennom media er at karbonhåndtering først og fremst er viktig for å redusere klimautslippene, og at Norge ser på dette som et moralsk ansvar. Egeninteressen blir det ikke snakket så høyt om, sier han.

Erik Solheim legger ikke skjul på at olje- og gassindustrien har innvirkning.
– Vi må være ærlige med oss selv og innrømme at oljeindustrien har betydning for Norges satsing på karbonfangst og -lagring. Arbeiderpartiet ville bygge gasskraftverk og gikk med på å satse på rensing som et kompromiss. Ut fra dette sprang vårt store internasjonale engasjement for karbonhåndtering ut, sier Solheim. Han mener det er naturlig Norge tar ansvar for dette siden vi er en olje- og gassnasjon, parallelt med Australia, mens Danmark er en pioner på vindkraft, og Sverige har satset på bioenergi.

I forslaget til statsbudsjett for 2010 er det satt av 20 millioner kroner for å følge opp handlingsplanen for å fremme CO2-håndtering som klimatiltak i utlandet. Miljø- og utviklingsministeren forteller imidlertid at disse pengene først og fremst skal brukes til å fremme internasjonalt samarbeid, og ikke til å vinne hjerner og hjerter.
– Min oppfatning er at om CCS- teknologi kan utvikles til en pris som andre syns er akseptabel, så selger det seg selv. Dersom det ikke er lønnsomt, er det ingen markedsføringsbudsjetter eller pr-byråer, verken First House eller andre, som kan løse dette, sier Solheim.

Jens Ulltveit-Moe mener imidlertid at Norge satser så stort på karbonhåndtering fordi det er minste motstands vei.
– Det skaper ingen problemer i forhold til opinionen, og man trenger ikke bygge opp vind- eller vannteknologi eller annet som kan være ubehagelig for regjeringen. Det er heller ikke upopulært med karbonhåndtering når det gjelder arbeidsplasser. CO2-prising kan true norske arbeidsplasser, men det gjør ikke karbonhåndtering, og er følgelig populært hos LO, sier Ulltveit-Moe. Han konkluderer med at karbonhåndtering er en «spennende symbolpolitikk».
– Selv om dette skulle bety at vi hiver 3,5 milliarder kroner ut av vinduet, så gir det uansett en stor PR-effekt, sier Ulltveit-Moe.

Polarisering

Det er et stort sprik mellom den sterke troen forkjemperne av karbonfangst og -lagring har på teknologien, og den totale mistroen motstanderne har til teknologien. Meningene om Norges prioriteringer varierer sterkt.
Teknologiansvarlig Marius Gjerset i Zero mener det er berettiget å stille spørsmål om fordelingen av ressurser, men at det ikke stemmer at Norge satser alt på et kort. Han mener at en del prosjekter, for eksempel vindkraft, har fått så liten støtte at prosjekter ikke er blitt gjennomført. Men trekker samtidig fram at bioenergi og energieffektivisering er blitt prioritert. – Når du hører på retorikken til Jens Stoltenberg, og hvor mye Regjeringen skryter av Karbonfangst og lagring, forstår jeg spørsmålet. Men hvis du ser på bevilgningene for de siste fem årene så er det satset på flere ting, sier Gjerset. Han har tro på at Norges CCS-satsing vil lykkes:
– Teknologien har virket i over 50 år – man har fanget CO2 og puttet den i øl og brus og laget kjemiske produkter. Det er kun et spørsmål om pris, sier Gjerset. Hvis Norge skal hevde seg internasjonalt mener han imidlertid at det krever en mye større satsing. – Vi har kompetanse, men jo mer oljepenger man bruker i Norge, jo høyere lønns- og kostnadsnivå får vi. Det gjør det mer krevende å vinne i konkurransen mot lavkostland på lavutslippsteknologi, sier Gjerset.

Forslaget til statsbudsjett for 2010 gir blant annet rom for prosjekter innen bioenergi, vindkraft og energieffektivisering i bygg- og industrisektoren. ENOVA har fått 1,8 milliarder i støtte til miljøvennlige energitiltak. Fornybarfondet (Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering) har fått tilført fem milliarder kroner, og blir neste år på 25 milliarder kroner. Det er ventet at avkastningen fra fondet vil bli på nesten én milliard kroner i året fra 2011. Men friske penger til Fornybarfondet går ikke direkte til støtte til energiteknologier, påpeker Asbjørn Torvanger ved CICERO. – Øker fondet med fem milliarder kroner vil en årlig avkastning på for eksempel fem prosent medføre at bare 250 millioner nye kroner blir tilgjengelige for å utvikle vedvarende energikilder per år, sier han.

Erik Solheim mener at hovedårsaken til den store polariseringen er den store usikkerheten rundt framtidens pris på teknologien. – Det gir et stort spillerom for teknologioptimister som sier at «dette får vi til». Men det er bare møysommelig teknologisk arbeid som vil avklare det, sier Solheim.

Ifølge Rasmus Hansson i WWF er det uheldig at det eneste området der Norge velger å trå til konsentrert, er det området som gjør mest for imaget, og som øker levetiden til den fossile energialderen.
– Karbonfangst- og lagring er som å pudre en pasient som er dødende. Det bidrar ikke til å ta karbon ut av atmosfæren – mens andre fornybare energikilder er reelle løsninger, sier Hansson.

Miljø- og Utviklingsminister Erik Solheim mener det beste ville vært en verden der for eksempel solenergi overtok allerede i morgen. – Men mennesker har kullreserver for flere hundre år fremover, de er ekstremt billige og alle prognoser peker på at olje, gass og kull vil være sentrale energikilder framover, sier Solheim.

Kritisk i Australia

Ifølge en rapport utført av Global CCS Institute, som ble lansert av regjeringen i Australia tidligere i år, vil karbonfangst- og lagring sannsynligvis ikke bli lønnsomt før i 2030-2040. Noe av det mest interessante med rapporten er, ifølge Financial Times, at den blir publisert av en organisasjon som får sin støtte fra den australske regjeringen, som har stor interesse av å få CCS-teknologi til å fungere. Australia, som er verdens største kulleksportør planlegger å bruke fire milliarder australske dollar for å utvikle CCS, og den Canadiske regjeringen planlegger også å bruke flere milliarder på denne typen teknologi, ifølge Financial Times.

I februar skrev Mandag Morgen at karbonfangst fra nye gasskraftverk er det klart dyreste blant virkemidlene for å redusere utslippene av klimagasser, ifølge en McKinsey rapport. Mandag Morgen påpekte at norske myndigheter bruker «enhver anledning til å promotere karbonhåndtering internasjonalt, ikke minst i forhandlingene som leder opp til København-toppmøtet i desember». De får støtte fra internasjonale energibyrået (IEA) og mesteparten av den norske miljøbevegelsen. Men få andre land har tro på at karbonhåndtering er nøkkelen til å redusere utslipp. (se ukebrevet nr 6/09)

Professor i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI Jørgen Randers, som blant annet ledet Lavutslippsutvalget, mener imidlertid at det er svært fornuftig å satse på CCS: – Spør du om CCS- satsing er den billigste måten å skaffe Norge industrielle fortrinn i framtiden på blir svaret kanskje nei. Det er billigere å skaffe arbeidsplasser gjennom ved for eksempel å kjøpe en vindmøllefabrikk og plassere den i Norge. Men skal du også ta hensyn til klimaeffekten så syns jeg det er viktig å bruke mye penger på CCS, sier Randers. Han mener vellykket karbonhåndtering vil være et langt skritt i riktig retning for å løse klimakrisen.
– Om det feiler, har vi brukt 20 milliarder som ikke ble til noe, men folk har fått interessant forskning og vi har hjulpet verden til å finne ut at det ikke virket. Til sammenligning tapte Norge 500 milliarder på oljefondet i fjor. Det er aldeles strålende at vi jobber med karbonfangst og lagring, og jeg bekymrer meg ikke. Jeg har full tillit til Gassnova som driver dette arbeidet. Jeg tror det går bra, og hvis det ikke fungerer vil det ikke gjøre noe, sier Randers.

Hvis karbonhåndterings teknologi skulle lykkes, i en eller annen form, på samme måte som om man får til havvindmøller i stor skala, eller alger viser seg å fungere, vil det bety et kvantesprang framover, påpeker Erik Solheim.
– Det blir som før og etter internett. Verden blir en helt annen.

Powered by Labrador CMS