Bygger en fjerde sektor

Offentlig sektor har tradisjonelt levert de viktigste velferdstjenestene. Privat og frivillig sektor er etter hvert blitt trukket med i ulik grad i forskjellige land. Nå hevder den fremadstormende bevegelsen av sosiale entreprenører at de er i ferd med å utvikle en fjerde sektor. De hevder at de skiller seg så mye fra både privat og frivillig virksomhet at de må regnes som den fjerde måten å løse velferdsutfordringene på. Der frivillig sektor satser på innsamling og donasjoner, tjener sosiale entreprenører pengene selv, og der private har profittmaksimering som formål, søker sosiale entreprenører sosial avkastning.

Jerr Boschee understreker hvor viktig det er at alle sektorer spiller på lag.

– Vi trenger både regjeringens programmer, privat sektor, frivillige og de sosiale entreprenørene for å løse velferdsutfordringene. Noen områder kan best bli ivaretatt av sosiale entreprenører, mens andre områder blir best ivaretatt av tradisjonelle non-profit organisasjoner, av myndighetene eller av tradisjonelle foretak, sier han.

Boschee er en av grunnleggerne av og pionerene innen sosialt entreprenørskapsbevegelsen i USA. Han har tidligere vært president i Social Enterprise Alliance, den største medlemsorganisasjonen på dette området i Nord-Amerika. Nå driver han et institutt med base i Texas og reiser verden rundt og holder foredrag og forelesninger om temaet. Nylig var han på skandinavisk forelesningsturne og møtte blant annet studenter ved Universitetet i Oslos Senter for Entreprenørskap og ved den private Sosialentreprenørskolen i regi av Jan-U Sandal.

Fjerde vei

Stephen Goldsmith, Harvard-professor og viseborgermester i New York, har gitt ut en bok som ifølge The Economist er blitt selve bibelen for sosialt entreprenørskapsbevegelsen, «The Power of Social Innovation». Han poengterer at samfunnet har løst sine sosiale utfordringer på forskjellige måter opp gjennom historien. Tidlig på 1900-tallet var omsorg og sosial innsats overlatt til familiene og veldedige organisasjoner. Siden ble velferdsstaten bygd ut og myndighetene tok over ansvaret. Tredje fase er karakterisert ved partnerskap mellom offentlig og privat blant annet gjennom konkurranseutsetting. Men selv om en del blir løst på en bedre måte, så handler det mest om å gjøre den samme jobben for mindre penger. I den fjerde fasen står sosiale entreprenører sentralt. Den innebærer at myndighetene aktivt tar i bruk metoder og erfaringer fra privat sektor, både den som har profittmaksimering som formål og den som har sosiale formål, for å fremme radikal innovasjon.

Denne fjerde måten å møte utfordringene på er det nå som får myndigheter i land etter land til å løfte frem sosiale entreprenører. Nasjonale strategier og politikkprogram som skal legge til rette for sosialt entreprenørskap, brer seg – fra England til blant annet Singapore, Finland og Danmark. I både USA og Storbritannia har myndighetene nylig tatt til orde for partnerskap med sosiale entreprenører for å løse viktige samfunnsutfordringer.

Britene har det siste tiåret satset på forskjellige former for sosial innovasjon i samarbeid mellom det offentlige og frivillige, men det er først med David Camerons regjering og dens tanker om «det store samfunnet» («Big Society») og fondet «Big Society Bank», at forkjemperne for sosialt entreprenørskap føler at deres ideer løftes opp og blir lagt til rette for. Typisk er Office of the Third Sector, som skulle tilrettelegge for samarbeidet, nå er omdøpt til Office of Civil Society. Det tas som et tegn på at flere enn den etablerte veldedighetsbransjen i tredje – det vil si frivillig – sektor, for eksempel sosiale entreprenører, skal vektlegges. I USA har Barack Obama lansert «Social Innovation Fund» som også skal investere i virksomheter i skjæringsfeltet mellom privat og frivillig sektor som kan bistå i helseomsorgen og skape jobber for arbeidsledige og ungdom som har falt utenfor. Pådriver for arbeidet er Office of Social Innovation and Civic Participation (OSICP) i Det hvite hus som Obama etablerte i fjor.

– Da jeg begynte å jobbe med sosialt entreprenørskap for 30 år siden, var det svært få som hadde hørt om det, forteller Jerr Boschee.

– Nå har det slått røtter over hele verden. Men det folk flest ikke helt forstår, er at dette er en bevegelse som i hovedsak startet i privat sektor, ikke i frivillig sektor. På 1960- og 70-tallet begynte enkelte store selskaper, først og fremst i USA, å ta opp i seg prinsipper for sosialt entreprenørskap, selv om det ikke var det vi kalte det den gangen. Det handlet om produkter og tjenester som rettet seg direkte mot et sosialt behov, og må ikke forveksles med CSR (Corporate Social Responsibility, eller samfunnsansvar, red. anm.) som er en mer indirekte tilnærming til sosiale utfordringer. Etter hvert var det mange foretak i privat sektor som startet sosiale foretak. De kalte dem ikke det, men det handlet for eksempel om dagsentra for eldre og funksjonshemmede, leksehjelp for barn, rehabiliteringssentre – en lang rekke forskjellige ting som tradisjonelt var blitt drevet av frivillige organisasjoner eller myndighetene, sier Boschee.

Han forteller at det de første årene var mange som satte spørsmålstegn ved denne typen virksomhet. Det kinkige var at man anvendte forretningsmessige prinsipper og inntjeningsmål på et område som veldedighet, hvor inntektene tradisjonelt hadde kommet gjennom donasjoner og offentlig støtte.

– Ikke alle reaksjonene var like vennlige. Mange syntes ikke det burde være lov å tjene penger når man jobbet med sosiale problemer. Folk som søkte råd hos meg, lurte på om de virkelig skulle tørre å gjøre det på den måten. I dag spør de hvordan gjør vi det. Det har vært en veldig lang vei å bygge opp en bevissthet, forståelse og troverdighet, konstaterer han.

Status for sosialt entreprenørskap i dag karakteriserer han som en drømmeverden sammenlignet med for 30 år siden. Én av milepælene var da Muhammad Yunus, en av de mest kjente sosiale entreprenørene i verden, fikk Nobels fredspris i 2006. Jerr Boschee gleder seg over at bevegelsen drives frem nedenfra, ikke fra myndigheter, organisasjoner eller store bedrifter.

– Det vi ser i dag er en bølge av unge mennesker – det starter alt på videregående skolenivå og fortsetter på college, universiteter og høyskoler – som er gjennomsyret av dette ønsket om å gjøre en forskjell i verden. Historisk er de blitt fortalt at de må få utløp for engasjementet sitt gjennom organisasjoner, myndighetene, eller kanskje gjennom CSR i privat sektor. Nå har de oppdaget at de kan gjøre en forskjell ved å starte et foretak som har et sosialt formål, sier han.

Sosialt entreprenørskap er kommet på timeplanen på læresteder i de fleste verdensdeler, fra grunnskoler i England til videregående skoler i Singapore og Universitetet i Oslo. Initiativer som «MBAs Without Borders» vinner oppslutning, og konferanser om sosialt entreprenørskap er uten unntak de best besøkte på de ledende handelshøyskolene.

– Drivkraften er rett og slett den nye generasjonen som har skjønt at de kan bruke prinsipper fra forretningsverdenen til å gjøre noe godt i verden. Samtidig ser vi også at behovet for denne typen entreprenører har økt. Verden over har pengestrømmene til gode formål bremset opp, både fra myndigheter og filantropiske kilder. Dermed er det blitt en tøffere kamp mellom de tradisjonelle non-profit-organisasjonene om midlene, og folk ser seg om etter nye veier for å nå de samme målene.

Få i Norge

En sammenligning av sosialt entreprenørskap på tvers av landegrensene som ble lagt frem i vår av det internasjonale forskernettverket Globale Entrepreneurship Monitor (se også Mandag Morgen nr 4, 2010) plasserte Norge langt nede på listen. Av 48 land endte Norge på en delt 32. plass. Bare 0,9 prosent av den norske befolkningen er involvert i sosialt entreprenørskap, ifølge kartleggingen, mot 3,9 i USA, 2,6 i Finland og drøyt 2 prosent i Frankrike og Storbritannia (se figur). En vanlig forklaring er at vi har en stor offentlig sektor med et omfattende tjenestetilbud og at det derfor ikke har vært og er det samme behovet for et supplement utenfra.

Boschee mener imidlertid at et godt utbygd offentlig tilbud ikke er taler mot sosialt entreprenørskap.

– Det er ikke mangel på behov i noe land i verden, og ingen steder har man nok penger fra de tradisjonelle kildene til å løse utfordringene. Jeg tror vi alltid vil trenge alle de valgmulighetene man kan oppdrive, også i Skandinavia. Den skandinaviske måten man driver sosialt entreprenørskap på vil være forskjellig fra måten de gjør det på i Nigeria, Brasil og USA, men uansett hva slags form dette tar, så handler det om å snu spillet. Gjøre en forskjell. Noen mener sosialt entreprenørskap vil være den viktigste bevegelsen som har sprunget ut av forretningsverdenen i første halvdel av dette århundret.

Boschee mener det trengs suksesshistorier hvis bevegelsen skal få bredt gjennomslag også i Skandinavia.

– Det som overbeviser folk mer enn noe annet, er suksessrike sosiale entreprenører. Når man har mange nok av dem, vil de finne hverandre og oppdage at en pluss en er tre. På et tidspunkt vil folk se seg rundt og oppdage at vi har en sosialt entreprenørskaps-sektor, sier han.