Den neste jordbruksrevolusjonen - Sterk lut må til for å brødfø verden i fremtiden

Totalt sett produserer verden nøyaktig den matvaremengden som er nødvendig. Men på grunn av den raskt voksende befolkningen i verden, må matvareproduksjonen fordobles innen 2050. Hvis ikke vil millioner bli utsatt for hungersnød. Rent umiddelbart må man utvide jordbruksarealene i betydelig grad, ikke minst i Afrika og Russland. På lengre sikt må det effektiviseres, og nye plantesorter, intelligent gjødsling og vanning må tas i bruk for å øke produksjonen. Det mest avgjørende blir imidlertid å sikre et velfungerende marked, både nasjonalt og globalt.

De økende prisene på matvarer er ikke bare et irritasjonsmoment blant vestlige forbrukere. I løpet av de siste 18 månedene har de utløst demonstrasjoner, streiker og opprør i mer enn 50 land verden over.

For verdens fattigste er prisstigningene en katastrofe. Det er en milliard mennesker som lever for under en dollar per dag, og de har opplevd å få sin kjøpekraft halvert. Etter prisstigningene har opp mot to milliarder mennesker ikke lenger råd til et måltid næringsrik mat. 923 millioner mennesker er per i dag underernært. Det er et tall som kan komme til å øke med 130 millioner i løpet av kort tid.

Ifølge den seneste utgaven av FNs matvareorganisasjons (FAO) «Food Outlook» har finanskrisen og de strammere kredittvilkårene allerede gitt seg utslag i at bøndene sår og planter mindre enn i fjor.

Rent umiddelbart er det ingen grunn til fremtidsoptimisme. Selv om utsiktene for den kommende høsten ser gode ut, og den totale globale kornproduksjonen trolig vil øke med 4,9 prosent, i tillegg til at prisnivået i matvaresektoren er blitt redusert de siste månedene, er matvarekrisen langt fra over. Man må trolig se frem mot et skrøpelig marked i de nærmeste fem til 10 år.

En rekke faktorer innebærer hver for seg – og ikke minst i kraft av sitt gjensidige samspill – at matvaremangelen kan bli et permanent tilbakevendende fenomen i de kommende tiår, og således drive ytterligere hundretalls millioner mennesker ut i sult og nød.

* Flere munner å mette: Verdens befolkning øker med 78 millioner per år. Skal alle ha mat, krever det en fordobling av matvareproduksjonen innen 2050.

* Klimaendringer: Ekstremvær skaper stadig større problemer for jordbruksproduksjonen i en rekke land. 16 nasjoner er per i dag helt eller delvis rammet av sult, fordi høsten er slått feil. Dette skyldes værforandringer som kan tilskrives klimaendringer. Enkelte land rammes av tørke, andre av oversvømmelser og orkaner. Vannmangel kan bli et av verdens største problemer.

* Dårlig tilgang til markedene: Mange bønder både kunne og ville produsert flere jordbruksvarer, hadde de vært sikre på å få solgt varene til en fornuftig og rentabel pris. Mange avstår fra å øke produksjonen, fordi det ikke finnes noe fungerende marked for jordbruksprodukter.

* Manglende finansiering: Globalt sett er det ingen mangel på dyrkbar mark. Men det er store problemer med å få finansiert etableringen av ny jordbruksproduksjon. Mange banker ser investeringer i jordbruk som svært risikable – særlig i Afrika.

* Sikkerhetstrusler: I en rekke av verdens fattigste land er jordbruksproduksjonen for lav, fordi den blir hemmet av væpnede konflikter, uro og masseflukt fra gitte områder. I 20 land – i første rekke i Afrika – står befolkningen i fare for å lide sult og nød på grunn av sikkerhetsproblemer.

* Biodrivstoff: Ekspertene legger til grunn at produksjonen av hvete og mais til biodrivstoff alene har ansvaret for 30 prosent av prisstigningene på matvarer på globalt nivå. Hvis USA og Europa fastholder målsetningen om økt bruk av biodrivstoff, vil det stille ytterligere krav til fremtidens jordbruksproduksjon.

Det muliges kunst

At matmangelen er katastrofal, sier seg selv. Det er enkelt å tallfeste hva som skal til for å unngå katastrofen: Den globale jordbruksproduksjonen må økes med to prosent per år.

Et raskt overblikk over verdens ressurser viser at utgangspunktet er bra. Men en slik produksjonsøkning kommer ikke av seg selv. Den krever innsats på en rekke områder.

Man trenger for eksempel nye genmodifiserte plantesorter som kan overleve endrede værforhold og gi større avlinger. Ny teknologi kan sikre optimal gjødsling av jorden, og begrense plantesykdommer og skadedyr til et absolutt minimum. Ny teknikk kan også bli avgjørende for å sikre jordbruksproduksjonen i en situasjon der vannmangel er et økende problem.

Det samlede jordbruksareal må økes. Russland og Ukraina har store uutnyttede arealer som tidligere har vært dyrket mark. Også i Afrika er mulighetene store. Men det krever investeringer – ikke minst i infrastruktur.

Verden trenger et lederskap som tenker både globalt og bærekraftig. Det er av avgjørende betydning at fremtidig satsing på jordbruk skjer i land der produksjonen er mest effektiv, og minst skadelig for miljø og klima. The International Food Policy Research Institute (IFPRI) har foreslått at G7-landene, sammen med de fem store utviklingslandene Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og Russland, pluss fem av verdens største kornprodusenter, deriblant Australia og Ukraina, i fellesskap oppretter et internasjonalt lederskap på matvareområdet. Disse landene vil i fellesskap kunne bygge opp lagre som kan stilles til rådighet når det oppstår problemer og mangelsituasjoner. Det vil redusere de mest dramatiske konsekvensene for verdens fattigste, og bane vei for et mer velfungerende globalt matvaremarked.

Romantiske forestillinger for fall

For å holde prisene lave, blir matvareproduksjonen stadig mer intensiv. Hva som blir produsert, og hvor mye, dikteres av høy avkastning og ditto lønnsomhet. Det finnes 40 ulike typer brokkoli i verden. De to typene man kan velge mellom i hyllene på supermarkedet, er ikke nødvendigvis de mest næringsrike, men de er størst, og de er best egnet til transport.

Matvareproduksjonen er blitt global. Det romantisk bildet av landbruk og matvareproduksjon – som i betydelig grad opprettholdes nettopp ved hjelp av landbrukets egen markedsføring – er et av de største hindrene man må forsere for å få bukt med matvarekrisen. En vesentlig del av løsningen dreier seg nemlig om effektivisering; gjødsling, sprøytemidler, genmodifiserte avlinger som gir høyere utbytte, og fortsatt industrialisering for å øke produksjonen.

Per i dag er den globale produksjonen av matvarer bare akkurat så stor at den – totalt sett – dekker verdens behov. Siden 2000 har det kun vært ett år at produksjonen har oversteget behovet. Og det er nettopp sammenhengen mellom produksjon og behov som for to år siden utløste matvarekrisen. En rekke av verdens ledende kornprodusenter, blant andre Australia og Ukraina, fikk store problemer med avlingen. Kornmangelen kom på et tidspunkt da verdens matvareforbruk var sterkt stigende. Delvis på grunn av raskt økende befolkning, men også fordi en stor del av denne befolkningen – i særlig grad i Asia – endret sitt forbruksmønster i mer proteinrik retning. Nå spiser de mer kjøtt enn ris og brød, i første rekke fordi de har fått råd til det. Kjøttproduksjon er en svært ineffektiv måte å produsere kalorier på. Til å produsere en kilo oksekjøtt går det med opp mot åtte kilo korn.

Matvarekrisen kan raskt eskalere igjen, dersom klimaendringer eller konflikter skaper nye produksjonsproblemer. 36 nasjoner har per i dag problemer med å dekke sine egne behov for matvarer.

Det kanskje største fremtidige problemet er vannmangel. Allerede i dag mangler 1,1 milliarder mennesker tilgang til rent drikkevann. En stadig økende del av verdens befolkning har problemer med tørkeperioder og vannmangel. Dette gjelder ikke kun u-landene. Det har også rammet for eksempel Australia, som er en av verdens største matvareprodusenter, og EU, der blant andre Spania har problemer.

En løsning på klimaendringer og sikkerhetsproblemer er nødvendig for på lengre sikt å sikre stabil matvareproduksjon. Men det er allikevel ikke tilstrekkelig for å løse de akutte behovene som finnes allerede i dag.

De umiddelbare løsningene på matvarekrisen finnes i en effektivisering av jordbruket, et løft i investeringene og lønnsomhetsvekst i produksjonen. Dette krever global politisk handling. Men mange av de politikerne som skal selge disse løsningene, vil få problemer med å finne støtte for slike handlinger.

Glem moteriktig økologisk mat

I Vesten er økologiske matvarer blitt en motesak. Stadig flere bønder legger om til økologisk drift, ganske enkelt fordi de får solgt sine produkter til en høyere pris.

Men dersom den økologiske bølgen hadde spredd seg, og blitt et globalt fenomen, ville den globale matvareproduksjonen havnet i en dyp krise. Dersom man fjerner kunstgjødslingen fra det globale matvareprogrammet, vil produksjonen bli redusert med mellom 10 og 25 prosent.

Gjødsling og sprøyting er en vesentlig del av svaret på verdens fremtidige matvarebehov. I store deler av Afrika er utbyttet fra landbruksjorden svært dårlig, og i tillegg næringsfattig.

Malawi er et land som kan illustrere forskjellen mellom gjødsling og ingen gjødsling. For to år siden var Malawi nettoimportør av mais. To år etter at staten begynte å distribuere kunstgjødsel, var Malawi nettoeksportør av mais til nabolandene.

Mange av de plantesortene som i dag brukes i afrikansk jordbruk, gir dårlig utbytte. Utviklingen av nye sorter som bedre kan motstå blant annet tørke og plantesykdommer, er i gang. Men denne utviklingen har utløst betydelige politiske og etiske dilemmaer. Et av dem er den intellektuelle eiendomsretten til de nye artene, som i mange tilfeller er blitt patentert av de internasjonale matvaregigantene. Et annet er de faremomenter som er knyttet til å slippe nye sorter løs på allerede eksisterende økosystemer. Ingen kan forutsi konsekvensene av dette. Er det for eksempel greit å bruke Afrika og India som eksperimentområder, når man samtidig er svært forsiktig med å benytte genmodifiserte arter for eksempel i Europa?

Investeringsproblemer

I nyere tid har både Russland og Ukraina latt mye dyrkbar mark ligge brakk, fordi det ikke var lønnsomt å dyrke den etter murens fall. Også i Afrika er det store arealer med dårlig utnyttet dyrkbar mark.

Men skal man kunne øke arealet med dyrket mark, må man få noen til å investere i prosjektet. Behovet for investeringer er enormt. IFPRI legger til grunn at det koster mellom fire og fem milliarder dollar per år å halvere matvarekrisens effekter i Afrika sør for Sahara.

I land som India og Kina har man for lenge siden innsett behovet for investeringer. India har vedtatt en jordbruksutviklingsplan – the National Agricultural Development Plan – som innebærer investeringer på 6,1 milliarder dollar de neste fire år. Kina har valgt en tilsvarende løsning, og har økt landbruksinvesteringene med 20 prosent i årets budsjett.

Med de likviditetsproblemer som finanskrisen har utløst, er det stor fare for at det blir enda vanskeligere å sikre nødvendige investeringer i jordbruket i de kommende årene. Det er et åpent spørsmål om India og Kina kan og vil opprettholde sine satsninger på jordbruket. Det er også spørsmål om internasjonale institusjoner som for eksempel Verdensbanken vil satse ytterligere på jordbruk i Afrika når de internasjonale finansinstitusjonene er under press.

Intet marked

Det er særlig to faktorer som gjør jordbruk til en sjansepreget investering: været og markedet. En ting er at klimaendringene gjør det stadig vanskeligere å forutsi om en høst blir god eller dårlig. En annen er at muligheten for å få avsetning på varene som produseres, ikke er en selvfølge.

Tilgang til markedene er per i dag et av de største problemene for matvaresikkerheten. Problemet finnes i to varianter: Den ene er fraværet av et velfungerende nasjonalt marked, et problem som i særlig grad gjør seg gjeldende mange steder i Afrika. Det annet er et til dels dårlig fungerende verdensmarked.

I Afrika begynner problemene – bokstavlig talt – der hvor åkeren slutter. I mange afrikanske land er infrastrukturen så dårlig at det kan lønne seg bedre å kjøpe jordbruksproduktene utenfra – for eksempel fra Asia – enn å skulle transportere dem fra et hjørne av landet til et annet.

Og om det skulle finnes en farbar vei til markedet, er det et åpent spørsmål om det er mulig å få en pris for varene som både dekker produksjon og transport. Nettopp dette er forklaringen på den enorme støtte bønder både i USA og Europa mottar. Og dette er en modell som nå kopieres i land som blant andre Russland og India.

Dette er tiltak som kan være fornuftige nok av hensyn til nasjonale interesser som for eksempel naturvern, forsyningssikkerhet og regionalpolitikk. Men på det globale markedet er konsekvensene av slike støtteordninger at man setter de normale markedskreftene ut av spill.

Et velfungerende verdensmarked krever en ny global avtale som regulerer den globale handel med jordbruksprodukter. Det er lov å håpe at en ny amerikansk administrasjon, som kommer på plass i januar, kan blåse liv i de strandede forhandlingene om Doha-runden innen WTO.

Redaksjonen Mandag Morgen

redaksjon@mandagmorgen.no