Den nye Borten
Bestefaren ble statsminister. Foreløpig er Ola Borten Moe bare nestleder i Senterpartiets gruppestyre på Stortinget. Det vil endre seg innen kun kort tid, skriver Kristin Taraldsrud Hoff.
Etter å ha blitt drevet fra skanse til skanse det siste halvåret, har Senterpartiet nå fått en god og en dårlig nyhet: Den dårlige nyheten er 200.000 kroner i bot. Den gode nyheten er at dette var det beste som kunne skje partiet. Fordi det er partiet og ikke Liv Signe Navarsete personlig som straffes, kan hun bli sittende som partileder. Slik får Senterpartiet ekstra tid til å foreta generasjonsskiftet. Når partiet holder sitt landsmøte i Stjørdal i mars, er det helt usannsynlig at de ikke velger Ola Borten Moe som nestleder. Slik vil han kunne få mer erfaring – både i partiet og regjeringen – i ly av partilederen, og være mye bedre rustet til å ta over når Navarsete trekker seg.
Det er ingen tvil om at det er Borten Moe som skal gjenreise Senterpartiet. Snittalderen i Senterpartiets stortingsgruppe er under 40 år, men Borten Moe har likevel ingen reell utfordrer. Joviale Trygve Slagsvold Vedum er nestleder i partiet og gruppeleder på Stortinget, men mangler Borten Moes statsmannsaktige og populistiske egenskaper, og har sannsynligvis nådd karrieretoppen i partiet.
Borten Moe er med rette blitt kritisert for å være troløs mot partiledelsen. Samtidig er det tydelig at han har folkelig teft og evne til å engasjere media og opinion – begge deler en nødvendig betingelse for å lykkes i politikken, særlig for et lite parti. Som medlem av partiledelsen vil han nødvendigvis disiplineres, og i Borten-familien har man for lengst lært hvor viktig det er å stå samlet i politikken.
Få har vært så populær og så upopulær som Per Borten. Han var partileder i 1955-67, og satt på Stortinget i 28 år. Koalisjonsregjeringen han ledet, vant valget i 1969 med slagordet «fire nye år med Borten». Likevel var det hans egne regjeringspartnere som felte ham etter den såkalte lekkasjesaken i 1971: Borten skulle ha vist frem et fortrolig notat til Arne Haugestad som var leder av Folkebevegelsen mot EEC. Dagbladet trykket saken, og presset Borten ble utsatt for, førte til at han trakk seg som statsminister selv om det – skulle det vise seg – ikke var han som var kilden for lekkasjen. Lekkasjesaken var uttrykk for et spill innad i koalisjonsregjeringen, hvor uenighet om Norges tilknytning til EF lå til grunn for konflikten. Per Bortens uttrykk om å «bære sprikende staur» er blitt stående som den mest treffende karakteristikken av hvordan det er å lede en koalisjonsregjering i Norge.
EU-saken har like stor sprengkraft i dag, så her vil Ola Borten Moe kunne oppleve akkurat de samme rivningene som bestefaren. En koalisjonsregjering med Sp, Krf, V og H er riktignok ikke spesielt sannsynlig i dag. Det kan imidlertid fort bli et alternativ dersom den meget sannsynlige H/Frp-koalisjonen ryker – det kan bli svært vanskelig for Høyre å samarbeide med Frp dersom partiene blir jevnstore. Ingen er bedre hestehandlere enn Senterpartiet, og ikke noe parti har fått så mye regjeringsdeltakelse per stemme som dem.
Senterpartiets fremste styrke at det klarer å opprettholde og videreføre sin forhandlingsmakt, og ikke minst Ola Borten Moe vil godt kunne argumentere for deltakelse i en blågrønn regjering dersom sjansen skulle by seg. Han deler skjebne med Knut Arild Hareide som forventes å gjenreise Krf, og felles trøst kan bidra til å revitalisere forholdet mellom sentrumspartiene. Borten Moe og Hareide deler dessuten mange av de samme synspunktene på vern av norske verdier og lokaldemokrati.
Den gamle og den unge Borten har også personlige egenskaper til felles. Begge var/er sterke personligheter og preget av sterk overbevisning i saker de var/er opptatt av – for eksempel åpenhet og folkelig legitimitet. Pressestøtten ble innført av Borten-regjeringen (som riktignok var full av pressefolk), og det var Per Borten som sørget for at Senterpartiet, som første parti, åpnet sine landsmøter for pressen. Ola Borten Moe har blant annet tatt til orde for å reformere Høyesterett med sikte på å skape mer åpenhet og offentlig interesse rundt utnevnelse av nye dommere, og han ønsker større innslag av personvalg ved stortingsvalg. At han med dette også fremstår som populistisk, er ikke nødvendigvis noe han misliker: «Heller et storting fullt av misser enn et storting fullt av folk ingen vet hvem er!» kommenterer han med henvisning til den finske valgloven som gir velgerne stor påvirkning på hvem som skal stå på listene, og som har gitt en tidligere miss Finland en plass i Riksdagen.
Samtidig kan ingen beskylde Ola Borten Moe for å være uvitende. «Han kan så meget,» ble det sagt om Per Borten. Det samme kan sies om barnebarnet. Ola Borten Moe har satt seg godt inn i både konstitusjonell teori og praksis, og han er opptatt av spillereglenes politiske konsekvenser. Kunnskap kombinert med teft for hva som rører seg blant folk er ikke alle politikere forunt, men mye tyder på at Ola Borten Moe behersker begge disipliner. Da debatten om monstermastene raste som verst, innså Borten Moe at velgere flest ikke bor i Hardanger, og sa rett ut at han mente luftspenn var den beste løsningen.
Vel så interessante er hans prøveballonger om islam og norske verdier. Borten Moe har uttrykt stor skepsis mot den arabiske delen av verden og er opptatt av å verne om det norske – for så vidt i god senterpartitradisjon. Det er grunn til å anta at Borten Moe ønsker å finne tilbake til det tradisjonelle og mer verdikonservative Senterpartiet. Han er opptatt av «å gjenreise sentrum som selvstendig kraft», og han vil ikke opprettholde radikaliseringen som har utviklet seg i Senterpartiet siden 1990 og som regjeringsdeltakelse med Ap og SV konsoliderte. Det er galt å si at Borten Moe tilhører en høyreside i Senterpartiet, men det rødgrønne regjeringsprosjektet hadde vært mer krevende for partiet med Borten Moe i partiledelsen. Nå kan han imidlertid selv bli statsråd i den samme regjeringen hvilken fredag som helst, og skjønner verdien av å opptre disiplinert.
Under partiets landsmøte for to år siden vakte han harme med VG-kronikken «Nei til SV-staten» – og ble parkert av Navarsete som en «solospiller med markeringsbehov». I dag sier Borten Moe at han har et konstruktivt og godt samarbeid med partilederen, men Borten Moe har ikke skiftet mening, snarere tvert i mot. Da han for noen uker siden ansatte Halvor Fosli som rådgiver, ble den nye Bortens politiske retning enda tydeligere. Fosli har markert seg som Israel-venn og er i beste fall meget skeptisk til islam. Den tidligere forlagsmannen kan smi gode argumenter når Senterpartiet skal møte Frp til debatt. Ikke minst gjelder dette i Trøndelag, Borten Moes hjemsted og Senterpartiets viktigste nedslagsfelt, men hvor Frp nå er blitt større enn Sp. I møtet med den nokså upolerte Per Sandberg i Frp vil den moderne, men tradisjonelt forankrede Ola Borten Moe kunne favne bredere velgergrupper.
For på noen områder er bestefar og barnebarnet ulike: Per Borten lot seg avbilde i underbuksa – Ola Borten Moe har slips fra Moods of Norway og vet hva som kreves av ham når kameraene dukker opp. Ingen passer bedre til å ikle seg det hippe traktorsymbolet enn ham: Han viser gjerne frem hvor han kommer fra – og ønsker å vende tilbake til, men han markerer opphavet på en stoltere og lurere måte.
Det er ikke sikkert han blir statsminister. Men han får helt sikkert erfare hvor vanskelig det er å bære sprikende staur.