Den nye olje – og den gamle - Uten vann – intet brød
Tilgangen på naturressurser som metaller, olje, gass, og vann er begrenset. Økende befolkning og økt velstand vil i de kommende år skape en voldsom kamp om disse ressursene. Den mest nærliggende ressurskampen står om oljen, der produksjonen halter på grunn av raskt økende etterspørsel.
Selv om verdens ledere skulle bli enige om en ambisiøs klimamålsetning, vil etter-spørselen fra blant andre Kina og India øke produksjonskravene og dermed prisnivået. Men de kommende årenes dypeste ressurskrise gjelder vannmangel, en ressurs som berører alle sider av vår tilværelse, og en ressurs som – i motsetning til olje – er uerstattelig.
Vann er nært knyttet til matvareproduksjonen, og derfor må kampen mot vannmangel i første rekke vinnes innen jordbruket, der det er store muligheter for å øke vannproduktiviteten. Den økende vannmangelen kan også ramme energiproduksjonen, og derfor er det en utfordring i de kommende årene å bruke det sparsomme vannet på en slik måte at det både kan øke matvare- og energiproduksjonen. Vannmangelen kan skape vekstmarkeder innen bransjer som blant andre energieffektive pumper, vannrensing og avsaltingsanlegg.
Den mest nærliggende ressurskampen gjelder oljen. Produksjonen kan ikke holde tritt med den raskt økende etterspørselen på verdensmarkedet. Det rammer selve livsnerven i i-landene, der økonomien er basert på et høyt forbruk av fossilt drivstoff. I løpet av de siste 50 år er oljeproduksjonen vokst fra cirka 18 millioner til 85 millioner fat per dag. Dette er en økning på over 350 prosent. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil det innen 2030 være behov for 106 millioner fat olje per dag, hvis vi fortsetter som nå.
Dette vil neppe kunne skje, fordi det vil øke utslippet av klimagasser til et nivå som innen utgangen av dette århundre vil innebære en fordobling av slike utslipp. Det vil igjen kunne øke jordens gjennomsnittstemperatur med opp til seks grader, som er langt over den grensen klimaforskerne ser som håndterbar. Det vil blant annet endre nedbørsfordelingen, og dermed øke de allerede store problemene med å skaffe vann i mange områder på jorden.
Forbruket vokser raskere enn befolkningen
Den mest åpenbare forklaringen på ressurskrisen, er den økende befolkningen. I løpet av det 20. århundre ble verdens befolkning tredoblet. Frem mot 2050 vil den vokse ytterligere, fra de nåværende 6,7 milliarder mennesker, til 9,2 milliarder, ifølge FN. Og ressursforbruket vokser enda raskere. Forbruket av vann øker omtrent dobbelt så raskt som befolkningstallet, mens OECD legger til grunn at utvinningen av metallmalm og fossilt drivstoff vil øke med henholdsvis 58 og 14 prosent per innbygger frem mot 2020.
Det skyldes den økonomiske veksten, som har ført til større rikdom, endret livsstil og nye forbruksmønstre. Den økte etterspørselen etter råvarer kommer i særlig grad fra de store utviklingsøkonomiene Kina og India. Disse landene har innledet en intens sjarmoffensiv overfor afrikanske råvare- og energiprodusenter, så som Nigeria, Angola, Kongo, Sør-Afrika og Sudan. Særlig Kinas appetitt på råvarer synes umettelig. Produksjonen av malm er for eksempel økt så kraftig at de kjente forekomster ifølge offisielle prognoser vil være uttømt innen utgangen av dette århundre. Sølv-, bly- og sinkgruvene forventes å være tomme om 15 – 20 år, mens det fremdeles vil være mulig å utvinne aluminium og jern i 50 år til.
Ifølge IEAs seneste «World Energy Outlook» krever den nåværende økningen i den globale etterspørselen etter olje at produksjonstakten må opp til 106 millioner fat per dag frem mot 2030. Dette vil kreve massive investeringer, fordi mange av oljefeltene synger på siste verset. Ifølge IEA må man innen 2030 investere 8.400 milliarder dollar i olje- og gassfeltene. Dersom oljeforbruket øker så mye som IEA legger til grunn, vil det øke CO2-utslippene fra energiforbruket med ikke mindre enn 45 prosent frem til 2030. Dette vil kunne bringe klimakrisen helt ut av kontroll.
Derfor haster det med å fremskynde en energirevolusjon som kan redusere behovet for fossilt drivstoff. Finanskrisen kan svekke investeringene i nye oljefelter, og de økte oljeprisene kan fremskynde utviklingen av alternative energiløsninger.
* Vannkrisen presser på: Verden befinner seg på kanten av en global vannkrise. Cirka en milliard av verdens befolkning har ikke adgang til eller råd til rent drikkevann. I mange områder er det alvorlig vannmangel, fordi elver og sjøer er begynt å tørke ut, og fordi grunnvannstanden synker raskt. I verste fall kan dette også forverre den globale matvarekrisen.
* Tørre elver: I 2007 falt vannstanden i Yangtze-elven i Kina til det laveste nivået siden målingene begynte i 1877. Store elver som Den gule flod i Kina, Murray-Darling-elven i Australia og Colorado-elven i USA kan deler av året være helt uttørket innen de når havet.
* Forsvunne sjøer: Aral-sjøen i sentral-Asia er redusert til en femtedel av arealet siden 1960, fordi vannet fra elvene Amu-Darya og Syr-Darya er blitt benyttet til kunstig vanning. Havnene i sjøen er forlatt, og båtene ligger strandet på det som en gang var sjøbunn. Også Tchad-sjøen i sentral-Afrika og Genesaret sjø i Israel kan være ved å forsvinne. Det samme gjelder et utall mindre sjøer.
Klare krisetegn
Den kritiske situasjonen bærer i seg noe av et paradoks. Det er i prinsippet massevis av vann, og det hydrologiske systemet – fordamping, nedbør, tilsig – er et lukket system der vannet i prinsippet ikke går tapt. Cirka 70 prosent av jorden er dekket av vann, men kun 2,5 prosent av dette er ferskvann. Og brorparten av dette er ikke tilgjengelig for mennesker, enten fordi det finnes i form av ismasser og breer, eller fordi det befinner seg på så fjerne steder at det ikke lar seg utnytte. Problemet med resten av vannet er enkelt sagt at det både geografisk og tidsmessig er svært ujevnt fordelt, og vanskelig å transportere over større avstander.
Det er enkelt å beregne vannmangel. En vanlig tommelfingerregel – den såkalte Falkenmark-indikatoren – er at det bør være 1.700 kubikkmeter tilgjengelige, fornybare vannressurser per innbygger for å sikre behovet i husholdninger, jordbruk, industri og energiproduksjon. Land som ligger under denne grensen er rammet av såkalt water stress. 700 millioner mennesker lever i dag i slike land. FN legger til grunn at dette antallet vil være økt til tre milliarder innen 2035. Dette er en tredjedel av verdens befolkning.
De største problemene finnes i tett befolkede og regnfattige områder i sentral- og vest-Asia og i Nord-Afrika, der det allerede i dag er såkalt water scarcity, definert som mindre enn 1.000 kubikkmeter vann per innbygger. I 20 land – i hovedsak i Midt-Østen – er det såkalt absolute scarcity, hvilket er mindre enn 500 kubikkmeter per person.
Den egentlige vannkrisen dreier seg om å skaffe vann til matvareproduksjon. Kostholdsendringen i retning av stadig mer kjøtt forklarer alene en stor del av fordoblingen av det gjennomsnittlige forbruket. Etterspørselen etter kjøtt stiger med mellom 2,5 og fire prosent per år, blant annet som følge av økt forbruk i Kina.
Vannmangel handler både om kvantitet og kvalitet. Hemningsløs bruk av grunnvann kan for eksempel føre til at saltvann trenger inn og ødelegger reservoarene. Giftig avfall, kloakk og spillvann i elvene kan redusere vannets brukelighet, både til husholdninger og til jordbruk. Vannforurensning er i dag et økende problem i tett befolkede utviklingsøkonomier som Kina og India. Fem av Kinas syv store vassdrag er alvorlig forurensede.
Produksjon av korn til etanol, som krever svært mye gjødsel, kan forverre situasjonen ytterligere. Ikke bare hva angår vannforsyningen, men også i det fintfølende økosystemet i elvene og ved elvemunningene. Klimaendringene som alt er inntruffet, gjør vondt verre. De har allerede påvirket fordelingen av nedbør, slik at enkelte områder opplever mer tørke, mens andre områder oversvømmes oftere. I tillegg har temperaturøkninger fått snø og is i fjellene til å smelte tidligere på våren. Dette fører til redusert vannføring i elvene om sommeren, da det er størst bruk for vannet.
Uten vann, ingen mat
Knapphet på naturressurser vil komme til å prege den internasjonale dagsordenen i de kommende år.
Allerede i dag overføres det svimlende summer fra de vestlige landene til OPEC-landene. I 2008 var det for eksempel over 1.000 milliarder dollar. I tillegg skal en stor del av de kommende års etterspørsel etter olje, særlig fra utviklingsøkonomiene, dekkes av Saudi-Arabia og de øvrige OPEC-landene. Ifølge IEAs mest optimistiske scenario – som kun medfører en global oppvarming på nøyaktig de akseptable to grader – betyr det at OPEC-landene må øke produksjonen med 12 millioner fat per dag i 2030. Det er mer enn det verdens største oljeeksportør, Saudi-Arabia, leverer i dag.
Også vannet er et mulig konfliktemne. Det er kjent at Israels konflikt med nabolandene får næring fra at det palestinske selvstyreområdet og Jordan også er avhengige av vannforsyningen fra Jordan-elven. I det vannfattige Midt-Østen, og i Nord-Afrika, er situasjonen ytterst farlig. Egypt har truet sine sørlige naboer med krig dersom de hadde gjort alvor av å avskjære vesentlige deler av Nilens vannforsyning med en demning. Tilsvarende har både Syria og Irak vært i tottene på Tyrkia over et demningsprosjekt som ville ha redusert vannføringen i Eufrat. Konflikten i Darfur-regionen i Sudan er et eksempel på at mangel på vann kan føre til død og ødeleggelser. En av de trolig viktigste årsakene til den årelange borgerkrigen, er strid om vann mellom arabiske kvegoppdrettere og afrikanske bønder.
Sammenhengen med matproduksjonen er særlig tett. Mens vi i gjennomsnitt drikker cirka fire liter vann per dag, går det med 3.000 liter vann til produksjon av den maten vi spiser. Skal verden være i stand til å brødfø sin befolkning, vil det ifølge International Water Management Institute i London være behov for nesten å fordoble produksjonen frem mot 2025.
Jordbruket er nøkkelen
De siste årenes utvikling gir grunnlag for en viss optimisme, i første rekke fordi oppmerksomheten omkring problemet er økende. Dette gjelder både blant internasjonale organisasjoner som FN og Verdensbanken, ulike regjeringer og forskningsinstitusjoner, NGOer og private virksomheter. Det utveksles både kunnskap og erfaring på kryss og tvers, og selv om det stadig er behov for sterkere innsats både økonomisk og politisk, finnes det stor ekspertise og knowhow på området.
Hvis man ser på målsetningene om vann i FNs Millennium Development Goals, finnes det målbare fremskritt hva angår spørsmålet om å skaffe drikkevann til en større del av jordens befolkning. Drøye 1,6 milliarder mennesker har fått sikker tilgang til drikkevann siden 1990. Fremskrittene har primært funnet sted i Øst-Asia – nemlig i Kina – der tilgangen har økt med 20 prosent.
Så bra er imidlertid ikke situasjonen i Afrika sør for Sahara, der man nå finner mer enn en tredjedel av de menneskene som ikke har sikker tilgang til drikkevann. Bare en utbedring av de verste lekkasjene i kanalsystemene, vil gi store besparelser. Og med relativt enkel teknologi, som sprinkl eller dryppvanning, kan man øke vanneffektiviteten til mellom 70 og 80 prosent. Ifølge International Water Management Institute vil det i visse deler av Afrika bare kreve marginalt større vannmengder for å fordoble avlingen.
Det er viktig å innse at vannmangel – for eksempel i motsetning til utslipp av klimagasser – i første rekke er et lokalt problem. Det hjelper ikke umiddelbart de vannhungrende delene av verden, om vi i Norge sparer på vannet. Helt uten betydning er det imidlertid ikke. Hvis man forestiller seg at vi alle ble vegetarianere, ville det naturligvis redusere behovet for husdyrfôr – og dermed vann. Det er imidlertid tvilsomt om det er en særlig realistisk tanke. Større hjelp ville det vært i å flytte jordbruksproduksjonen fra områder med lav vanneffektivitet, til områder der effektiviteten er høy. Selv om denne metoden så langt ikke har oppnådd særlig tilslutning, har for eksempel det vannfattige Jordan redusert sitt vannbehov ved å importere hvete og ris fra USA. Den samme tankegangen ligger bak forslag om at vannfattige land bør ligge unna «tørste» avlinger som appelsiner, bomull og ris, og heller konsentrere seg om for eksempel dadler og oliven.
Fellestenkning om klima, energi og vann
Det sier seg selv at også husholdningene og industrien må bidra til å spare på vannet. Teknisk sett kan en by i dag stort sett leve av resirkulert vann. Spørsmålet er naturligvis hvor mye energi det vil kreve, og hvordan det vil påvirke klimaet.
De samme spørsmålene reises ved den gamle drømmen om å utrydde verdens vannproblemer ved å omdanne salt- og brakkvann til ferskvann. Dette er et område i rivende utvikling. Ifølge bransjeorganisasjonen International Desalination Association finnes det per i dag nesten 14.000 slike avsaltningsanlegg over hele verden. En stor del av dem finnes i Midt-Østen, der det er mangel på vann, men ikke på olje.
Så langt er det imidlertid kun cirka en halv prosent av verdens vannforbruk som fremskaffes på denne måten. Og risikoen er naturligvis at mangelen på vann blir så dramatisk at det i seg selv vil øke forbruket av fossilt drivstoff – og dermed skape en ond sirkel. Tidligere var det i særlig grad de oljerike araberlandene som brukte denne teknologien. Men dette har endret seg. Både i USA – i California – og i Australia har man bygget slike anlegg, og den gode nyheten er at avansert teknologi har redusert både omkostningene og energiforbruket betydelig. Ved Perth i Australia har man for eksempel nylig bygget et avsaltningsanlegg som drives av vindmøller.
Den økende mangelen på vann vil også ramme energiproduksjonen. Vann inngår i produksjonen av kull og olje, og benyttes som kjølemiddel i for eksempel kull- og kjernekraftverk. Energisektoren kan simpelthen ikke unnvære vann. Den nåværende vannmangelen har allerede ført til at vannkraftverk har manglet vann til elproduksjon, mens kjernekraftverk i USA, Frankrike, Spania og Tyskland har måttet bli satt på stand by fordi de ikke har hatt tilstrekkelig kjølevann.
Det er neppe oljen som er de kommende årenes største ressursproblem. Den store utfordringen blir hvordan vi skal bruke det sparsomme vannet på en mest mulig hensiktsmessig måte, for å øke både mat- og energiproduksjon. Knappheten setter ikke bare et stort spørsmålstegn ved den nåværende bruken av vannkraft, der de store demningene bidrar til økt fordamping. Enda mer overraskende er det kanskje at det setter et like stort spørsmålstegn ved fremstillingen av den bioetanolen som så mange oppfatter som en løsning på oljeavhengigheten og klimaproblemene. Bioetanol er den energiformen som krever mest vann.
Tekstboks
Verdens syv kriser
Frem til over nyttår vil Mandag Morgen gjennom en rekke artikler analysere de globale krisene og på hvilken måte de innbyrdes henger sammen. Hva er disse krisenes dynamikk? Hvordan griper de inn i hverandre? Og hvordan skal politiske og økonomiske beslutningstakere klare seg gjennom den ene krisen uten å forverre de øvrige? Mandag Morgen har gjennomgått hundrevis av rapporter, undersøkelser og bøker for å kartlegge hva som grunnleggende sett driver krisene, og hvordan de griper inn i hverandre.
Resultatet er et sammensatt bilde av et nytt, globalt risikomønster som stiller helt nye krav til beslutningstakernes forståelse av omverdenen, og deres evne til å handle raskt. Forskjellen mellom suksess og fiasko avgjøres først og fremst av evnen til å analysere hvordan krisene gjensidig griper inn i hverandre, og så utnytte den kunnskapen riktig. Mandag Morgens samlede analyse vil bli presentert som en rapport i januar 2009.
Dette er den sjette av ni artikler. Den første artikkelen omhandlet de syv krisene samlet (nr. 35, 2008), den andre tok for seg finanskrisen (nr.36, 2008), mens den tredje omhandlet klimakrisen (nr 37, 2008). Den fjerde artikkelen omhandlet matvarekrisen (nr. 37, 2008), den femte helsekrisen (nr. 38, 2008) og den sjette handlet om fattigdomskrisen.
Redaksjonen Mandag Morgen