Det er fortsatt mulig å ri av stormen
De kom, de så, de tapte. Det er reaksjonen på resultatene fra G20-toppmøtet i Seoul forleden hva angår utsiktene til å bringe verdensøkonomien i balanse igjen, skriver Martin Wolf.
Utad fortsetter overskuddslandene å oppfordre underskuddslandene til å kurere sine økonomiske problemer gjennom deflasjon, som igjen bare vil skape enda flere økonomiske problemer. Konsekvensene av denne dårskapen er nå tydelige i eurosonen. På det globale nivået vil USA aldri akseptere det. Under radaren kan vi imidlertid registrere visse tegn til mer fruktbare tilnærminger.
Dette mer optimistiske perspektivet kan utledes fra teksten i G20-erklæringen. Her fastslås det følgende:
«Vedvarende store ubalanser, sammenholdt med indikative retningslinjer som skal avtales mellom våre finansministre og sentralbanksjefer, berettiger en vurdering av deres natur og årsakene bak hindringene for tilpasning [ ...] Disse indikative retningslinjene, som består av en rekke indikatorer, vil tjene som en mekanisme for lettere å identifisere store ubalanser som krever preventive og korrigerende tiltak.»
Stygt, men fornuftig. Sammen med snakket om at overskuddslandene må stole mer på innenlandsk etterspørsel, om styrket overvåking fra Det internasjonale pengefondets (IMF) side og om valutakurser, kan det ha utviklet seg et noe sterkere mandat.
Offentlig har debatten naturligvis fokusert på Federal Reserves synder med kvantitative lettelser, som spesielt Kina og Tyskland har fordømt i klingende ordelag. På bakgrunn av USAs svake økonomi og stagnerende pengemengdevekst er det vanskelig å forstå at en slik moderat økning av pengemengden har forårsaket et slikt hysteri.
Kinas viktigste ankepunkt er at USA eksporterer sine egne problemer når landet med overlegg driver ned kursen på sin egen valuta. Det er lett å se tre innvendinger mot denne kritikken: For det første er det ikke sant, for det andre er en valutakursjustering nødvendig, og for det tredje passer beskrivelsen bedre på kinesernes egen valutapolitikk.
Federal Reserve kjøper ikke utenlandsk valuta, men innenlandske obligasjoner. Dette gjør den for å støtte den nasjonale økonomien ved å redusere statsgjelden. Det er sant at en slik politikk, så lenge alle andre faktorer er uendrede, sannsynligvis også vil redusere valutaens internasjonale verdi. Dette er imidlertid ønskelig. USA er et klassisk eksempel på interne og eksterne ubalanser – høy arbeidsledighet og et strukturelt underskudd på driftsbalansen. Gjengs økonomisk teori tilsier at man da bør svekke det som kalles for «real (ekte) valutakurs» – valutakurs justert for prisforskjeller mellom land. Å svekke den nominelle valutakursen er den minst smertefulle måten å oppnå dette resultatet på.
Likevel er det slik at Kina, i motsetning til USA, «trykker penger» for å kjøpe utenlandsk valuta og beskytte sin internasjonale konkurranseevne. I september 2010 hadde Kina akkumulert 2648 milliarder dollar i utenlandske valutareserver (nesten halvparten av bruttonasjonalproduktet). I sine bemerkninger i Seoul oppfordret Kinas president Hu Jintao lederne til å gå inn for «å bekjempe alle former for proteksjonisme og fjerne eksisterende handelsbeskyttende tiltak». Likevel faller hans eget lands valutapolitikk definitivt i kategorien «alle former for proteksjonisme». Som ordtaket sier, bør man ikke kaste stein når man sitter i glasshus.
Det store økonomiske poenget er imidlertid at verden trenger en styrt tilpasning i kjølvannet av krisen, der kapitalstrømmene snur. I bunn og grunn er denne prosessen reell, ikke monetær. De rike landene er ikke i stand til å absorbere pengestrømmen som pleide å komme fra fattige land på en produktiv måte. Faktisk har de aldri vært i stand til det. Det som ikke kunne fortsette, er nå nødt til å endres.
For å forstå viktigheten av dette, er det nyttig å ta en titt på de finansielle balansene i underskuddsøkonomiene. I tilfellet USA, for eksempel, forteller de en overbevisende historie. De finansielle balansene (differansen mellom inntekt og forbruk) i husholdningssektoren, bedriftssektoren, offentlig sektor og utenrikssektoren blir til sammen null. Det interessante er på hvilken måte dette skjer.
Andre land har gjennomgående brukt mindre enn inntektene sine og hadde dermed et overskudd på driftsbalansen overfor USA. Frem til krisen fordelte motpartenes underskudd seg grovt sett likt mellom offentlig sektor og husholdningssektoren. Etter krisen kuttet husholdningssektoren og offentlig sektor forbruket dramatisk i forhold til inntektene. Med utenriks-, husholdnings- og bedriftssektoren i overskudd, endte regjeringen opp med et enormt underskudd. Slik jeg ser det, var nedskjæringene i privat sektor etter krisen den underliggende faktoren som utløste denne utviklingen. Underskuddet på statsbudsjettet var i langt større grad et resultat av disse endringene enn en årsak til dem.
Det sentrale poenget er at USA kan redusere sitt enorme budsjettunderskudd uten å skyve landet ut i en dyp depresjon, hvis, og bare hvis, andre sektorer øker forbruket i forhold til inntektene. Det er ikke sannsynlig at dette vil skje i tilstrekkelig grad i privat sektor i USA, selv om det trolig vil skje en viss økning i investeringer. En vesentlig del av den nødvendige tilpasningen må komme fra en økning i det utenlandske forbruket i forhold til inntektene. Med andre ord må det strukturelle underskuddet på driftsbalansen reduseres.
Denne analysen ligger bak enhver diskusjon om global tilpasning. Som IMFs rapport om den «gjensidige vurderingsprosessen» i G20 viser, antyder prognosene at underskuddslandenes underskudd på driftsbalansen vil stige til nivåene de lå på før krisen. I mellomtiden ventes overskuddene å stabilisere seg. Inkonsekvensen er tydelig. Viktigere er at dette gir en pekepinn på verdens manglende evne til å skape bærekraftig vekst.
Det er ikke bare underskuddslandene som har interesse av å endre dette bildet. Hvis disse ikke klarer å få på plass et bærekraftig økonomisk fundament, er det store muligheter for at de vil ty til mer brutale metoder for å stanse nedgangen i etterspørsel. Dette vil si proteksjonisme, som i det lange løp vil skade alle. En slik kamp om markeder i en verden med tilbudsoverskudd er et langt verre alternativ enn å diskutere hvordan man best kan tilpasse seg.
Ikke noe av dette vil være enkelt. I pengepolitikken, for eksempel, kan det oppstå en midlertidig stillingskrig mellom USA og Kina: USA kan trykke dollar uten begrensninger, mens Kina kan svare med å trykke renminbi uten begrensninger, for så å bruke disse til å kjøpe dollar. «Seierherren» i denne kampen kan være den som rammes sist av inflasjon. Men en slik «valutakrig» vil helt klart være en tragedie, ikke minst fordi den vil ha store negative effekter på uskyldige tredjeparter med relativt fleksible valutakurser. Det er nødt til å finnes en bedre måte enn dette. Og det gjør det åpenbart også: Et balansert tilpasningsprogram med en mellomlang tidshorisont. Det kan være at toppmøtet i Seoul ikke har brakt dette noe særlig nærmere, men kursen videre er staket ut. n
Verdens ledere bør se at det er i deres egen interesse i å følge den, og det raskt.