EU-søkere i kø bak Tyrkia
Minst ti land ønsker å følge Tyrkia inn i EU | Utsikten til å bli tatt opp i unionen driver demokratisk og økonomisk utvikling i EUs naboland | Verdieksport er EUs største suksess | Flere medlemmer gjør EU mer fleksibelt
Bulgaria, Romania, Kroatia og Tyrkia vil i løpet av årene som kommer utvide tallet på medlemsland i EU fra 25 til 29. Men utvidelsen av EU stopper ikke der. Selv om Norge fortsatt skulle velge å stå utenfor, er det nok av nye land som mer eller mindre offisielt har meldt sin interesse for å bli EU-medlem. Mange venter at EU i det kommende tiåret vil bli møtt av flere bølger av nye søkerland.
«Når man først har godkjent Tyrkia, er det umulig å avvise Ukraina,» sier Charles Grant, leder av den London-baserte tankesmien Centre for European Reform. Og han er ikke alene om å uttrykke det Europas ledende politikere vet, men som de ikke vil si – at EU ikke vil være i stand til å nekte en lang rekke land et fullt EU-medlemskap.
John Palmer, som leder den Brussel-baserte tankesmien The European Policy Centre, tror også at EU i løpet av de kommende årene må håndtere medlemskapssøknader fra en lang rekke land. Dels venter flere Balkan-land i kulissene. Det gjelder Serbia-Montenegro, Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Albania (se figur 1). Moldavia går også med ambisjoner om EU-medlemskap.
Foruten Balkan-bølgen kan EU forvente at en gruppe tidligere Sovjet-republikker også vil søke om medlemskap. Det gjelder i første omgang Ukraina. De får trolig selskap av Georgia, og muligens også Armenia og Aserbajdsjan. Hviterussland vil også raskt komme på banen som mulig EU-medlem, hvis diktaturet erstattes av demokrati. I tillegg kan søknader fra Norge og Island bli aktuelle i løpet av få år.
Naboskap eller medlemskap
Før EU-toppmøtet i desember lekte flere EU-land, som Frankrike, Østerrike og Danmark, med tanken om at Tyrkia ikke skulle slippes helt inn i varmen, men i stedet bare delvis knyttes til EU-samarbeidet. Men de tankene ble raskt droppet, blant annet på grunn av den tyrkiske regjeringens iver etter å tilfredsstille EU-kravene til demokrati og rettssikkerhet.
EUs nye naboskapspolitikk er det nærmeste EU for øyeblikket er en modell for å knytte naboland tettere til unionen, uten at de blir egentlige medlemmer. Politikken er blitt utarbeidet i år, og er sammensatt etter et nesten klassisk EU-mønster, der det etableres samarbeid på flere områder med en gruppe land. Det handler om politisk og kulturelt samarbeid, og om økonomiske avtaler og EUs støtteprogrammer for forskjellige typer prosjekter som EU har interesse av å finansiere. Det kan være EU-penger til å hjelpe med å forbedre grensekontrollen, penger til demokratiprosjekter, og til forbedring av utdanningsinstitusjoner.
Naboskapspolitikken er inntil videre beregnet på flere typer land, både på stater som er mulige kandidater til fremtidig medlemskap, og på land som aldri kommer i nærheten av medlemskap. Eksempler på det siste er land som Jordan, Israel og den palestinske selvstyremyndigheten, som alle er omfattet av EUs naboskapspolitikk.
Men politikken omfatter også andre land, som nettopp Ukraina og Georgia. Og disse landene er interessert i mer enn bare en avtale om godt naboskap. EU-landene vet at det nettopp er utsikten til fremtidig medlemskap som er den største nasjonale motivasjonsfaktoren, når politikere i nabolandene går i gang med å endre sine samfunnssystemer og justere sine verdier slik at de kommer i bedre samklang med systemer og rettsverdier i EU. Dermed kan bare utsikten til EU-medlemskap medvirke sterkt til at landene i unionens nabolag utvikler seg i en demokratisk samfunnsretning. Men samtidig er det i EU bekymring for at utvidelsene for øyeblikket ser ut til å fortsette i det uendelige.
Ved siden av Ukraina, vil den tidligere sovjetrepublikken Hviterussland hurtig kunne bli et EU-problem. I dag kan EU klart utelukke hviterusserne fra medlemskap. Landet er et diktatur som ikke har noe i EU å gjøre. Men ingen kan utelukke endring. Det var takter i den retning i forbindelse med det siste presidentvalget, og demokratikreftene har blitt kraftig oppmuntret av Ukrainas oransje revolusjon. Hvis Hviterussland får en demokratisk revolusjon, vil det raskt oppstå et press mot EU for å få landet på listen over mulige EU-medlemmer (se figur 2).
Men før de tidligere sovjetrepublikkene kan sette seg til forhandlingsbordet, står EU overfor mulige forhandlinger med det som en gang het Jugoslavia. En av de tidligere jugoslaviske republikkene, Slovenia, er allerede EU-medlem. Ved toppmøtet i desember ble EU-landenes stats- og regjeringssjefer også enige om å innlede forhandlinger med Kroatia i april i år. Tilbake står Bosnia-Hercegovina, Serbia-Montenegro og Makedonia. Alle arbeider seriøst med planer om fremtidig EU-medlemskap. Det samme gjør nabolandet Albania.
EUs voksende dilemma
For EU utgjør gruppen av potensielle og interesserte nye medlemsland et stort dilemma. På den ene siden er alle EU-landene meget bevisste på at det som kan kalles EUs «verdieksport» formentlig er EU-samarbeidets største suksess noensinne. Fra opptakelsen av Hellas i 1981, som ble medlem etter en årrekke med militærstyre, har EU klart å oppta 11 medlemsland som alle har hatt perioder med diktatur i etterkrigstiden. EU har vært motoren i å spre demokrati og velstand på hele kontinentet.
Det gjør EU til et stort forbilde og til en magnet for mange naboland. I EU-kretsen er det en klar erkjennelse av at et nei til medlemskap kan få negative følger. Hvis EU hadde sagt til Ukraina at landet aldri kan bli medlem, kunne det virket negativt inn på omvalget til president 26. desember.
Men samtidig erkjenner man at EU-samarbeidet er så omfattende og griper så dypt inn i samfunnene, at det vil ha store negative konsekvenser hvis samarbeidet paralyseres. Hver eneste utvidelse risikerer å redusere effektiviteten av samarbeidet.
I flere årtier har forskjellige EU-ledere snakket om behovet for å diskutere hvor grensen for EU går. Men hver gang har rådgivere frarådet en slik diskusjon. EUs mulighet til å påvirke er størst når nabolandene hele tiden må gjøre fremskritt for å gjøre seg fortjent til et tettere forhold til EU. Og ingen strateger ønsker på forhånd å avskrive muligheter, såfremt det ikke er tvingende nødvendig. Derfor vil EUs politiske linje om fremtidig utvidelse fortsatt preges av små beslutninger. Det blir ingen stor, altomfattende EU-plan.
Av Mandag Morgens korrespondent
Ole Vigant Ryborg, Brussel