Europa er fanget mellom eksellense og sjarlataneri

Europeisk økonomi fortsetter i måned etter måned å være hovedoppslaget på internasjonale medier som CNN, BBC, Financial Times og lignende. Årsaken til denne fremtredende nyhetsplasseringen er eurokrisen og ekspertenes og finansverdenens pågående veddemål om hvilket land – for øyeblikket er Italia favoritten – som blir det neste som kollapser, etter Hellas.

Visst er Europa, og spesielt eurosonen, i økonomisk krise. Den gamle verden har tapt både arbeidsplasser og innflytelse, særlig til Asia, og den sakker akterut hva angår innovasjon, særlig vis-a-vis USA. Men den nåværende økonomiske krise er ikke den første av sitt slag, verken i Europas historie eller i verdenshistorien. Den ensidige diskusjonen om euroens fremtid og eventuelle konsekvenser av dens sammenbrudd, later ikke til å være verken produktiv eller den riktige veien fremover for Europa.

Det er trist å se Europa, som har skapt noen av de siste 200 årenes mest avanserte fysiske infrastrukturer, sosiale institusjoner og idémessige og kulturelle fremskritt, gå til grunne for åpen scene på grunn av mangel på den samme fantasi, skapertrang og visjoner som for ikke lenge siden bidrog til å skape fremgang og optimisme.

I kjølvannet av 1. verdenskrig gjennomgikk Europa langt større omveltninger enn det man nå opplever omkring euroen. Tsarens regime i Russland ble kastet på historiens skraphaug av Lenin, og kommunismen overtok. Monarkiet Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, og med det flere hundre års historie for imperiet Habsburg. Disse voldsomme sosiale og økonomiske endringene utløste imidlertid en sjeldent fruktbar periode innen blant annet kunst, film, arkitektur og økonomi som varte i cirka 15 år, frem til begynnelsen av 1930-tallet. I Russland og den nye Sovjetunionen fikk man «russisk avantgarde». Kunstnere som Wassily Kadinsky, Marc Chagall og Kazemir Malewich dannet fortroppen innen malerkunsten. Film, plakatkunst og grafisk design antok nye og revolusjonerende dimensjoner under ledelse av filmskaperen Sergeij Eisenstein. Brødrene Stenberg utviklet plakatkunst med et grafisk design som fremdeles fremstår som avantgarde og som den dag i dag studeres av profesjonelle grafikere og designere. Innen økonomien lanserte Nikolai Kondratiev de første teoriene om innovasjon og teknologisk utvikling og industrielle omveltninger.

På omtrent samme tid som utviklingen av den russiske avantgarden, utviklet det seg et lignende miljø i Østerrike. Gustav Klimt, Ludvig von Mises, Friedrich von Hayek, Joseph Schumpeter, Karl Popper, Sigmund Freud og Ludwig Wittgenstein grunnla disipliner som psykoanalysen, språkfilosofi, økonomisk skole for markedsinformasjon, innovasjon og entreprenørskapets rolle for den økonomiske utviklingen.

Et tredje land som opplevde krise og omveltninger i denne perioden, var Tyskland, under den ustabile Weimar-republikken. Inspirert av den russiske revolusjonen og avantgarden ble Bauhaus-skolen (1913-1933) dannet. Bauhaus grunnla moderne arkitektur og design, og en arkitekt som Mises van Rohe har enten selv, eller via elever, bygget en stor del av Chicagos skyline. Bauhaus-skolen var eksperimenterende, og ønsket å utvikle demokratisk kvalitetsdesign innen møbler, interiør og industridesign, i tillegg til at den har utviklet en rekke klassiske skriftfonter. I Skandinavia har Bauhaus hatt stor innflytelse på danske møbeldesignere, og heller ikke IKEA kan si seg fri fra påvirkningen.

Tre sentrale makter på den europeiske scenen opplevde altså rundt 1918 reelle sammenbrudd eller store samfunnsmessige oppbrudd, og stod overfor en ukjent fremtid. En situasjon som ikke er så ulik den Europa står overfor i dag. Problemet i dag later imidlertid til – i alle fall inntil videre – å være at vi i de siste 10 – 15 år har dyrket en ledelsesform, både innen politikk, samfunnsbærende institusjoner og rent generelt, som dikterer at bare man er synlig, og kan bli eksponert i TV i 30 sekunder, så er suksessen i boks.

At utviklingen etter 1918 etter hvert ble overtatt av mørkere makter, med svært ødeleggende konsekvenser, fratar ikke de kreative miljøene i Russland, Østerrike og Tyskland honnør.

Overfladisk synlighet og avledningsmanøvre fra reelle problemstillinger via spinndoktorer og kommunikasjonseksperter, er blitt standardsvaret på enhver problemstilling eller ubehagelig situasjon. Dette er en form som den nylig avgåtte italienske statsminister Silvio Berlusconi rendyrket, og som fikk det politisk-økonomiske tidsskriftet The Economist til å karakterisere Berlusconis 17 år som italiensk leder som «sjarlatanerisme».

Europas krise handler ikke bare om økonomi og finanser, den handler i stor grad også om at vi over tid har akseptert ledere hvis verdigrunnlag bærer mer preg av opportunisme og overflate, enn av integritet, innsikt og vilje til å søke reelle løsninger på de problemene og utfordringene som alltid vil oppstå. Dersom Europa kommer ut av den nåværende krisen og kan mønstre og utvikle miljøer, nye ledelsesverdier og fremtidstro på linje med den russiste avantgarde, Bauhaus og Wiener-miljøet, kan det om noen år godt fremstå som en lav pris å betale, og en gullkantet overgang til en ny fremtid. n