Europa farges rødere
Politiske meterologer kan melde om at den blå politiske vinden i Europa stilner. Borgerlige regjeringer i Sverige, Danmark og Tyskland sliter. Og i Storbritannia har Gordon Brown begynt å klatre på meningsmålingene. En svak rød vind er i ferd med å blåse opp. Eller er det bare et blaff?
– Det lukter en venstrevind, men ikke så sterkt som den politiske vinden som fulgte i kjølvannet av Tony Blairs maktovertakelse på 1990-tallet, eller høyrevinden i kjølvannet av Thatcher på slutten av 1970-tallet. Det er mer snakk om en liten rød bris, sier professor Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen.
Han forklarer venstrebrisen med det økonomiske uføret store deler av Europa har havnet i. I slike tider er jobbtrygghet, hvor sosialdemokratiske partier har høy troverdighet, viktigere for folk flest enn skattelette, som forbindes med borgerlige partier. Dessuten er borgerlige partier i større grad blitt assosiert med den ideologien som kjørte verdensøkonomien i grøfta, og blir straffet for det uavhengig av om de sitter i regjering eller ikke.
– I tillegg kan også valget av Barack Obama til president i USA ses på som et venstrevalg og dermed ha hatt en smitteeffekt, sier Aarebrot.
Den blå bølgen
Vanligvis er det nasjonale forhold som betyr mest når et lands befolkning skal velge sine ledere. Den store, langsiktige trenden oppsummeres i begrepet «cost of ruling»: Det straffer seg å sitte med ansvaret. Det er lettere å kritisere enn å levere, og en sittende regjering blir gjerne byttet ut i valg.
Men av og til blåser de politiske vinder i flere land samtidig. Tydeligst var høyrebølgen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet med Margaret Thatcher og Ronald Reagan som ideologiske frontfigurer. I land etter land, inkludert Norge, overtok borgerlige regjeringer. På 1990-tallet ga Tony Blair og hans New Labour støtet til en tilsvarende, men ikke like sterk, rød bølge.
De siste årene har det vært en liten blå bølge i Europa, anført av Sarkozy i Frankrike, Berlusconi i Italia og Merkel i Tyskland. Blåfargen ble ettertrykkelig gnidd inn med valget til Europaparlament i sommer, hvor de sosialdemokratiske partiene gikk på en real smell. I det tyske forbundsdagsvalget noen måneder senere ble det en ny rød kalddusj, og kommentatorene har siden stått i kø for å forklare sosialdemokratenes krise.
Mange av dem mener krisen skyldes at de konservative har stjålet sosialdemokratenes klær, eller i hvert fall en god del av dem. Både røde og blå partier har beveget seg inn mot sentrum, og tendensen har vært at det er de blå som har tjent mest på en slik vridning (se også Mandag Morgen nr 15/2009).
Men helblått er det ikke. 12 av EUs 27 medlemsland ledes fortsatt av regjeringskoalisjoner i ulike kombinasjoner av rødt, mens den konservative siden har styringen i 15 land. Og den blå bølgen kan altså være på retur. I Norge klarte de rødgrønne å beholde makten i høst. Det skyldtes riktignok i stor grad en splittet opposisjon, og en langt bedre økonomisk situasjon enn i de fleste andre land. Men regjeringsmakten ble uansett værende i samme hender som før.
I Hellas vant sosialistene valget i oktober og George Papandreou tok over roret etter konservative Kostas Karamanlis. I Portugal gikk sosialistene tilbake, men beholdt makten. Og lenge før dette hadde en rødgrønn regjering overtatt på Island.
Nå er det store spørsmålet hvilken vei det vil blåse i Storbritannia de nærmeste månedene og om det britiske valget vil bekrefte og kanskje forsterke en rødlig dreining i det politiske Europa. Labour og statsminister Gordon Brown har slitt kraftig etter at finanskrisen brøt ut, men i sommer snudde det. Labour har siden klatret jevnt og trutt på meningsmålingene og avstanden til de konservative er knappet inn (se figur 1). Fortsatt skal det holde hardt å ta igjen Toriene før valget, som antagelig avvikles i løpet av mai. Men i britiske aviser er spekulasjonene i full gang, og helt umulig er det ikke.
I Tyskland viser den borgerlige koalisjonen alt tegn på å slå sprekker, mens sosialdemokratene, SPD, har begynt å klatre på meningsmålingene igjen. De har nå startet arbeidet med å bygge en rødgrønn allianse etter norsk mønster frem mot neste valg.
Nordisk vending
Sprekker slår også den borgerlige regjeringskoalisjonen i Danmark som er ute i hardt vær både i Folketinget, i mediene og på meningsmålingene for tiden. Sosialdemokratene og Socialistisk Folkeparti gjør det tilsvarende bra. I løpet av 2011 skal det holdes valg. I Sverige, som skal ha valg i høst, har Sosialdemokratene festet grepet igjen, mens den borgerlige regjeringsalliansen mister oppslutning (se tekstboks og figur 2). Dette betyr at alle de skandinaviske landene kan ha rødefargede regjeringer med sosialdemokratiske statsministre i løpet av 2011.
Professor Sören Holmberg ved Göteborgs universitet poengterer at det koster å sitte i regjering.
– Den dominerende tendensen i Europa er at regjeringspartier enten taper eller mister støtte i valg. I 15 av de siste 19 valgene i Sverige har regjeringen mistet oppslutning, i snitt 2 prosentpoeng. Dette skjer uavhengig av politisk farge. Om det er en ideologisk venstrevind nå kan man jo fundere på, men den er i så fall ikke særlig tydelig ennå. Det tydeligste er fortsatt at opposisjonspartier går frem og regjeringspartier tilbake, sier han.
Holmberg tror ikke finanskrisen i seg selv har hatt mye å si for den fallende oppslutningen som mange regjeringer opplever.
– Krisen kom utenfra, så det var vanskelig å plassere skylden på den enkelte regjering. Tvert imot bidro den til å styrke regjeringspartiene i mange land, påpeker han. Men etter hvert som krisehåndteringen har sviktet, har mange regjeringer fått juling på meningsmålingene like vel.
Dårlig krisehåndtering er ett av mange forhold som trekkes frem for å forklare regjeringspartienes nedgang i Danmark.
– Her er det en økende erkjennelse av den økonomiske krisens alvor. Inntil i sommer var danskene overbevist om at Danmark slapp langt heldigere fra det enn andre land, og Danmark var ett av de 20 landene hvor regjeringen minst fikk skylden for krisen. I ettertid står det imidlertid klart at Danmark har en negativ vekst som er blant de verste. De offentlige budsjettene er på to år forverret med 10 prosent av BNP. Og regjeringen vet ikke helt hva den skal gjøre, sier professor Jørgen Goul Andersen ved Aalborg Universitet.
Også fiaskoen på klimatoppmøtet i desember, splittelse mellom regjeringspartiene i flere saker, og flere små og store skandaler trekkes frem forklaringer på regjeringens krise. Men regjeringsskifte blir det neppe den aller nærmeste tiden. Statsminister Lars Løkke Rasmussen må skrive ut valg i løpet av neste år, og med dagens meningsmålinger er det mest sannsynlig at han venter så lenge som mulig og håper at oppslutningen om partiet skal øke igjen.
Tilbake til normalen
John Madeley ved London School of Economics and Political Science mener den siste tydelige politiske vinden i Europa var den som påførte sosialdemokratiet et sviende nederlag i Europaparlamentet i sommer.
– Da så vi en europeisk trend, lik den vi så midt på 1980-tallet da oppslutningen om grønne partier økte en kort periode, og den trenden var at sosialdemokratene gjorde det dårlig, også der de var i opposisjon. I økonomiske krisetider gjør vanligvis opposisjonen det bra i forhold til det sittende regimet uavhengig av hvilken partifamilie den tilhører, sier han.
– Enhver «sosialistisk vind» i det siste må ses på som at vi er på vei tilbake til det vanlige mønsteret hvor opposisjonspartier går frem i økonomiske krisetider. Men dette kan knapt anses som en generell trend, se bare hva som skjedde i Tyskland. I noen hjørner av Europa er det også eksempler på mindre høyreekstreme trender, som Geert Wilders fremgang i Nederland.
Madeley har ikke tro på at Labour skal klare å beholde makten når valget er unnagjort om noen måneder.
– Ønsketenkning, er hans kommentar.
Heller ikke professor Oddbjørn Knudsen ved Universitetet i Oslo tror Labour vil vinne valget i Storbritannia. Knudsen deler også Madeleys øvrige analyse av de politiske strømningene i Europa.
– Den viktigste mekanismen er at opposisjonen får vind i seilene i nedgangstider, uavhengig av hvilken partifarge den har. Det ser vi i en rekke land, inkludert i Storbritannia, hvor de konservative fortsatt ligger an til å vinne. På Island overtok en rødgrønn allianse på grunn av misnøyde med den sittende konservative regjeringen. I Norge var en av grunnene til at den rødgrønne regjeringen ble gjenvalgt, at det gikk rimelig bra økonomisk. Hadde økonomien gått dårligere, ville opposisjonen fått det enklere, sier han.
– Ser vi de nasjonale valgene sammen med Europaparlamentsvalget, er det høyresiden som har gått frem de siste to årene, og den økonomiske krisen har ikke endret på det.