Fall i egne feller

NHO åpnet året med å gjenta seg selv og be om flere kommunesammenslåinger. Utvilsomt viktig, men mens Europa skjelver i pengepungen og verden står overfor klima- og energiutfordringer virker problemet med antall norske kommunevåpen noe puslete. Årets NHO-konferanse ble nærmest en gjentakelse av fjorårets konferanse, som omhandlet «velferdsfellen» – som jo absolutt er en farlig felle for et Norge som ikke har våknet ennå. Men når eliten i norsk næringsliv skal bruke konferansetid på for mange kommuner og for få private sykehjem, blir debatten et gjesp i forhold til andre problemstillinger landets hovedleverandører av vekst og arbeidskraft kunne ha tatt for seg.

Parallelt har vi en stund sett dødsdansen til etterretningssjef som i det meste av sitt yrkesliv som forsvarsadvokat har måtte bruke lekkasjer som teknikk, bli felt av å si for mye, når jobben er å holde munn.

TV2-salget har lært oss at vi har statsråder som mener alvor med sine SMS-er. Hvis man finleser sms-ene, går det klart fram at øverste eier gjerne vil være informert om hva som foregår, ikke mer. Eller sto det noe mer? Styreleder i Telenor Harald Norvik reagerte kraftig, og vi kan jo gjette på hvem som vinner. Det er bare styreledere som vet at de uansett ikke skal fortsette som går så høyt på banen. Hvis ikke, er det en snubling i egne feller. Trond Giske er en politiisk fagmann og har 99 liv.

Å gi enerett på en nasjonal kommersiell TV-kanal er det samme som å skrive ut en sjekk. Det er ikke det norske fellesskapet som har tjent på at kontrollen av Norges nest største kanal er på utenlandske hender. Har LO vært en ufrivillig eier? En gang i tiden eide organisasjonen papiraviser av ideologiske årsaker. På få uker har vi sett organisasjonen som passiv eier og tilskuer til kjøp av en avisgruppe – og salg av en tv-kanal i den andre enden. LO er altså en finansiell aktør i medieverdenen. Har LO ønsket seg dette? Eller er det en felle? Er de invitert inn - eller har gått i fella med åpne øyne på høylys dag?

I utlandet strammes kvelertaket i eurosonen. Hellas og Italia har åpenbart kjørt seg selv rett inn i fella, mot bedre vitende. Hvem andre enn landene selv har lagt en slik felle? Nå står flere andre land, og hele eurosonen med den ene foten godt i revesaksen. Man kan umulig skylde på andre.

Man kan spørre seg hvordan statsledere eller privatpersoner plasserer seg rett i en felle. Omdømme og posisjon står lett for fall. Er det et ukritisk ønske om mer som gjør at vurderingsevnen tar langhelg? Er det rett og slett menneskelig å gape over for mye, ta sjanser og ikke tenke to og tre skritt frem når man tar sine veivalg?

Hvilke valg har landet vårt, selskapene våre, leserne av Mandag Morgen tatt som ender med at det går galt?

Listen over slike spørsmål er lang. De som lager nettsider og avisforsider har en hukommelse nesten like kort som landets kommentatorer.

Vi blir like overrasket hver gang, men det eneste sikre er at folk, selskaper og nasjoner har falt for eget grep til alle tider, og de vil fortsette å gå i feller de har lagt ut selv i all fremtid.