Flyktningkrisen: Både Schengen- og Dublin-avtalen står i fare

Under et seminar om flyktningkrisen arrangert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt forleden slo den italienske immigrasjonsforskeren Ferrucio Pastore, som leder International and European Forum for Immigration Research, fast at det grenseløse Europa var mer svekket i dag enn det noen gang har vært siden Schengen-avtalen ble underskrevet i 1990.

Overfor Ukeavisen Ledelse går han så langt som til å hevde at Tysklands ensidige oppsigelse av sine Dublin-forpliktelser, som i realiteten gjør at man kan få en asylbehandling i Tyskland uavhengig av hvor man først søkte asyl, kan føre til en prosess som gjør at både Schengen-avtalen og Dublin-samarbeidet står i fare.

– Angela Merkel har i intervjuer vært tydelig på at Dublin og Schengen henger tett sammen. I så måte er det helt klart en fare for at utviklingen vi har sett de siste ukene, der Tyskland har trådt ut av Dublin-samarbeidet, kan bidra til å svekke selve grunnlaget begge avtaler er bygget på, mener han.

Vil ha økt mobilitet

Pastore mener grunnlaget for en løsning på krisen kan ligge i at man får en økt mobilitet for flyktninger som gir dem mulighet til å flytte før de fem årene som det i dag kreves for å kunne flytte på seg som man vil innenfor Schengen, og en større europeisk integrasjon på det utenrikspolitiske området. Samtidig ønsker han seg også en mer positiv mentalitet i møtet med ulike migrasjonsstrømmer og flyktningeproblematikk hos medlemslandene.

– Men dette er ikke nødvendigvis noe alle medlemslandene vil være enige i. Konsekvensen av det vil igjen kunne bli at man får et EU som går i utakt, der man har ulik grad av integrasjon i de ulike medlemslandene. Samtidig er jo det noe vi faktisk har også i dag, for eksempel på euro-området, sier han.

Pastore er uenig i tankegangen om at den flyktningkrisen vi nå ser oppsto i etterkant av borgerkrigen i Syria. I stedet mener han røttene til katastrofen kan knyttes til undertegnelsen av Schengen-samarbeidet i 1990, som opphevet grensekontrollene innad og sørget for at man skulle ha en felles grense utad. Samtidig skapte opprettet man Dublin-samarbeidet, regelen om at alle som forsøker å søke asyl for andre gang skal sendes tilbake til det første landet de kom til. For at dette skulle fungere var man avhengig av at landene gjorde jobben med å registrere egne asylsøkere.

– Dette skapte en veldig stor byrde for noen fattige land i EU-samarbeidet. Særlig er det landene med sjøgrenser som merker dette, og i disse landenes iver etter å være en del av den europeiske klubben i 1990 kan det tenkes at dette var noe de ikke tenkte over at kunne bli et problem, sier han.

Gir arabisk vår skylden

I tillegg til de dypereliggende ubalansene i systemet mener han den økonomiske krisen, samt Den arabiske våren gjorde situasjonen verre enn verst for de landene som allerede tok i mot det store flertallet av asylsøkere.

– Blant annet mistet man mye av kapasiteten til å ta imot immigrantene når økonomien kollapset på den måten som man så med finanskrisen og problemene som den skapte. Før finanskrisen var Spania blant de største mottakerne av asylsøkerne. Det ble umulig etterpå. Samtidig var man til dels avhengig av mange av de diktatorene som ble styrtet under Den arabiske våren for å holde det daværende asylsystemet gående på en bærekraftig måte, sier han.

Et av forslagene som har kommet for å løse krisen er EU-kommisjonens forslag om obligatoriske flyktningekvoter for alle medlemsland. Pastore har liten tro på at slike tiltak vil ha den helt store effekten for å løse den store og omfattende krisen som man nå er inne i.

– Jeg har liten tro på solidaritet som tres nedover hodene på medlemslandene. Man trenger andre løsninger enn det man nå til nå har sett for å klare å håndtere denne store utfordringen, sier han.

Trepunkts-plan

Ideen om at dette krever en løsning på europeisk nivå får også støtte hos Pastores forskerkollega, professor Heidi Maurer ved Maastricht-universitetet. Samtidig er hun heller ikke i tvil om at det det er lettere sagt enn gjort å finne en løsning.

– Fra et institusjonelt perspektiv er det de blandede kompetansene som gjør dette så komplisert. Man kan på EU-nivå foreslå og harmonisere immigrasjonspolitikken, men det er til sist medlemslandene som må implementere det hele. Tidligere har man gjort mange forsøk på å harmonisere på dette området, uten at det har lykkes, sier hun.

I likhet med Pastore har hun en tre-punkts plan for hva som kan bidra til å løse den politiske krisen som EU nå står overfor:

• EU må styrke sitt arbeid i nabolandene som er i krise, noe som må skje både politisk og økonomisk.
• I tillegg må man samarbeide mer med tredje­land som Tyrkia og Serbia, for det er ikke akseptabelt at et land skyver flyktningene videre og at et annet bygger murer for å holde dem ute.
• Til sist må man akseptere at denne krisen ikke kommer til å forsvinne, og at man har et ansvar for disse flyktningene som ikke er valgfritt.

Maurer mener land som Tyskland, Ungarn og Østerrike har seg selv å takke for at de nå står med en vanskelig flyktningesituasjon på sin egen dørstokk.

– Det var disse landene som gang på gang sa nei da Italia og Hellas ønsket å gjøre endringer i systemet for mottak av flyktninger. Dette viser at EU-kommisjonen kan komme med en lang rekke råd og forslag, men det vil til sist være medlemslandene selv gjennom Ministerrådet eller Det europeiske råd som må si ja eller nei, understreker professoren.

I går holdt EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker sin «state of the union-tale». Den handlet mye om flyktninger.
Les mer på våre nettsider: www.dagensperspektiv.no