Fortsatt usikker på hva du skal stemme?

Bjørnar Barbogen har 35 års erfaring som leder, er forfatter og daglig leder i Barbogen Consulting.

SYNSPUNKT

I Norge overlapper nemlig partiene hverandre i stor grad. Det verste du kan gjøre er og la være å stemme. Din manglende stemme betyr én stemme mer til det partiet du overhodet ikke vil ha!

Det finnes flere forskjellige definisjoner av begrepet demokrati. Et av kjerneelementene i alle definisjonene er «frie og uavhengige valg». Og skal valg eller folkeavstemninger gi legitimitet, må et tilstrekkelig antall velgere møte opp og avgi sin stemme.

Men det valgforskningen viser oss er at valgdeltagelsen har sunket jevnt siden midten av 1980-tallet, og er aller lavest blandt de yngste velgerne. Hele 25 prosent av disse stemmer ikke. Ved stortingsvalget i 2013 var valgdeltakelsen sunket til 78 prosent, mens den rundt midten av 1980-årene var på rundt 85 prosent. For kommune- og fylkestingsvalg er utviklingen enda mer negativ. Ved disse valgene i 2015 var valgdeltakelsen på henholdsvis 60 og 56 prosent.

Synkende valgdeltakelse gjør at vi etter hvert vil nærme oss et minimalistisk demokrati styrt av de relativt få som orker å stemme. Og statsvitere har hevdet at nærmer valgdeltakelsen seg 50 prosent eller lavere, utgjør det en reell fare for vårt demokrati. Et par eksempel fra folkeavstemningene om kommunesammenslåinger illustrerer klart problematikken:

Fet kommune i Akershus: Valgdeltakelse 45 prosent. Av disse var 54 prosent motstandere av en sammenslåing. Enkel matematikk viser at motstanderne som avga stemme kun utgjorde 24 prosent av kommunens totale antall stemmeberettige.

Torsken kommune i Troms: Valgdeltakelse 51 prosent hvorav 77 prosent stemte imot. Motstanderne – som stemte – utgjorde dermed bare 39 prosent av kommunens totale antall stemmeberettige. Lav valgdeltakelse gjør det derfor enkelt å stille spørsmål ved legitimiteten av resultatet.

Synkende valgdeltakelse betyr ikke nødvendigvis at det politiske engasjementet er på nedadgående. I en artikkel publisert i 2007 av samfunnsforskere O. Listhaug og L. Grønflaten stilles spørsmålet om synkende deltakelse i valg også betyr generelt synkende politisk engasjement i befolkningen. Hovedkonklusjonen er at selv om valgdeltakelsen har sunket, har det politiske engasjementet blandt befolkningen økt.

Men engasjementet har endret seg. Der det tidligere var engasjement rundt de politiske partienes programmer, viser studier nå at vanlige folks engasjementet er blitt mer rettet mot enkeltsaker. Vi har fått en relativt liten gruppe elitepolitikere med bred oversikt, mens velgerne er saksrettede og dermed stort sett mangler et bredt politisk engasjement på grunnplanet. Dette er bekymringsfullt og det er mange forklaringsmodeller for dette.

Det er for eksempel betydelig enklere å engasjere seg i enkeltskjebner blandt flyktninger enn det er å sette seg inn i den bakenforliggende problematikken rundt flyktningespørsmålet. Og det er betydelig lettere å engasjere seg for lave CO2 utslipp enn å se dette i sammenheng med hvordan vi samtidig skal trygge vår nåværende og framtidige velferdsstat.

Politikk er (også) å se de enkelte sakene i sammenheng. Valgforskere hevder at de fleste klarer å se sammenhengen i to til fem enkeltsaker. De med høy utdannelse ser sammenhengene lettere enn de med lavere utdannelse. Øker antall saker utover dette, begynner de fleste av oss å miste oversikten, Kommer vi opp i noen titalls saker blir det nærmest umulig for enkeltmennesker å se sammenhengene. Men i partiprogrammene skal dette være ivaretatt.

Det er blant annet derfor det er så viktig for vårt demokrati at vi har en levende partiflora som kan sette ting i sammenheng basert på sine respektive grunnverdier. Dette gjøres i stor utstrekning i partiprogrammene. Og vi har et godt tilpasset valgsystem som gjør at også minoriteten blandt velgerne, de som stemmer på småpartiene, blir tilstrekkelig hørt. Og uten at dette i nevneverdig grad går ut over de forskjellige regjeringers gjennomføringsevne.

I ovennevnte rapport dokumenteres det også at relasjonen mellom idelogi og politiske aksjoner viser at aksjoner primært er en aktivitet på venstresiden, og at slike aktiviteter avtar gradvis mot høyre av det politiske spektrum. Dette resultatet kan muligens diskuteres, men uansett betyr dette at vi kan få en politikk som i første rekke er styrt av aksjoner, og at det er disse menneskene, en «ikke-valgt», politisk elite, ofte frakoplet fra partisystemet, som i virkeligheten styrer oss. Aksjoner kan noen ganger være nødvendig for å «vekke opp» eller bryte gjennom «den kompakte majoritet» som Ibsen uttrykker det i skuespillet En folkefiende.

Men aksjons- og interessegrupper har intet parlamentarisk ansvar. De kan enkelt «løpe fra» konsekvensene av sine aksjoner så lenge de ikke strider mot norsk lov. Derimot er de regjerende partier parlamentarisk ansvarlig for sine handlinger. Derfor er det avgjørende viktig for vårt demokrati at valgdeltakelsen forblir så høy at ingen kan stille spørsmål ved legitimiteten av valgresultatet.

Mange vil kanskje hevde at de som ikke stemmer har gitt fra seg retten til å mene noe som helst, og dermed kan overstyres av de som mener noe. Men dette er en farlig tanke. Det er slike mekanismer som i sin ytterste konsekvens benytter demokratiet til å innføre diktatur!

Vår samfunnsmodell og vår velferd bygger på at demokratisk valgte mennesker, både i og utenfor Norge, har gjort noen veldig kloke valg. Men uten at hver enkelt av oss tar ansvaret for vårt demokrati, er det er ingen selvfølge at det vil fortsette å være slik. Frie valg med stor oppslutning er bunnplanken i vårt styresett.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---