Fra velgjører til katalytisk partner
Filantropiske fond er for tiden i ferd med å gå inn i en helt ny rolle, som kan få avgjørende betydning for løsningen av en rekke store, nasjonale og globale utfordringer.
Internasjonalt trer en rekke frontfigurer frem og påtar seg en aktiv rolle som pådrivere for endringer av filantrop-rollen. I spissen for den nye typen filantropiske fond som nå vokser frem står noen av verden fremste næringslivsledere og politikere, som for eksempel Microsofts grunnlegger, Bill Gates, finansmannen David Rockefeller, eBays grunnlegger, Pierre Omidyar, New Yorks borgermester, Michael Bloomberg og tidligere president Bill Clinton. Felles for dem er at de representerer en helt ny generasjon, som helt har avviklet rollen som gavmild velgjører, til fordel for en strategisk og forretningsorientert filantropi. Denne nye bølgen har fått navnet «katalytisk filantropi».
Innen denne formen for filantropi ser ikke lenger fondene på seg selv bare som givere, men som strategiske partnere som påtar seg å sette komplekse utfordringer på dagsordenen. De engasjerer også relevante aktører, og de kan dermed være katalysatorer for større samfunnsmessige endringer hva angår enkelte av de store globale og nasjonale utfordringer, som for eksempel sult, klima, helse og vekst. Bakgrunnen er en oppfatning av at fondene, i kraft av sin økonomi, organisering og posisjon i samfunnet har noe verdifullt å bidra med, i tillegg til pengene, og at nytteverdien av fondenes velfylte pengebinger blir størst hvis de suppleres med et mer katalytisk fokus.
– Det er ikke tilstrekkelig å dele ut penger i øst og vest, dersom fondene vil ha størst mulig effekt av sine investeringer. Særlig ikke dersom fondene vil bidra til å løse store og komplekse utfordringer, som for eksempel skolesystemet i USA eller global fattigdom. Derfor er det – innen den katalytiske filantropien – slutt på at fondene sitter passive og venter på søknader om penger. De tar selv initiativ og medansvar for å løse problemene, og på denne måten skape størst mulig samfunnsmessig verdi av sine investeringer. Det sier Leslie Cruthfield, som er seniorrådgiver i det amerikanske konsulentbyrået FSG. Hun er også medforfatter av boken «Do more than give», som er en av de første bøkene som analyserer modellen bak og perspektivene ved den katalytiske filantropien.
Katalytisk filantropi er bare på bleiestadiet, og erfaringene med denne typen velgjørenhet er fremdeles stort sett begrenset til USA. Men ifølge Matthew Bishop, som er medforfatter av boken «Philantrocapitalism» og næringslivsredaktør i tidsskriftet The Economist, er det snakk om en tendens som brer seg på globalt plan. Dette skyldes i særlig grad en erkjennelse av at større endringer innen et samfunn krever brede partnerskap, og at det på grunn av de økonomisk trange tider både i privat og offentlig sektor er behov for å tiltrekke seg nye kapitalressurser.
– Samfunnet mangler penger. Både offentlige og private kasser er bunnskrapt. Derfor trenger vi i dag nye aktører som tar ansvar for å utvikle samfunnet. Dette betyr at fondene må gjøre noe mer, og komme på banen som mer aktive pådrivere for endringer. Det er flere innen fondene som har sett skriften på veggen, og som har sett at det er bruk for både pengene de sitter på, og den posisjonen de har i samfunnet. Derfor ser vi at stadig flere fond påtar seg et større samfunnsansvar, og – ved å jobb katalytisk – prøver å drive frem endringer på et helt annet nivå, endringer som har langt større effekt enn den tradisjonelle filantropien, sier Bishop.
Fondenes muligheter for å bli mer katalytiske, synes gode rent umiddelbart. Fondenes uavhengighet, langsiktige horisont, finansielle styrke og fokus på å skape nytteverdi for samfunnet, gjør dem til opplagte pådrivere for endringer. Men dette vil ikke skje av seg selv. Dersom den katalytiske filantropien skal vokse seg større, vil det kreve et oppgjør med den tradisjonelle giverrollen, til fordel for en langt mer proaktiv, offensiv og samarbeidsorientert fondssektor.
Tre typer filantropi
Historisk sett har filantropien vært båret frem av et godt hjerte og ønske om å gjøre vel for andre. Og den grunnleggende ideen bak fondene er at de er forpliktet til å skape allmennytte. Men der den klassiske allmennytten i stor grad har handlet om rollen som giver – man gir en pengesekk til de verdig trengende – består allmennytten i den katalytiske filantropien i å skape større sosiale endringer, som kan bidra til å løse mer vedvarende, omfattende og komplekse utfordringer.
De filantropiske fondene som leder an innen den katalytiske filantropien, har satt seg fore å løse noen av de aller største utfordringene verdenssamfunnet står overfor. Og dermed beveger de seg inn på et helt nytt felt innen filantropi. Ford Foundation vil forbedre det amerikanske skolesystemet. Bill & Melinda Gates Foundation vil bekjempe fattigdom og fremme den globale helsen. Det indiske fondet Shiv Nadar vil skape større likhet i det indiske samfunnet, ved hjelp av utdannelse. Og det britiske fondet Thomson Reuters Foundation jobber med nyhetsformidling som pådriver for sosial endring i land der uavhengig journalistikk er en mangelvare.
– I disse dager opplever vi eksempler på mer ambisiøse fond, som har sosiale endringer som mål for sine investeringer. De måler krefter med de store, sosiale samfunnsproblemene, og har innsett at penger alene ikke kan løse den typen utfordringer. Dette fører til en markant endring av deres fokus, fra å donere penger til veldedige formål, til å investere i endringer, uttaler Mark Kramer. Han er grunnlegger av og leder for FSG, i tillegg til at han er forfatter av flere ledende vitenskapelige artikler og bøker om katalytisk filantropi.
For å illustrere de ulike formene for filantropiske fond og virksomheter, benytter Henrik Mahncke, som er research fellow ved CBS senter for sivilsamfunnsstudier, den kjente uttalelsen fra alle debatter om filantropi: «Man skal ikke gi en sulten mann en fisk, man skal lære ham å fiske». Og han utvider denne tesen ved å si: «Noen ganger er heller ikke det tilstrekkelig. Her skal vi ta tak i hele fiskeindustrien».
- Den klassiske filantropien som stadig er den dominerende hos brorparten av de filantropiske fondene, gir bort penger på en måte som grovt sett er det samme som å gi mannen en fisk. Det er en rendyrket form for veldedighet, der man for eksempel gir penger til et herberge for hjemløse eller til oppføring av et nytt, kulturelt monument.
- Den strategiske filantropien har vunnet terreng blant flere av de filantropiske fondene i de senere år. Den er kjennetegnet ved at fondene så å si forsøker å lære mannen å fiske. Det kan for eksempel bestå i at et fond støtter utarbeidelsen av en rapport om hjemløses vilkår, eller gjennomfører en kampanje for økt bruk av et kulturelt tilbud.
- Den katalytiske filantropien går et skritt videre. Her er fondene ikke fornøyd bare med å lære mannen å fiske, men jobber med å endre hele fiskeindustrien, for å bedre muligheten for de fattige. Eksempler på dette kan være å gjøre fattigdomsbekjempelse eller utviklingen av det kulturelle feltet til målet for fondets aktiviteter.
Innen katalytisk filantropi er fondenes mål med et økonomisk bidrag med andre ord ikke den enkelte pengegave eller opprettelsen av ett enkelt prosjekt, men en langt mer bredspektret og omfattende investering med sikte på å skape langvarig endring.
Større samfunnsansvar
Fremveksten av den katalytiske filantropien er motivert av et økende behov for og krav om at fondene påtar seg et større samfunnsansvar. Det globale samfunnet står overfor en rekke massive utfordringer. Verden over er nasjonene preget av økonomisk smalhans og omfattende kapitaltørke. Og i tillegg skaper de globale utfordringene, som for eksempel klimakrise, helsekrise, vekstkrise og matvarekrise, et helt nytt globalt risikolandskap.
Disse utfordringene kan ikke lenger løses av enkelte regjeringer eller nasjoner alene. Dette er utfordringer som er så komplekse og henger så nøye sammen at de kun lar seg løse i tette partnerskap, der de viktigste aktørene påtar seg forpliktende roller. Derfor leter man i dag med lys og lykte etter nye aktører og nye finansieringskilder som kan bidra til å utvikle bærekraftige modeller for fremtidens samfunn.
– Den tiden da fondene kunne trekke seg tilbake, er over. Internasjonalt sett er det et generelt press på fondene for å få dem til å påta seg et større og mer aktivt samfunnsansvar. Dette forsterkes av at de fondene som går i bresjen med den katalytiske filantropien, er svært synlige ambassadører for denne nye filantropiske tilnærmingen. De har fått en større forståelse for hvordan de skaper stor effekt, og de har bevist at et fond kan gjøre langt mer enn å finansiere operahus. De har bevist at pengene deres kan brukes til å skape reelle endringer, sier Matthew Bishop.
Fremveksten av den katalytiske filantropien vitner på denne måten om at det innen fondsverdenen er en økende erkjennelse av at fondenes rolle er avgjørende for utviklingen av samfunnet, og at fondene har et ansvar som de i kraft av sine allmennyttige formål er forpliktet til å påta seg.
-Vi har pengene og vi har både forpliktelsen til og muligheten for å utgjøre en reell forskjell. Derfor er det viktig at vi forsøker å gjøre det på en best mulig måte, og at vi satser på å dra i gang prosjekter som tjener de mange, snarere enn de få, sier Emily Tow Jackson. Hun er leder for Tow Foundation, et amerikansk familiefond som bruker den katalytiske modellen i sitt filantropiske arbeid.
Katalysatorrollen i sentrum
Uansett deres gode intensjoner og målsetninger, er de filantropiske fondene underlagt store begrensninger i valget av rolle som endringspådrivere i utviklingen av løsningsmodeller for de store og komplekse samfunnsutfordringene. Her rekker ikke økonomien deres langt, selv om flere av de fondene som i dag jobber med katalytisk filantropi, har milliarder i banken. Selv om de samlede bidragene fra filantropiske fond i USA i 2011 utgjorde imponerende 41 milliarder dollar, ville det bare vært nok til å betale USAs utgifter som nasjon i fire dager.
-Effektiv filantropi handler om å kunne skalere sin innsats, og skape positiv endring for de mange. Et fond kan ikke drive frem løsningen på en kompleks problemstilling på egenhånd. Den globale matvarekrisen, utviklingen av fremtidens folkeskole eller forebyggelse av hudkreft kan ikke løses av ett enkelt filantropisk fond. Det har fondet hverken penger, politiske kontakter eller kompetanse nok til. Men gjennom partnerskap kan fondet være den utslagsgivende kraft, der som skal til for å få til en endring. Det er det som er det spennende ved filantropien, sier Henrik Mahncke.
Ifølge Mahncke skyldes det også at fondene nettopp fokuserer på komplekse områder som har mange ulike aktører og interessenter:
-Et fond kan ikke komme raskt inn fra høyre og skape endringer. Det krever en omfattende prosess, pluss samarbeid og partnerskap med relevante aktører. Når et filantropisk fond for eksempel forsøker å komme mobbingen i skolen til livs, krever det at fondet oppnår kontakt med og engasjerer alle de relevante aktørene for å oppnå en endringsprosess. Både lærere, elever, foreldre, politikere, offentlige myndigheter og eksperter skal inkluderes, sier Mahncke.
Utgangspunktet for den katalytiske filantropien er derfor at et fond ikke kan og ikke skal prøve å drive frem forandring på egen hånd, men tvert imot fungere som en katalysator for den positive utviklingen. Fondene som jobber innen katalytisk filantropi inntar med dette rollen som pådriver for å engasjere andre aktører i den aktuelle problemstillingen.
Et konkret eksempel er Bill & Melinda Gates Foundation, som både hva angår det globale helseprogrammet og det nasjonale programmet for å bedre utdannelsen, samarbeider med regjeringer, myndigheter, organisasjoner, bedrifter og enkeltmennesker for å sikre bred støtte – og derved størst mulig effekt og verdi fra investeringene. Et annet eksempel er den amerikanske Kresge Foundation, som ved hjelp av partnerskap med innbyggere, myndigheter og næringslivet, forsøker å skape en gjennomgripende byfornyelsesprosess i Detroit.
Mark Kramer understreker at slikt endrer fondenes posisjon og funksjon på markant vis:
-Innen den katalytiske filantropi er et fond ikke lenger eneansvarlig for å skape endring. Dets rolle blir i økende grad å bruke sine penger, kunnskaper, ressurser og nettverk til å starte en inkluderende prosess som sørger for at andre blir med. Fondet skal sette ny dagsorden og engasjere andre i en bredere kampanje for å skape endring, sier Kramer.
Forretningsinspirert filantropi
Den katalytiske filantropien har satt nye standarder og skapt en helt ny modell for fondenes donasjoner. En vesentlig del av denne modellen er å se filantropien i sammenheng med kommersielle strategier og redskaper. Her er Bill & Melinda Gates Foundation det åpenbare forbildet. Fondet har en klart forretningsorientert tilnærmelse til det filantropiske arbeidet, der strategisk tenkning, katalysatorrollen og bruken av partnerskap er blant nøkkelordene.
Ved Forbes 400 Summit on Philantropy, som ble arrangert i juni i fjor og som samlet mer enn 150 av USAs rikeste filantroper, omtalte Bill Gates katalytisk filantropi som «min nye modell for donasjoner». Og ved den samme anledningen la han frem sin visjon for den katalytiske filantropien. Han betegnet det som en ny tilnærmelse til filantropisk arbeid, der det å skape nye markeder og bruke kapitalistiske tilnærmelser bidrar til å utvikle «langsiktige og systematiske løsninger som kan hjelpe dem som trenger det».
De fondene som jobber katalytisk, jobber i retning av mer kommersielle og forretningsorienterte modeller. Dette gir seg utslag i det fokuset de har, i tillegg til organiseringen, den strategiske tenkningen, metodene, verktøyene og deres bruk av nettverk:
Fokusert innsats. Katalytiske fond jobber utfra en smal fordelingsstrategi, der det zoomes inn på enkelte problemstillinger for å konsentrere innsatsen. Innen den tradisjonelle filantropien sprer man snarere sine investeringer over en lang rekke felt.
Ny organisering. Katalytiske fond ansette gjerne folk med såkalt entreprenørprofil, altså folk som innehar en rekke gründeregenskaper hva angår å bygge opp nye konsepter, prosjekter og partnerskap. I tillegg ansetter disse fondene stadig flere eksperter innen de områdene det jobbes med, og ofte ansettes også dyktige kommunikasjons- og PR-medarbeidere, folk som kan skape oppmerksomhet rundt, og danne partnerskap i forbindelse med de samfunnsutfordringene fondene fokuserer på.
Klar strategi og evaluering. De katalytiske fondene har klare strategier som styrer deres arbeid, ofte for de nærmeste fem eller ti år. Her definerer fondene eksplisitt sine satsningsområder, sin målsetning og tilnærmelsen til partnerskap. I tillegg blir effekten av deres investeringer løpende evaluert. Dette gjelder for eksempel amerikanske fond som Hewlet Foundation, Bill & Melinda Gates Foundation og The William J. Clinton Foundation.
Kommunikasjon. Både Hewlet Foundation, Bill & Melinda Gates Foundation og The William J. Clinton Foundation kommuniserer både verdien og effekten av sin innsats. På nettsidene til alle de tre kan man lese hvilke erfaringer de har høstet av sitt arbeid, og hvilken effekt det har hatt. «200 millioner barn er blitt vaksinert mot livstruende sykdommer som difteri, kikhoste, hepatitt B og gulfeber i løpet av det siste tiåret,» forteller Bill & Melinda Gates Foundation. «President Clintons visjon og lederskap har resultert i at flere enn 2,6 milliarder mennesker har fått adgang til livsviktig hiv- og aids-behandling,» forteller The William J. Clinton Foundation.
Spredt filantropi. De katalytiske fondene jobber med et vidt antall redskaper og metoder. Det jobbes med alt fra forskning, utvikling av ny kunnskap og nye produkter, igangsettelse av store offentlighetskampanjer, direkte lobbyisme og til bruk av såkalte advocacy-teknikker til mobilisering av aktører, deriblant økonomiske og politiske ressurser.
Nettverk og kunnskapsdeling. De katalytiske fondene jobber i stor grad nettverksdrevet, særlig når det gjelder å engasjere andre aktører. Men dette gjelder også for den interne kunnskapsdelingen mellom fondene, der man ved å dele sine kunnskaper med de andre, utvikler og kvalitetssikrer sitt eget arbeid. Et eksempel er det europeiske fondssamarbeidet EFC, som i dag har flere enn 230 medlemmer som jobber for å fremme kunnskapsdelingen blant de europeiske fondene. Et annet eksempel er The Giving Pledge. 35 av medlemmene i denne gruppen – deriblant Warren Buffett, Bill Gates, Melinda Gates, Pierre Omydiar og Elon Musk, grunnleggeren av PayPal og Tesla Motors – avholdt i fjor et lukket møte, der formålet var å hjelpe hverandre til å bli bedre filantroper.
Gode forutsetninger for fondene
I utgangspunktet har fondene gode forutsetninger for å jobbe som pådrivere for endringer. Den allmennyttige rollen de har gir dem legitimitet til å påta seg en slik rolle, og kapitalen de sitter på gir dem muligheten. I tillegg gir den noe spesielle posisjonen de har i samfunnet dem friere tøyler enn andre aktører til å bidra til en samfunnsendrende bane.
Et fond kan tillate seg å ha lengre perspektiver enn både politikere – som skal tenke frem til neste valg – og selskaper – som skal tenke frem til neste kvartalsrapport. Dette gir fondene frihet til å kaste seg ut i mindre sikre og mer eksperimentelle prosjekter, der suksessen på ingen måte er gitt. Ifølge Matthew Bishop gir dette fondene særlige forutsetninger for å kunne iføre seg rollen som pådrivere for innovative prosjekter.
-Fondenes DNA gir dem en unik mulighet til å ta risiko, fordi de ikke må stå til rette overfor velgere, eller tynges av kravet om økonomisk avkastning. De kan derfor påta seg en rekke av de oppgavene staten ikke makter, og der næringslivet ikke ser et kommersielt potensial, sier Bishop.
Den samme oppfatningen deles av Bill Gates, som ved flere anledninger har argumentert sterkt for at fondene må spille en unik rolle som pådrivere for nye og innovative tiltak. I en sak Gates skrev til Forbes Magazine i september i fjor, understreker han at denne muligheten skyldes at fondene som investorer ikke forventer økonomisk gevinst av sine investeringer. Han skrev videre at prosjektenes nytteverdi går direkte «til de fattige eller syke, eller til samfunnet generelt, som alle kan tjene på den typen innovasjoner som regjeringer og næringsliv ikke vil gå inn for med mindre den filantropiske sektoren går foran».
I tillegg til denne spesielle posisjonen, har fondene ofte et stort nettverk å trekke veksler på, og mye kunnskap om aktuelle problemstillinger. Dette skyldes at flere av fondene har nær tilknytning til næringslivet, enten fordi de eies av selskaper, eller fordi de er etablert av folk fra næringslivet, i tillegg til at de har erfaring med å jobbe innen gitte problemstillinger. Begge deler øker deres muligheter til å skape endringer på et høyt kunnskapsnivå, og involvere de riktige partnerne.
Også småfond kan
Et vesentlig perspektiv ved den katalytiske filantropien er at det ikke bare er de store, globale fondene som har potensial med tanke på denne modellen. Ifølge Henrik Mahncke gir hele tankegangen en mulighet for at også mindre fond kan komme på banen og bidra til å skape store samfunnsmessige endringer.
-Så lenge det ikke er størrelsen på investeringen som er avgjørende, men fondets evne til å sette i gang og involvere andre aktører, skaper det helt nye muligheter for at også mindre fond kan øke både effekt og verdiskapning i markant grad, sier Mahncke.
Et konkret eksempel på dette er Rockdale Foundation, som med et årlig budsjett på 400.000 dollar i løpet av bare 7 år har oppnådd å skape massiv tilslutning til mikrolån i Midt-Østen. I løpet av denne perioden har antallet mikrolån økt fra 40.000 til flere enn tre millioner.
Et annet eksempel er The William J. Clinton Foundation, som selv ikke har noen større formue, men som utnytter det nettverket den tidligere presidenten skaper ved å reise rundt i verden og møte stats- og regjeringssjefer for å øke oppmerksomheten rundt noen av de store, globale utfordringene.
Et tredje eksempel er Tow Foundation, som med kun fire ansatte har skapt store resultater innen sitt kjerneområde, som er å bedre vilkårene for unge kriminelle. For eksempel har det, etter årelang innsats, lykkes fondet å få hevet aldersgrensen for juvenile court – et særlig rettssystem for ungdom – fra 16 til 18 år i delstaten Connecticut.
-Ved å bruke til katalytiske tilnærmelsen får vi – som er en liten aktør – langt større muligheter til å skape verdi og effekt av våre investeringer innen et avgrenset område. Vi øker muligheten for å kunne utgjøre en forskjell for mange, sier Emily Tow Jackson.
Gode erfaringer og synlige resultater
Erfaringen med katalytisk filantropi finnes så langt hovedsakelig i USA. Den katalytiske tilnærmelsen passer godt til den posisjonen og den rollen som de amerikanske fondene har. USA har på grunn av relativt lave skatter og et beskjedent offentlig velferdstilbud, en sterk tradisjon for filantropi. Dette gjelder også slik filantropi som tar et større ansvar for å løse noen av de oppgaver og utfordringer som den offentlige sektor tar seg av i andre deler av den rike verden. I tillegg kommer at de filantropiske fondene i USA, som motytelse for skattefritak, er pålagt å dele ut fem prosent av sin formue hvert år. Dette har skapt en sterk filantropisk kultur, der disse fondene har samfunnsmessig legitimitet til å spille en aktiv rolle i utvikling og drift av det amerikanske samfunnet. Derfor er det også naturlig at det er her den katalytiske filantropien har vunnet frem.
Innen den amerikanske fondssektoren er erfaringene med denne katalytiske filantropien gode. De fondene som jobber med denne modellen, har skapt positive resultater, noe som har inspirert til utvikling av nye prosjekter, konsepter og tiltak.
-Våre undersøkelser viser at de fondene som jobber innen katalytisk filantropi, selv oppfatter denne metoden som ytterst effektiv, fordi den skaper målbare resultater, og øker verdien av fondenes investeringer i markant grad. Denne modellen gir fondene mulighet for å bli pådrivere for endringer, og utgjør en betydelig forskjell, sier Leslie Crutchfield.
Og det finnes mange eksempler på dette: Rockdale Foundation har som nevnt hatt stor suksess med utbredelsen av mikrolån i Midt-Østen. Kresge Foundation har skapt en helt ny bevegelse for byutvikling i Detroit, der både innbyggerne, næringslivet og myndighetene deltar. Ford Foundation har fått et pilotprosjekt med flere undervisningstimer i utvalgte skoler i USA til å bli en del av Obama-regjeringens offisielle skolepolitikk.
Flere av eksemplene dreier seg om prosjekter i u-land, som flere av de store fondene – anført av Bill & Melinda Gates Foundation – har gitt seg i kast med. I Hudson Institutes årlige rapport, Global Philantropy Index, går det frem at det er tre ganger så dyrt for den amerikanske regjeringen å finansiere utdannelse og lønn til en barnelege i Afrika, som det er for et privat fond.
Et av de europeiske fondene som er langt fremme hva angår katalytisk filantropi, er det engelske Thomson Reuters Foundation, som arbeider for å fremme pressefrihet verden over. Her er også vurderingen av modellen positiv.
-Vi har bevisst gått bort fra en modell der vi bare skriver ut sjekker. I stedet har vi besluttet oss til å bruke alle verktøyene og all den kunnskapen vi har til å fremme ideen om rettsstaten og den frie pressen. Vi gir derfor ikke lenger penger, men tilbyr det vi er best til: nyheter, informasjon og nettverk som skaper handling. Siden vi innførte denne strategien, har både effekt og verdiskapning økt markant, sier Monique Villa, som er direktør for fondet.
Lys katalytisk fremtid
En mer katalytisk tilnærmelse til filantropien forutsetter ifølge Henrik Mahncke en nytenkning av fondenes kultur, posisjon og forpliktelser:
-Den filantropiske sektoren sett under ett er fortsatt på et beskjedent stadium av utviklingen hva angår å være pådriver for egentlige sosiale og samfunnsmessige endringer. Det er store muligheter for at fondene kan skape større verdier av sine formuer, dersom de evner å fremstå som spillere av en mer aktiv og synligere rolle. Men det stiller krav til nytenkning og utvikling av fondene, sier Mahncke.
Men det er et stykke vei igjen å gå. På tross av enkelte fond som danner en spydspiss, er den filantropiske sektoren, internasjonalt sett, fremdeles preget av gamle dogmer og en tradisjonell tilnærmelse til filantropien. En amerikansk undersøkelse viste for eksempel at bare tre prosent av de amerikanske fondene jobber strategisk med erfaringene som er kommet frem gjennom tilbakemeldinger, og bruker dette til å justere den fremtidige kursen.
-Den filantropiske modellen er fremdeles forbehold et mindretall. Kun cirka 10 prosent av de amerikanske fondene jobber i dag med inspirasjon fra den katalytiske filantropien, selv om avantgarden er blant de aller største fondene, sier Mark Kramer.
Blant ekspertene Mandag Morgen har snakket med om dette, er det imidlertid enighet om at den katalytiske filantropien bare vil gå en vei i fremtiden: forover.
-Denne metoden har et så stort potensial at det er all grunn til å tro at den katalytiske filantropien innen rammen av en generasjon vil bli den mest vanlige og mest benyttede modell for fondene. Og det skyldes at det i fondssektoren på globalt plan er en økende bevissthet om de store problemene verden står overfor. Og at det fra omverdenens side er et økende krav om at fondene tar ansvar, sier Leslie Crutchfield.
Hun får støtte fra Matthew Bishop, som mener at de eksisterende katalytiske fondene vil bidra til å drive modellen gjennom.
-Det er et momentum for denne typen filantropi i de kommende årene. Delvis fordi man trenger nye finansieringskilder og delvis fordi flere av de svært synlige fondene har funnet ut hvordan modellen virker og hvilke endringer de kan skape med denne tilnærmelsen til filantropisk arbeid. Hvis denne suksessen fortsetter, vil det inspirere flere til å følge på denne veien, spår Matthew Bishop.