Gretne gamle ­gubber og røkt sild

Når 16 år gamle Greta Thunberg taler verdens ledere midt imot i FNs hovedforsamling, legges det selvsagt merke til.

De fleste «voksne» har lenge applaudert Thunberg, dog litt avmålt, med skjeve smil – som om de overvar et middels godt skoleteater.

Men etter talen i FN denne uken, fikk flere nok av den fredige tenåringen.

Og det som slår meg er at de fleste snakker om personen Greta Thunberg, om formen hennes og innpakningen.

Noen uttrykker bekymring for henne, og lurer på hvor foreldrene hennes er. Andre påpeker at hun skaper frykt blant andre barn og unge med sin «dommedagsprofeti». Atter andre hevder at det står sterke krefter bak, som utnytter og bruker henne for å få fram et budskap.

I sosiale medier omtales de som argumenter på denne måten gjerne som gretne, gamle gubber. Men jeg vil protestere mot å skjære alle gubber over én kam. Jeg er selv en gammel gubbe i manges øyne, og titt og ofte er jeg nok litt gretten også.

Men jeg prøver å unngå røkt sild – eller «smoked herring», som det heter i politisk kommunikasjon. Røkt sild-argumentasjon handler om avledning og om å sende mottakeren på villspor.

For det er det de gjør, mange av de gretne gamle gubbene av begge kjønn, der de snakker om Thunberg som en psykologisk case, et forvirret og engstelig barn – eller endog trekker fram hennes Asbergers syndrom for å ufarliggjøre det hun faktisk sier.

Hun ser sliten ut? Hun skaper ubegrunnet frykt?

Vel, les FNs kilmapanels siste rapport om hav og is, som ble lansert onsdag – det er redselsfull lesing det! Der står det blant annet at havet stiger, isen smelter og fisken langs norskekysten fordrives. Ikke en gang skisesongen i Nordmarka slipper unna. Den blir stadig kortere. Dét burde i alle fall bekymre gubbeveldet.

Eller les andre rapporter om klimaendringer, ekstremvær og tap av naturmangfold fra de siste par årene. Det kan holde mang en herdet sjel våken om natta.

At Greta Thunberg og andre unge er redde for framtida er ikke så veldig rart. Jeg, og resten av de gamle gubbene, vil av naturlige årsaker slippe unna de verste konsekvensene – så vi kan jo bare fortsette vår reise til helvete på første klasse.

Det er på tide å snakke med de unge om realitetene. De som er 16 år i dag, står overfor reelle utfordringer. De fortjener å bli lyttet til, ikke diagnostisert.