Grønne investorer på vei tilbake

De grønne sertifikatene blir ikke innført før i 2012, men allerede nå merker utviklere av fornybar energi sterkt økende interesse fra investorer.

– Det har vært veldig krevende og lange prosesser for å finne kapital til utviklingsprosjekter i Norge, men dette er nå i ferd med å endre seg. Det har skjedd en utrolig rask og positiv utvikling, kanskje særlig det siste halvåret, sier Ketil Reed Aasgaard, administrerende direktør i vindparkutvikleren Havgul Clean Energy.

Selskapet er oppkalt etter den kjølige fuktige vinden som blåser inn over Norges vestkyst om sommeren. Det var det første i Norge som fikk konsesjon til å bygge ut offshore vindkraft med prosjektet Havsul I på 350 MW installert effekt, en konsesjon de solgte videre til Vestavind. Havgul Clean Energy har ikke teknologirisiko, men er avhengig av risikovillig kapital for å få realisert utviklingsprosjektene sine. På slutten av 2010 fikk selskapet på plass en emisjon med Investinor som ny ekstern eier.

– Nå som markedet har fått den endelige troen på at det grønne sertifikatmarkedet vil bli innført, er det nesten som om noen har skrudd på en bryter. Forventningene har allerede endret investorenes holdninger, sier han.

Professor i klimaøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Gunnar S. Eskeland, er ikke overrasket.

– Det er egentlig ikke overraskende verken at vi har hatt en nedgang eller at det nå kommer rapporter om økt interesse for å investere. Nyere forskning har vist at investeringene går ned i tiden etter at et løfte om et nytt regime er gitt, og frem til det nye regimet er innført. Nå som løftet om grønne sertifikater nærmer seg innføringsdatoen, synker usikkerheten og investorer vurderer å realisere prosjektene sine, sier han.

De siste årene har vært preget av historier om investeringer i cleantech og fornybar energi som ikke har gitt den forventede avkastningen. REC falt inntil nylig på børsen, Orkla tapte på solenergi, og bioetanolfabrikker mistet stempelet for godt miljøtiltak. Men nå er trenden i ferd med å snu. Mandag Morgens analyse viser at de smarte pengene har fått troen på cleantech igjen.

Bildet er likevel ikke krystallklart. Slunkne europeiske statsbudsjett truer mange av støtteordningene, klimagevinsten av fornybarutbygging i Norge er tvilsom, og kapitalmarkedet har et svakt punkt som kan påvirke hele næringskjeden.

• Forventningene driver markedet: Troen på at de grønne sertifikatene vil bli innført, har ført til fornyet investorinteresse for fornybar energiproduksjon.
• Smarte grønne penger: De aktive eierfondene og venturebransjen har tro på cleantech og fornybar energi. Men de frykter for den videre utviklingen av såkornfasen.
• Usikkert Europa: Finanskrisen har satt flere av EU-landene i en situasjon hvor man er nødt til å vurdere støtteordningene på ny.

Vent, ikke bygg?

Paradoksalt nok er det flere grunner til at investeringene ikke burde ta seg opp nå. Professor Gunnar S. Eskeland mener vi ikke bør forhaste oss med å utvikle fornybar energi i Norge.

– Det er ikke bra for klimaet om kraftprisene i vårt system går ned. Dessverre tror jeg nettopp det vil skje med storstilt utbygging av fornybar kraft i Norge og Europa. Utviklingen i Europa er fortsatt drevet frem av subsidier av fornybare energikilder. Dette holder kraftprisene på et kunstig lavt nivå. Da blir det vanskelig å få til energisparing og skikkelig innovasjon, som er de mest effektive virkemidlene for å kutte klimautslippene.

– Det er også i Norges økonomiske interesse at Europa fører en fornuftig energipolitikk, som innebærer å heve prisene på energi. Når europeiske kraftpriser går opp, blir verdien av vannkraften større. Samtidig kan vi tjene gode penger på strømeksport her i landet. Det kan virke egoistisk, men det er faktisk det beste for miljøet. Og når – eller dersom – det politiske systemet i EU klarer å heve prisen på energi til et høyt nok nivå til at også fornybar energi er lønnsomt uten støtteordninger, først da bør vi bygge ut vår fornybare energikapasitet, sier Eskeland.

Samtidig kommer det signaler fra EU om at skrapte statskasser kanskje vil få problemer med å finansiere mange av de gode europeiske støtteordningene for fornybar energiproduksjon.

Fredag møttes europeiske ledere i Brussel for å diskutere målet om at 20 prosent av energien skal komme fra fornybare kilder innen 2020. Nederland og Spania, som har vært foregangsland med mye utvikling av fornybar energi, skal nå gå over sine støtteordninger på ny.

Kraftselskapene legger om strategien

Norge har lenge vært et foregangsland for investeringer i fornybar energi og miljøteknologi. Dette skyldes de offentlige kraftselskapenes dype lommer.

– Stort sett er det slik at kapitaltilførselen til fornybar energi i Norge kommer fra de offentlig eide energiselskapene. Hafslund sto for eksempel bak omfattende kapitaltilførsel til REC. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk står bak vindturbinprodusenten ScanWind (nå GE Energy). Statkraft og Eidsiva er andre store investorer innen nye energiformer. Dette skyldes at kraftselskapene gjerne er kapitalrike og at de stilles overfor et valg: Tilbakefør pengene i form av utbytte til eier eller invester dem i nye energiformer. Ofte er investeringene spredt utover flere typer teknologi. Spørsmålet er om disse selskapene har den nødvendige kompetansen å tilføre selskapene gjennom sitt eierskap. Det tror jeg de ofte ikke har, sier Leo Grünfeld, som er partner og styreleder i Menon Business Economics.

Han mener Statkraft har forstått dette og er i ferd med å legge om sin strategi fra mange prosjekter spredt rundt på flere teknologier i en rekke land, til å konsentrere seg om eierskap i offshore vindkraft, balansekraft i Europa og prosjekter gjennom SN Power.

Smarte grønne penger

Statkraft er ikke det eneste selskapet som vil satse på vindkraft. En betydelig andel kapital kommer også fra aktive eierfond. I 2010 forvaltet venturebransjen rundt 65 milliarder kroner i Norge. Av rundt 2 milliarder kroner i nye investeringer i første halvår 2010 var 10 prosent i fornybar energi eller miljøteknologi (se figur 1). Det finnes i dag flere aktive eierfond i Norge som har spesialisert seg på cleantech. Fondet Energy Capital Managment har utspring i porteføljene til Statoil Innovation og Hydro Technology Ventures. Energy Future Invest kommer fra kraftbransjen. Mallin Venture er en liten aktør, men høyst spesialisert på cleantech. I tillegg kommer cleantech-investeringene til de store eierfondene som ikke er like spesialisert. Ifølge Grünfeld hadde norske aktive eierfond på slutten av 2010 eierskap i 71 cleantech-bedrifter.

Investinor et investeringsselskap underlagt Nærings- og handelsdepartementet, men driver etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Selskapet har en portefølje på 2,2 milliarder kroner og investerer hovedsakelig i selskaper i tidlig vekst eller ekspansjonsfasen, ofte kalt venture (se figur 2).

I tillegg til Havgul Clean Energy har selskapet investeringer i flere andre cleantech-bedrifter, blant annet i trondheimsbaserte Chapdrive som selger vindmølleteknologi og Innotech Solar som selger produkter og tjenester basert på B-vare solceller. Innotech kjøpte nylig en av RECs fabrikker i Sverige. Investinor er også eier i elbilprodusenten Think og Kristiansand-selskapet Metallkraft som gjenvinner brukt sagevæske fra solcelleindustrien.

Investinors siste miljøinvestering er så fersk at prosessen ikke er ferdigstilt ennå. I midten av januar kjøpte det – sammen med et ventureselskap ledet av shippinginvestoren Andreas Sohmen-Pao – OceanSaver, et selskap som leverer tekniske løsninger for ballastvann i store skip.

Stein Foss er administrerende direktør og gründer i OceanSaver.

– Det har vært ekstremt krevende å få kapital på plass for oss. Vi begynte jakten allerede i 2002, sier han. Brorparten av tiden etter det har gått med til å skaffe kapital.

Det er ikke så rart. Selskapet han driver er blitt sett på som et risikabelt prosjekt. Det har gått mange rykter om internasjonale krav til utslipp av ballastvann, men man visste ikke hvor det ville gjelde, eller fra når det ville bli innført. I tillegg mente mange det var en umoden teknologi.

– Jeg tror ikke folk forstår hvor utrolig krevende det er. Det tar nesten knekken på et menneske. Gjennombruddet kom for litt over ett år siden da selskapet endelig fikk noen større kontrakter. Vi har pantsatt hus og hjem for å komme dit vi er nå, sier han.

Han kritiserer ikke venturebransjen direkte, men ønsker at systemet tar bedre vare på gründere.

– I den første fasen av en bedrifts livssyklus er kapitaltilgangen ganske godt utviklet i dag. Både Forskningsrådet og Innovasjon Norge fungerer godt som en del av virkemiddelapparatet. Men det er et veldig langt hopp derfra og frem til industrialisering. Det er knyttet tøffe betingelser til venturekapital. Om alt går som det skal, tjener både gründer og kapital på det, men det skal ikke veldig mye motgang til før det slår ut mekanismer i avtaleverket som gjør at kapitalen overtar all kontroll i selskapet. Samtidig er det svært vanlig at ting tar mer tid enn man tror. Jeg synes gründere straffes urimelig mye for sin optimisme, sier han.

Han etterlyser bedre ordninger for å stimulere til nyskaping. – Slik situasjonen er i dag, reduseres risikoviljen til gründerne, og det er ingen tjent med, sier han.

Såkornfasen svakt ledd

Bedre løsninger etterlyser også Anders Lian, administrerende direktør i Sinvent.

– Vi trenger en ny runde med såkornfinansiering, mener han.

Såkornfondene opererer i den fasen av en bedrifts utvikling fra idé til vanlig drift med høyest risiko, nemlig forsknings- og utviklingsfasen. Mens en investor som kjøper aksjer på børsen kan kjøpe seg inn i og ut av et selskap i løpet av dagen, og mens et venturefond eller et aktivt eierfond kjøper seg inn når bedriften allerede omsetter for flere millioner og bygger selskaper organisk, er det såkorninvestorens skjebne å gå inn i selskapet mens man fortsatt lurer på om teknologien fungerer i det hele tatt. Det er derfor det støttes av staten.

Det finnes fire såkornfond med statlig støtte i Norge, ett i hver av de fire største byene. Ved opprettelsen av et slikt fond gir staten halvparten og private aktører resten, til summen blir rundt 340 millioner kroner. Deretter velges et knippe med investeringer. Innen ti-tolv år må selskapene i fondet selges og eierne av fondet betales tilbake det som eventuelt er igjen, forhåpentlig et overskudd. Ideelt sett bør man ha solgt alt før tiden. En vanlig holdeperiode er fire til åtte år.

Fra sommeren er alle fondene fullinvestert, det vil si at alle pengene er bundet opp i selskapene som fondet allerede er involvert i. Den første runden med såkornfinansiering startet opp i 1999, den andre runden kom i 2006. Skal nye selskaper kunne nyte godt av ordningen, må det en ny runde med statlig såkornfinansiering til umiddelbart, men det er det ikke satt av midler til i statsbudsjettet for 2011.

Anders Dirdal er daglig leder i AngleWind, et selskap som utvikler vindmølleteknologi. AngleWinds største eier er såkornfondet Såkorninvest og energiselskapet Lyse.

– For oss er såkornfinansiering helt avgjørende, sier Dirdal. Såkorninvest løftet selskapet fra gründernivå og ga det mer kapital til å videreføre teknologisk utvikling. Fondet var også utslagsgivende for å få med andre investorer, sier Dirdal. Han støttes av Geir Ove Kjesbu, som er administrerende direktør i Investinor.

– Såkornfasen er viktig for oss som tar over bedriftene senere, sier han.

Mange frykter at resultatet av manglende såkornfinansiering kan bli et hull i kapitalmarkedet og en kostbar utsetting av kommersialisering for mange selskaper fra andre halvår 2011 inntil en ny statlig løsning er på plass. I verste fall blir mange briljante ideer aldri realisert. Summen av de fire fondenes årlige investeringer er mellom 300 og 400 millioner kroner.

– Jeg tror det er et viktig poeng å ha såkornfond. I lavkonjunktur er det helt umulig å få penger til risikable prosjekter i tidlig fase. Vår evaluering viser også at 90 prosent av såkornfondene er statlige. Du må ha noe der, sier Grünfeld. Han ønsker at såkornfondene skal bli større og ansette flere.

– Slik jeg ser det er hovedproblemet knyttet til tålmodighet og trivsel blant forvalterne. Såkornfasen er ikke akkurat lukrativ. Det er ikke uvanlig at man følger et lite knippe med selskaper i ti til tolv år uten å oppleve en eneste suksesshistorie. Det er vanlig at nitten selskaper bukker under for hvert selskap som blir en suksess. Skal man orke en slik hverdag, må fondet være større, slik at man får feiret noen seire på veien, eller så mister forvalterne all motivasjon og driv, sier han.

Også gründerne ser behovet for større såkornfond.

– Vi så på muligheten for såkornkapital, men det var for små summer de kunne tilby, og de ville ha en ganske stor eierandel. Vi var aldri redde for å gi bort eierandeler, men hadde behov for mer kapital enn som så, sier Stein Foss i OceanSaver.

En idé som er populær blant miljøorganisasjonene er at Enova skal få en viktigere rolle i utvikling av miljøteknologi. Enova er fra før en viktig kilde til investeringer i fornybar energi. Statsforetaket, som er eid av Olje- og energidepartementet, jobber for å innføre energisparing og utvikling av fornybar energi gjennom forvaltning av blant annet Energifondet.

Fra 2001 til 2010 har Enova gitt om lag 5,5 milliarder kroner i investeringsstøtte til produksjon av fornybar energi. Ifølge Enova har dette utløst investeringer på om lag 23 milliarder kroner. Til sammenligning ble det i samme periode investert anslagsvis 31 milliarder i vannkraft og gasskraft i Norge.

Leo Grünfeld i Menon tror imidlertid ikke Enova er skikket til å ta denne rollen.

– Enova har ikke kompetanse til å gå inn som tidligfaseinvestor. Denne typen investeringer krever det vi kaller kompetent eierskap. Det er ikke bare kapital det er behov for, men også finansiell kompetanse, industrielle nettverk, ledelseskompetanse med mer, sier han.

Prorektor på NTNU, Johan E. Hustad, har ikke tenkt å vente på at nye midler til såkornbransjen skaffes til veie. Sist uke lanserte han NTNU Discovery som en finansieringsordning rettet mot potensielt kommersialiserbare forskningsresultater fra NTNU i samarbeid med offentlige og private aktører i Trøndelags-regionen. Tanken er at NTNU Discovery skal fylle et tomrom i markedet for såkorn- og venturefond. NTNU går inn med ni millioner kroner av 24 millioner totalt over en treårsperiode. Fondet tømmes etter tre år. Er erfaringene gode, er ambisjonen å gjøre dette til en nasjonal ordning, der alle norske universiteter inviteres til å bidra.