Hvilke kriger er Norges kriger?

«Trygghet hjemme krever innsats ute,» fremhever forsvarssjefen i den militærfaglige utredningen som ble fremlagt i forrige uke. Utredningen viser at Norge har fått et av de mest moderne forsvar, klar til å beordres i tjeneste for «internasjonale organisasjoner». Men for hvilken internasjonal organisasjon? Et NATO i krise? Et handlingslammet FN? Eller et EU hvis ambisjoner så langt er lammet av dragkamp på flere nivåer?

Norske soldater og befal deltar stadig mer i andres kriger: Fra en symbolsk deltakelse i Golfkrigen i 1991 har vi deltatt i intervensjoner og innsatsstyrker i Bosnia, Kosovo, Afghanistan, og i Irak fra 2003. Forsvaret er gått fra å være et nasjonalt vern om eget land og folk til å bli et avgjørende utenrikspolitisk instrument.

Men fraværet av debatt om den nye forsvarsstrategien viser at vårt politiske demokrati er kommet på etterskudd i forhold til moderniseringen av Forsvaret. Hva er kriteriene for å risikere norske liv i andres kriger? Deltakelse ute er mer et resultat av ad hoc-isme enn av strategiske valg. Hvis vi ikke nå tar debatten om hva vi vil med Forsvaret, vil vi både ramme Forsvarets legitimitet og vår evne til å fremme norske interesser internasjonalt.

Sikkerhetspolitikken har gjennomgått en revolusjon hva gjelder trusselbilde og innhold. Det er ikke lenger snakk om invasjonsfare fra øst, men et mer diffust trusselbilde hvor atomforurensning, mulige grenseprovokasjoner, delelinjekonflikt, ressurser og ustabilitet på russisk side av grensen utgjør ingrediensene. Og truslene dreier seg ikke om farer mot norsk territorium, men om globale farer som røverstaters ustabilitet, humanitære kriser, terrorisme etc.

Forsvarets oppbygging er også radikalt endret: Det har skjedd en revolusjon i form av profesjonalisering av yrket, og et teknologisk kvantesprang. Lavteknologiens massearmé er ute; profesjonelle styrker med topp teknologi er inne. Nettverksbasert forsvar er stikkordet.

Det norske Forsvaret profesjonaliseres også ved å satse på yrkessoldater og -offiserer. Verneplikten har mistet mye av sin betydning, men tjener som rekrutteringsgrunnlag for profesjonelle styrker. I tråd med den nye NATOstrategien har Norge utviklet en spesialisert innsatsstyrke på 3.500 soldater, som raskt kan sendes på alle slags internasjonale oppdrag.

Forsvarets folk har gjort sin del av jobben. Nå er det politikernes jobb å svare på hva det moderniserte Forsvaret skal brukes til. De politiske målene for sikkerhetspolitikken er blitt mer uklare: På den ene siden vil mange ha mer norsk FN-innsats, mer deltakelse i operasjoner i Afrika, som i Sudan, Kongo og Rwanda. Det har i årenes løp deltatt mer enn 50.000 nordmenn i FNs fredsbevarende styrker. Så ble de fredsbevarende operasjoner delvis erstattet av fredsopprettende operasjoner, eller «peace enforcement». Da ble det i realiteten NATO som ble preferansen, slik vi så i Bosnia, Kosovo og Afghanistan.

I Afrika er behovet enormt, og risikoen meget stor. Verdenssamfunnet sa nei til å sende styrker for å stoppe folkemordet eller i alle fall stabilisere situasjonen i Rwanda i 1994. Det samme var svaret da FNs generalsekretær ba om styrker i Kongo i fjor. I Sudan hvor Norge nå er meget aktiv for å få til en fredsavtale, er det en klar internasjonal forventning om at vi stiller en solid styrke. Dette vil møte motstand, men er vi ikke med der, vil det skade norsk status internasjonalt og i FN spesielt.

Hvis målsettingen er å delta i internasjonale operasjoner «sammen med våre allierte», som det heter i redegjørelsen fra forsvarssjefen, står vi overfor et annet problem. Det er EU som overtar mer og mer av den tradisjonelle fredsoperasjonsrollen til NATO: I Makedonia, i politioperasjonen i Bosnia og, innen årets utgang sannsynligvis hele SFOR-styrken i Bosnia. Norske mannskaper vil da være under EU-kommando, og vi vil stå utenfor politisk deltakelse og styring. De tre store i EU, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, akter å videreføre sine planer om forsvarspolitisk union i EU.

Norske myndigheter snakker varmt om forsvarsalliansen, som om vi ikke har fått med oss at NATO er i eksistensiell krise. De norske reaksjonene på EUs forsvarsplaner er nærmest patetiske: Man veksler mellom å «advare» mot og «beklage» EUs utvikling, som allerede har pågått over flere år. Vi kan gjerne ønske at vennskapet mellom USA og Europa er det samme som under den kalde krigen, men politikken må bygge på realiteter. Vi må forholde oss til at kløften over Atlanteren er blitt større, og at våre fremste allierte i Europa ønsker å bygge en forsvarspolitisk union i EU. «Allierte operasjoner» vil derfor i økende grad være operasjoner ledet av EU.

Den nye forsvarsstrategien aktualiserer spørsmålet: Hvilke kriger er Norges kriger? Skal vi hjelpe dem som trenger oss mest – det vil si intervenere når afrikanske kriser eller folkemord truer? Eller skal vi prioritere NATO-samhold eller forholdet til USA?

Norske politikere vegrer seg sterkt for å ta debatten. Grunnen kan blant annet være at de ikke ønsker en debatt om forholdet til USA og til EU. Deltakelsen i Irak kan vanskelig forstås som annet enn en realpolitisk vurdering, som man bør våge å begrunne i offentligheten. Man bør ikke kalle våre styrker i Irak for humanitære, hvis det er åpenbart for de involverte at vi deltar i en militær stabiliseringsstyrke.

Når kan norske politikere kreve at nordmenn risikerer eget liv som en del av norsk utenrikspolitikk? Spørsmålet er avgjørende for Forsvarets legitimitet i befolkningen, og for effekten av vår innsats og vår rolle internasjonalt.

Dette er en debatt som man ikke kan kjøpe seg fri fra ved å «outsource» kontroversielle forsvarsoperasjoner til private firmaer, slik vi ser i USA og enkelte andre land. Hvis vi som en liten nasjon går inn i en utvikling der staten mister sitt monopol på makt, beveger vi oss fjernt fra verdier som har preget norsk politikk. Derfor forblir norske styrker norske, og politikerne er tvunget til å artikulere kriterier for når norske liv risikeres – om de enn er aldri så profesjonelle og kontraktsbundne.

Det norske Forsvaret er nå omstilt til å bli et utenrikspolitisk verktøy i en verktøykasse med mye annet redskap. Men skal verktøyet tas i bruk, trenger Norge kanskje mer enn noe annet land internasjonale organisasjoner som fungerer. Hva vil vi satse på? Et nytt FN, et utvidet og kompromissøkende EU, et svekket NATO? Eller er vi fornøyd med å være en av USAs «villige», så lenge innsatsen godkjennes av FN?