Innvandrerne velger bort Europa

Verdens høytutdannede velger bort Europa når de skal finne seg en jobb i et annet land. Ikke bare taper Europa konkurransen om å tiltrekke seg talentene og de kloke hodene fra de nye dynamiske økonomiene som Kina og India. Europa taper også kampen om de kloke utlendingene fra vårt eget nabolag. Det gjelder ikke minst de høytutdannede fra middelhavsområdet, som klart foretrekker Nord-Amerika fremfor Europa. En undersøkelse utført for EU-kommisjonen viser at 54 prosent av førstegenerasjonsinnvandrere med universitetsutdannelse fra Middelhavsområdet bor i USA og Canada, mens 87 prosent av de dårligst utdannede immigranter fra samme område bor i Europa (se figur 1).

Europas manglende tiltrekning på kunnskapsarbeidere kan få alvorlige konsekvenser. «Europa skal passe på hvis vi ikke skal tape den globale kampen om de beste talentene og dermed forringe den økonomiske utviklingen i Europa,» sier den tyske forskeren Jakob von Weizsäcker, ved den anerkjente tenketanken Bruegel i Brussel. Tenketanken har nettopp utgitt rapporten «Welcome to Europe» om den globale talentkrigen. Landene som rammes først blir de landene i Europa som allerede i dag har en økende mangel på arbeidskraft.

Effekten av at Europa i høyeste grad forbigås, kan allerede merkes her hjemme. Det er akutt mangel på ingeniører, IT-spesialister og folk til finanssektoren. Økonomene advarer om at arbeidsmarkedet nå viser en tendens til å bevege seg fra det gule advarselsfeltet til det røde alarmområdet. I april var det 78.000 arbeidsledige i Norge, tilsvarende 3,3 prosent av arbeidsstyrken.

Så langt har norske selskaper ikke fått utbytte av hjemlige ordninger. Ifølge tall fra Utlendingsdirektoratet kom det i fjor bare 1.200 utlendinger til Norge via den såkalte ordningen for faglærte og spesialister. Kvoten var på 5.000 personer. UDI vet ikke hvor mange av de 1.200 som har høyere utdanning.

Mens Norge allerede har akutt mangel på høytutdannet arbeidskraft er temaet også sentralt på EU-landenes dagsorden. Alle kan forutse at kampen om de klokeste hoder intensiveres, og at det er økende bevissthet om problemets omfang. Derfor er det over hele Europa nasjonale anstrengelser for å tiltrekke seg de mest begavede utlendingene. Mange EU-land har introdusert ordninger som er beregnet på å gjøre oppholdet i nettopp deres land attraktivt for talentfulle utlendinger fra landene utenfor EU. Nylig ble det vedtatt en ny lov i Frankrike som skal gjøre det enklere for høytutdannede å flytte til Frankrike.

Frykten vinner

Til tross for en rekke nasjonale forsøk i Europa på å tiltrekke seg de ettertraktede utlendingene, er land som Australia langt mer attraktivt. Og det handler ikke bare om at Australia bruker engelsk, noe blant annet Sveits er et bevis på. Forklaringen ligger særlig i at Europas anstrengelser for å holde ufaglærte immigranter borte, spenner ben for at de høytutdannede havner i Europa. Mange av EU-landenes problemer med å integrere utlendinger har ført til at mange nasjonale politikere sender ut tvetydige signaler om behovet for utenlandsk arbeidskraft. «I de fleste europeiske land står innvandring av lavt utdannet arbeidskraft høyt på dagsordenen. Her er det en tendens til å si at vi skal håndtere det spørsmålet før vi for alvor åpner opp for de høytutdannede. Men det er vanskelig. Det er ikke noen sammenheng mellom å ta i mot høytutdannet og ufaglært arbeidskraft. Den høytutdannede innvandrer tar ikke plassen fra den ufaglærte,» sier Weizsäcker til Mandag Morgen.

Tyskland er et eksempel på hvordan tvetydige budskap og diskusjoner om begrensninger av innvandringen, kan gjøre en suksess til en fiasko. For noen år siden skulle forbundskansler Gerhard Schröder tale ved den store Cebit-utstillingen, et av verdens største IT-arrangementer. Schröder benyttet anledningen til å si at Tyskland manglet 18.000 IT-folk, og at de ville bli tilbudt særlige ordninger og lettere adgang til landet. I løpet at et par år kom det 17.000 IT-folk til Tyskland. Senere skulle ordningen erstattes av en permanent ordning, som også skulle gjøre det enklere for andre høytutdannede å komme inn på det tyske arbeidsmarkedet. Men denne ordningen ble utformet slik at den skulle være restriktiv for uønsket innvandring. Resultatet er at de siste årene bare er kommet noen få IT-folk til Tyskland.

Den tyske forskeren påpeker at mange nasjonale diskusjoner tar utgangspunkt i den feilaktige oppfatning at et land samlet sett kun kan ta imot et bestemt antall utlendinger. Det fører straks til en politisk diskusjon om hvor mange av de plassene som bør reserveres til flyktninger og hvor mange som for eksempel bør gå til familiegjenforening. Videre fremsettes det argumenter om at man ikke bør ta i mot nye innvandrere, så lenge alle de gamle ennå ikke er kommet ut på arbeidsmarkedet og er ordentlig integrert. «Den type diskusjoner fører til en forferdelig konflikt mellom moral og økonomi, og blir i siste instans et hinder for å få vedtatt europeiske regler som kan sikre tilstrekkelig innvandring av høyt kvalifisert arbeidskraft,» sier Weizsäcker. De nasjonale diskusjoner om hvor mange innvandrere som det er mulig å integrere, munner typisk ut i nasjonale regler som gjør det vanskeligere for utlendinger å få permanent opphold og en sikker fremtid i Europa.

Det franske vedtaket sist uke er et eksempel på en slik tendens. Innenriksminister Sarkozy ville gjøre det lettere for høytutdannet arbeidskraft fra tredjeland å komme til Frankrike, men bare for opphold inntil tre år. Deretter skal spørsmålet om en mulig forlengelse opp til diskusjon. Samtidig vil den franske innenriksministeren fjerne regelen som i dag gir utlendinger rett til permanent oppholdstillatelse i Frankrike når de har bodd i landet i mer enn ti år. Den usikkerheten som den slags ordninger skaper for utlendinger som vurderer å bo og arbeide i et europeisk land, er en stor barriere for å tiltrekke seg de høytutdannede.

Grenser for den frie bevegelighet

En annen barriere er de begrensede mulighetene for å flytte på tvers av de europeiske landene. Nettopp det spørsmålet er for øyeblikket til diskusjon i EU. I dag har borgerne fra et EU-land rett til å bo og arbeide i et annet EU-land. I EU diskuteres det om tredjelandsborgere, som har fått permanent oppholdstillatelse i et EU-land også fritt skal kunne flytte til og bosette seg og arbeide i et annet EU-land, med de samme rettighetene som borgerne fra EU-landene.

Jakob von Weizsäcker nevner Danmark som et eksempel på et land med svekkede muligheter for å tiltrekke seg høytutdannede på grunn av manglende europeisk samarbeid. Danmark er blant de EU-land som har en meget lav andel av høytutdannede innvandrere fra tredjeland i forhold til befolkningens størrelse. Det er spesielt de små landene som betaler prisen for manglende europeisk samarbeid. «Hvis man tenker seg en høytutdannet utlending som vurderer å søke jobb i Danmark i en periode, hvilke problemer vil vedkommende møte? I Danmark er det bare to byer hvor vedkommende finner arbeid som passer til nettopp hans kvalifikasjoner. Hvis han vil fortsette med å utvikle seg etter noen år, vil han altså være tvunget til å lete etter oppholdsmuligheter i et annet land, for eksempel Stockholm. Men i dag gir et par års opphold i ett EU-land ikke nødvendigvis rett til å flytte til et annet EU-land og fortsatt rett til å jobbe der,» forklarer Jakob von Weizsäcker.

I praksis betyr det ikke bare at de største europeiske land har bedre muligheter for å tiltrekke seg høytutdannet utenlandsk arbeidskraft enn mindre land. Det betyr også at EU-landene fortsatt vil være mindre attraktive enn landene utenfor EU. Den dobbelte ulempen med språkforskjellene og dårligere muligheter for permanent opphold i Europa, svekker også EU.

Poengsystem

At europeiske land, også små, kan være attraktive for immigranter fra tredjeland er Sveits et godt eksempel på. Sveits har en langt større andel av høytutdannede utlendinger enn resten av Europa (se figur 2). En vesentlig del av forklaringen er poengsystemet for utlendinger, som Sveits innførte i 1996. Systemet er kopiert fra Canada som introduserte det allerede i 1967. Det anses som hovedårsaken til at Canada i dag har en langt større andel høytutdannede utlendinger enn selv USA (se tekstboks).

De fleste europeiske land forsøker i dag å definere enkeltområder hvor det er eller man forventer at det blir mangel på høykvalifisert arbeidskraft. På bakgrunn av dette lages det ulike typer spesialordninger for å tiltrekke nettopp den type arbeidskraft. Et eksempel er den tidligere tyske forbundskansler Gerhard Schröders utspill på Cebit-utstillingen i 2000.

Men det politiske ønsket om en restriktiv innvandringspolitikk, primært beregnet på lavere utdannet arbeidskraft, skaper problemer for alle de arbeidsgivere som ønsker å hente høytutdannede utlendinger til et EU-land. Ofte må de bruke mange ressurser på å diskutere med immigrasjonsmyndigheter, og de møter i det hele tatt et omfattende byråkrati som er bygget opp for å holde folk ute fremfor å slippe dem inn.

Det er her tenketanken i Brussel mener at det øvrige Europa bør skjele til det sveitsiske poengsystemet. Systemet er attraktivt av flere årsaker. Fremfor alt er det tydelig for enhver utlending hvilke krav og forventninger som skal innfris før det vil være mulig å jobbe i et EU-land. Det betyr blant annet at den som fortsatt ikke har tilstrekkelig med poeng til å få opphold nøyaktig vet hva som skal til. Gjennom å øke sine poeng viser kandidaten samtidig at interessen for opphold er oppriktig.

Ut over poengsystemet er incitamenter til studenter ifølge tenketanken det viktigste satsningsområdet. All forskning viser at det er personer i tjueårene og starten av trettiårene som er mest mobile og villige til å flytte. De er også de absolutt mest attraktive og dem som Europa mest av alt burde kjempe for å få tak i. Samtidig vil det være mye lettere å få unge til å lære landets språk. «En innvandrer, som er 50, er vesentlig mindre interessert i å lære dansk enn en på 25,» sier Weizsäcker. I diskusjonene om innvandring overser man ofte at unge innvandrere er i den alderen hvor de arbeider mye og sjelden er syke, ifølge den tyske forskeren. De er med andre ord økonomisk attraktive fordi de bidrar mye til samfunnet og koster lite.

EU tar forsiktige skritt

I desember i fjor presenterte EU-kommisjonen et handlingsprogram om legal immigrasjon. Planen er at handlingsprogrammet i løpet av noen år skal føre til forskjellige direktiver som skal skape mer harmoniserte regler for innvandringen til Europa. Men det er en svært omstendelig og vanskelig prosess. Allerede i starten av 2005 presenterte Kommisjonen en grønnbok om innvandring, som i fjor var gjenstand for en omfattende høringsprosess blant medlemslandenes politikere, organisasjoner og borgere. Høringssvarene viser at svært få av landene er villige til å avgi nasjonal suverenitet når det handler om hvilke og hvor mange utlendinger som får mulighet til å søke opphold. Dette ønsket kan skape problemer i forhold til ønskene om å lage felles europeiske regler for tredjelandsborgeres rettigheter, spesielt den attraktive muligheten at man etter en årrekke i et EU-land kan flytte videre til et annet.

Når EU-landene skal forhandle om et slikt direktiv må de balansere mellom ønsket om å gjøre Europa mer attraktivt for utenlandske talenter og hensynet til nasjonal selvbestemmelse. Det programmet som EU-kommisjonen presenterte rett før jul er forholdsvis forsiktig. Programmet legger først og fremst opp til å sette i gang en rekke studier som kan avdekke hvilken effekt felles europeiske regler på området kan få. Studiene ventes også å ha en pedagogisk effekt og berolige den politiske debatten i land hvor noen setter likhetstegn mellom utlendinger og terrorister eller voldtektsforbrytere.

Stort potensial i Russland og Tyrkia

I den offentlige debatten har det vært en del diskusjon om det moralske riktige i at Europa og Nord-Amerika forsøker å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft fra fattigere land. Men den diskusjonen er bare relevant for svært begrensede områder. Antallet høytutdannede vokser eksplosivt på globalt plan. Ifølge Bruegel har verdens ti mest folkerike land de siste 15 årene økt antallet studenter med 156 prosent. Den raskt voksende skare av høytutdannede i land som Kina og India, betyr at hjerneflukten fra fattige til rike land er et mindre problem enn de senere års diskusjoner har gitt inntrykk av.

Hjerneflukt er en stadig trussel, men kun et alvorlig problem på begrensede områder, for eksempel innen helsevesenet. Mangelen på leger og sykepleiere skaper store problemer for verdens fattigste land, mange i Afrika.

Tall fra den belgiske tenketanken viser i stedet at det faktisk finnes et stort potensial av høytutdannede i EUs nabolag som kan bli høykvalifiserte immigranter til Europa. I 2004 var det for eksempel registrert 8,1 millioner studenter på Russlands høyere læresteder og 1,9 millioner studerende på de tyrkiske (se figur 3). Til sammenligning hadde de gamle EU-landene det året 13,7 millioner mennesker innskrevet på deres høyeste utdanningsinstitusjoner.

Kilde:

• Bruegel:»Welcome to Europe», breugelpolicybrief, 2006/3

• European University Institute «Mediterranean Migration,» 2005

Tekstboks

Canada, ja takk

Det canadiske poengsystemet ble etablert i 1967 og revidert i 2001 for spesielt å ta høyde for høykvalifisert arbeidskraft. Kun personer som har erfaring som kvalifisert arbeidskraft kan bli bedømt etter det canadiske poengsystemet. Den personen som har fått minst 67 poeng har rett til å få opphold og arbeid i Canada. Poengene er oppdelt i forskjellige kategorier.

• Utdannelse (opp til 25 poeng)

• Innsikt i landets offisielle språk (opp til 20 poeng)

• Erfaring (opp til 21 poeng)

• Alder, hvor yngre immigranter får høyere poeng (opp til 10 poeng)

• Allerede funnet arbeid (opp til 10 poeng)

• Evne til integrasjon – herunder familiebånd til landet (opp til 10 poeng)