Innvandring dreper sosialdemokratiet

Til tross for finanskrisen, som neoliberalismen får skylden for, taper sosialdemokratiske partier terreng. Hele 20 av 27 EU-land har borgerlige regjeringer. Bare én av fem EU-velgere stemte for den sosialdemokratiske gruppen i Europaparlamentet, spesielt gjorde britiske Labour et usannsynlig dårlig EU-valg.

Tendensen er klar: Når både høyre- og venstresiden går mot sentrum er det høyresiden som vinner. Professor i europeisk- og sammenlignende politikk, Simon Hix ved London School of Economics, mener sosialdemokratiet er i krise. Han har to forklaringer:

– For det første har sentrum/høyre tatt over mye av den sosialdemokratiske politikken. De støtter omfattende offentlig pengebruk, og er mer sosialt liberale enn for ti år siden. For det andre har sosialdemokratiske partier blitt dumpet av den tradisjonelle arbeiderklassen, som ofte stemmer på høyreradikale partier i protest mot innvandringen, sier Hix.

Professor i statsvitenskap, Oddbjørn Knutsen ved Universitetet i Oslo, påpeker at arbeiderklassen har smuldret opp fra å være et flertall til å representere 20-30 prosent av befolkningen. Konsekvensen er at sosialdemokratiske partier prøver å vinne oppslutning fra middelklassen ved å gå mot det politiske sentrum langs den økonomiske høyre-venstreaksen. Det fører ofte til misnøye fra sosialdemokratiske velgere som står på venstresiden i økonomiske og sosiale spørsmål.

Et annet problem for sosialdemokratiske partier er at arbeidere med lav utdanning føler seg truet av innvandring, ifølge professoren. – Konfliktene omkring innvandrerpolitiske spørsmål har medført en revolusjon i det politiske landskapet. Det har utviklet seg en selvstendig konfliktlinje omkring slike spørsmål i mange land. Dette representerer en betydelig trussel mot sosialdemokratiet, sier Knutsen.

*Taper oppslutning: De sosialdemokratiske partiene ble tapere i EU-valget i begynnelsen av juni. Labour-regjeringen i Storbritannia ble hardest «straffet» av velgerne.

*Nye saker: Velgere som er opptatt av miljø- og velferd føler seg ikke hjemme i sosialdemokratiske partier. De finner nye partier, eller går mot venstre. Innvandrerkritiske velgere fra arbeiderklassen går mot høyre.

*Møtes i sentrum: De største partiene på høyre- og venstresiden går mot sentrum for å vinne middelklassen. Sosialdemokratiske partier mister sin radikale identitet, og taper på dette.

Finanskrise hjelper ikke

De økonomiske og sosiale problemene i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen burde vært venstresidens store sjanse. For under et år siden rapporterte internasjonale medier ivrig om «slutten på kapitalismen», og det var bred enighet om at «markedskreftene har gått for langt».

Men parlamentsvalget i EU, som ble gjennomført i begynnelsen av juni, viser tvert i mot at høyresiden er styrket. Mens den konservative gruppen for Det europeiske folkeparti og EU-demokrater fikk 35,7 prosent av stemmene, fikk gruppen med sosialdemokrater bare 22 prosent (se figur). Det er en nedgang på 19 prosent siden siste valg.

– Det er pussig at sosialdemokratene under en stor økonomisk krise ikke klarer å gjøre det bedre ved EU-valget, sier instituttleder Lars G. Svårsand ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Han påpeker at EU-valget ofte blir brukt til å «straffe» de sittende regjeringene i velgernes hjemland – og at valget derfor handler mer om nasjonal politikk enn om EU. Denne straffen har gått særlig hardt utover Gordon Browns Labour-regjering. I Storbritannia ble arbeiderpartiet Labour regelrett ydmyket – partiet ble kun det tredje største, med bare 15,3 prosent oppslutning, bak UK Independence Party (UKIP), som har som hovedmål å trekke landet ut av EU. De konservative fikk 27 prosent av de britiske stemmene.

De siste ukene har Storbritannia vært gjennom et voldsomt politisk rabalder. Flere ministre har gått av, og statsminister Gordon Brown er blitt oppfordret av egne partifeller til å trekke seg. Krisen kommer i kjølvannet av at flere medlemmer av Underhuset er tatt for å bruke skattebetalernes penger til personlig forbruk.

– Valgresultatet er en politisk katastrofe for Labour, kanskje den største nedturen etter andre verdenskrig, sier lektor Jan Erik Mustad ved Universitetet i Agder, og ekspert på britisk politikk.

Det er imidlertid ikke sosialdemokratiet i seg selv som er hovedårsaken til de dårlige resultatene for Brown, mener han. Labour har et slitent partimaskineri etter å ha hatt makten siden 1997. Den sittende regjeringen må, ifølge Mustad ta støyten for problemer som ville rammet enhver regjering.

– De konservative trenger ikke fokusere på politikk når motstanderen ødelegger seg selv innenfra. Lederen i Tory, David Cameron, kan sitte med hendene i fanget, mener Mustad.

Støtter konservative

Valgresultatene fra de andre EU-landene viser at konservative regjeringer stort sett er populære. Blant «de fire store», Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia, er det bare sistnevnte som har ren sosialdemokratisk regjering.

I Italia fikk partiet til statsminister Silvio Berlusconi høy oppslutning. Også i Frankrike og Tyskland scoret den politiske ledelsen poeng. I Spania derimot, som har sosialistisk regjering, fikk regjeringspartiet PSOE 38,6 prosent av stemmene i EU-valget, mens det konservative opposisjonspartiet Partido Popular (PP) fikk 42,2 prosent av stemmene. Det skjer i en tid hvor Spania har den høyeste arbeidsledigheten i EU.

Doktorgradsstipendiat Bjarte Folkestad, som forsker på EU ved Universitetet i Bergen, mener de konservative lederne har vært flinkere til å fokusere på EU-politikk foran valget.

– En fordel for de konservative partiene er dessuten at de er flinkere til å fremstå som en enhetlig gruppe. Det kan ikke sies om sosialdemokratene. Mens sosialistpartiet Parti Socialiste (PS) i Frankrike kan sammenlignes med SV, er britiske Labour mer likt Høyre eller Venstre i Norge, sier Folkestad.

Han mener likevel at det er for tidlig å fremstille valgresultatene som en krise for sosialdemokratiet.

– EU-valget kan være en pekepinn på en negativ utvikling, men det er for tidlig å trekke en konklusjon før kommende nasjonalvalg, sier Folkestad.

Motsatt i Norge

Mens sosialdemokratiske partier nærmer seg sentrum i de fleste europeiske land, representerte Arbeiderpartiet i Norge et unntak ved valget i 2005.

– Jens Stoltenbergs regjering i 2000-2001 førte en sentrumsorientert politikk og gikk inn for en modernisering av offentlig sektor. Partiet tapte grundig ved valget i 2001, sier Oddbjørn Knutsen. Da Arbeiderpartiet kom tilbake i regjering etter valget i 2005 var det på en mer venstreorientert plattform, samtidig som partiet for første gang var villig til å regjere sammen med andre partier. At sosialdemokratiske partier vinner valg med en venstreorientert plattform er sjelden i vesteuropeisk politikk i dag, understreker Knutsen. Han mener en forklaring på Arbeiderpartiets suksess i Norge kan være at det i motsetning til andre sosialdemokratiske partier ikke har vært nødt til å innføre omfattende nedskjæringer av velferdsstaten.

– Kutt i velferdsstaten er regelen i andre land, det har vi sett lite av i Norge. Det beste eksempelet er Tyskland med reformen «Agenda 2010», som ble gjennomført med sosialdemokrater i spissen. Det førte til at det ble etablert et nytt venstresosialistisk parti som fikk betydelig oppslutning også i det tidligere Vest-Tyskland, mens det sosialdemokratiske partiet ble svekket, sier Knutsen.

Både Danmark og Sverige har borgerlige regjeringer. Danmark har siden 2001 hatt en borgerlig mindretallsregjering bestående av Venstre og Konservativt Folkeparti med statsminister fra partiet Venstre. Det høyreradikale Dansk Folkeparti har fungert som støtteparti for regjeringen. Regjeringen har ført en restriktiv innvandringspolitikk, men samtidig beveget seg mot sentrum på den økonomiske høyre/venstredimensjonen. Det har ifølge Knutsen ført til at den borgerlige koalisjonen har vunnet tre nasjonale valg på rad.

– I Norge og Danmark er den innvandringspolitiske konfliktlinjen viktig, og det har svekket sosialdemokratene. I Sverige er ikke innvandringsspørsmål like viktige. Det som har skjedd der, er at høyresiden har gått mot sentrum og at de borgerlige partiene stod på en felles plattform foran valget i 2006. Sosialdemokratene hadde styrt lenge og var i 2006 ikke villige til å samarbeide i regjering med de andre partiene på venstresiden, sier Knutsen.

Sosialdemokratiets glansperiode fra 60- og 70-tallet tror han aldri vil vende tilbake. – Jeg tror tiden da sosialdemokrater kunne få oppslutning fra flertallet i befolkningen alene tilhører fortiden, sier Knutsen og legger til: – De må leve med å få mindre oppslutning enn tidligere, og stadig bli skviset i dilemmaet mellom å gå mot høyre eller å forsøke å fronte det «nye» venstre.

Redaksjonen Mandag Morgen

Julia S. Perelstein

julia@mandagmorgen.no

Tekstboks

Sosialdemokrati

Opprinnelig betegnelse på den form for sosialisme som spilte en vesentlig rolle i 1848-revolusjonene. I siste del av 1800-tallet ble betegnelsen brukt om hele den sosialistiske bevegelsen. Partiene innenfor bevegelsen ble i 1889 organisert i Den annen internasjonale. Partiene rommet både moderate og revolusjonære grupperinger, og etter hvert fikk de moderate et tallmessig overtak. Bruddet kom i de fleste partier i tiden rundt 1. verdenskrig, og særlig som en følge av den russiske revolusjon. Sosialdemokrati ble da betegnelsen på de moderate partiene, mens de revolusjonære gikk over til å kalle seg kommunister. Utover i 1920- og 30-årene ble den sosialdemokratiske teori gradvis utviklet, men nasjonale særpreg gjør det vanskelig å omtale den som én klar ideologi — det er mer tale om nær beslektede holdninger. Revolusjonære mål, som opphevelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, ble utvannet og etter hvert fjernet fra programmene, og sosialdemokratene ble bærere av det den svenske redaktøren og statsviteren Herbert Tingsten kalte en «allmenn velferdsideologi».

Kilde: Caplex

Europaparlamentet 2009

4-7 juni holdt de 27 landene i EU valg til Europaparlamentet.

Det ble valgt til sammen 736 representanter (MEP-er).

Parlamentet har ikke tradisjonell lovgivende myndighet og har mindre makt enn enkeltlandenes nasjonalforsamlinger. En stor andel EU-lover kommer imidlertid herfra. Parlamentet har også siste ord om utvelgelsen av EU-ledere og budsjett.

Valgoppslutning: 43,1 prosent, den laveste noensinne (siden 1976 – se også Mandag Morgen nr. 18, 2009).

Kilde: Reuters, TNS opinion