Internasjonal handel: Skjult proteksjonisme øker

To måneder er gått siden statsoverhoder fra verdens viktigste økonomier lovte hverandre i et helt år å avstå fra å reise nye handelshindre. Det gjaldt G20-landene, APEC-medlemmene, samt Kina, Japan og Sør-Korea. Dette skulle være et plaster på såret for at man ikke klarte å bli enige om en ny WTO-avtale. Men siden den gang er finanskrisen bare blitt verre, og i en fersk rapport har WTO-sekretariatet nå undersøkt om de ulike landene har holdt sine løfter.

Konklusjonen er at de fleste har vist tilbakeholdenhet, og bare i begrenset grad økt tariffer eller innført andre importhemmende tiltak. Men mange av OECD-landene har begynt med en slags skjult proteksjonisme, hvor innenlandske næringer er tilført økt statlig støtte.

– Det blir stadig vanskeligere for regjeringene å overse proteksjonistisk press fra innenlandsk næringsliv. Dette gjør det også vanskeligere for dem å svelge kameler i WTO-forhandlingene. Derfor er betingelsene for å komme videre med Doha-runden blitt forverret under finanskrisen, sier Arne Melchior ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Frykten for økt proteksjonisme er basert på historiske erfaringer. På 1930-tallet opplevde verden en dominoeffekt, der land etter land innførte ulike tiltak for å støtte nasjonalt næringsliv på bekostning av importen. I sum ødela de for hverandre, og krisen ble fordypet:

– Enkeltland kan noen ganger tjene på proteksjonisme, men hvis naboen gjør det samme vil begge tape. Typisk rettes også proteksjonismen mot land utenfor frihandelsblokkene, og det betyr at det bidrar til stagnasjon i land som India og Kina. Dermed bremses global utjevning og fattigdomsreduksjon, sier NUPI-forskeren.

En sentral kilde i Utenriksdepartementet bekrefter overfor Mandag Morgen at situasjonen gir grunn til bekymring:

– Vi ser nå at en rekke land gjennomfører tiltak som kan få handelspolitisk betydning. Noen hever tollsatser, andre handler mer indirekte ved å endre sine importlisensieringssystemer. I tillegg ser vi nå en markant økning i støttepakker for egen industri som kan fremprovosere reaksjoner i andre land.

Kilden mener likevel det er for tidlig å konkludere med at dette ødelegger mulighetene for å komme videre i WTO-forhandlingene:

– Foreløpig må vi bare karakterisere det som et risikoelement. Vi vet ikke hva som skjer før forhandlingene er tilbake i vanlig aktivitet. Jeg tror ikke det skjer noe særlig før sommeren, fordi USA og India – som er de kritiske landene for å komme videre – foreløpig befinner seg i et slags vakuum. Barack Obama har ennå ikke lansert sin handelspolitiske linje, og i India er det valg i mai. Indiske forhandlere vil neppe gi konsesjoner midt i en valgkamp.

WTOs rapport over hvilke direkte eller indirekte handelshemmende tiltak som enkeltland så langt har innført, er etter forfatternes mening ikke fullstendig, fordi den bare er basert på medierapporter. Listen er like fullt lang, og inkluderer blant annet:

* Stål: India har økt tariffer og innført importrestriksjoner på enkelte stålprodukter.

* Tarifføkning: Medlemmene i den søramerikanske handelsblokken Mercosur er blitt enige om å øke tariffene med fem prosent for en rekke produkter, men de har ennå ikke ratifisert avtalen.

* Sensitive produkter: Argentina har innført nye importlisensieringsmekanismer for en rekke produkter som omtales som sensitive, blant annet bildeler, tekstiler, TV-apparater og sko.

* Eksportsubsidier: EU-kommisjonen har reintrodusert eksportsubsidier for smør, ost og melkepulver.

* Bil: Russland har innført en rekke tiltak for å støtte innenlandsk bilproduksjon, inkludert en økning i importavgiftene.

Bilindustri i trøbbel

Rapporten gir imidlertid også en rekke eksempler på at mange land har lettet på sine handelsrestriksjoner de siste månedene, hvilket gjør at totalinntrykket må balanseres noe. WTO-sekretariatet uttrykker også tilfredshet med at antallet antidumpingsaker i siste halvår 2008 ikke ser ut til å ha økt fra første halvår. Men det bemerkes samtidig at de har uformelle rapporter som tyder på at flere betydelige saker nå er på vei, slik at det kan bli en økning i 2009.

Den sektoren som i størst grad er kommet i en handelspolitisk faresone grunnet statlige subsidier, er bilindustrien. Både USA, Canada, Sverige, Tyskland, Frankrike, Australia, Argentina, Korea og Kina har så langt innført støtteordninger i milliardklassen til sine bilprodusenter.

Bare Russland har hevet tollsatsene for å begrense bilimporten, men de er foreløpig ikke WTO-medlemmer, og har dermed ikke brutt juridiske forpliktelser.

Så langt ser det altså ut til at regelverkene i WTO og andre handelsblokker, som for eksempel EU, har bidratt til å forhindre de store utslagene av det proteksjonistiske presset i medlemslandene. Landene har også anledning til å øke sine tariffer noe innen enkelte sektorer, uten at det kommer i konflikt med deres forpliktelser. Men fordi den økonomiske krisen ser ut til å bli stadig dypere, er det fortsatt uklart om dette bolverket kommer til å holde.

Det store spøkelset er massearbeidsledighet, med de krav til nasjonale tiltak som gjerne følger med. Storbritannia har de siste ukene vært rammet av en rekke streiker ved Lindsay oljeraffineri, der det franske oljeselskapet Total bruker italienske og portugisiske bygningsarbeidere. Slagordet «britiske jobber for briter» høres stadig oftere.

Frykten for at lignende konflikter skal påvirke EU-landenes forpliktelser i det indre marked, fikk EUs kommissær for arbeid og sosiale spørsmål, Vladimir Spidla, til å rykke ut med en oppsiktsvekkende melding 5. februar: Med direkte henvisning til den britiske konflikten lovte han at Kommisjonen skal se nærmere på hvordan reglene om fri bevegelse av arbeidskraft ser ut «på bakken». Han ville også iverksette studier av hvilke konsekvenser rettsavgjørelsene på feltet kan få.

Nasjonalistiske strømninger

Et annet økende fenomen er stimuleringer rettet mot at forbrukere og næringsliv skal handle innenlandsk produserte varer. Dette kan gå forholdsvis mildt for seg, som da en spansk minister nylig oppfordret folk til å «kjøpe spansk». Mer betent blir det når statlige krisepakker til næringslivet ledsages av uoffisielle føringer eller klausuler om at midlene skal brukes nasjonalt. Blant annet har Frankrikes president Nicolas Sarkozy hisset på seg tsjekkerne, etter at han oppfordret franske bilprodusenter til å flytte fabrikkene tilbake til hjemlandet. Tsjekkia er blant de nye EU-medlemmene som har tjent stort på å være vertskap for vesteuropeiske bilprodusenter.

Det kom også store protester fra Canada og EU da USA i slutten av januar var i ferd med å vedta en storsatsing på utbygging av infrastruktur der det bare skulle benyttes jern og stål produsert i USA. Det endte med at en noe mildere formulering gikk igjennom Kongressen forrige uke, der det ble presisert at det ikke skulle handles i strid med USAs forpliktelser i internasjonale avtaler. Et paradoks i så måte er at to av Canadas største fagforeninger – som organiserer henholdsvis bil- og stålindustrien – sist uke gikk sammen om et krav om at kanadiske myndigheter skulle innføre en «kjøp kanadisk-politikk.» Hensikten er å sikre at myndighetenes krisetiltak og generelle innkjøpspolitikk først og fremst skulle rette seg mot kanadiske varer og tjenester.

I USA har Barack Obama vært under sterkt press for å beholde den opprinnelige «Buy American»–profilen. I et intervju med Fox TV forsvarte han den nye ordlyden med at det var svært viktig at USA passet på ikke å inkludere noen føringer i stimuleringspakken som kunne fremprovosere en handelskrig. - Jeg tror det vil være feil … i en tid da verdenshandelen synker, å begynne å sende signaler om at vi bare tar vare på oss selv og ikke bryr oss om verdenshandelen, sa Obama.

Ekspertene strides om hvorvidt USA på utenriks- og handelsfeltet vil komme til å føre en mer proteksjonistisk politikk. Det er ikke lett å spå, ettersom Obama har inkludert hele spekteret sin nye administrasjon – fra dedikerte frihandelstilhengere til proteksjonistiske fagforeningsfolk.

En rekke rådgivere og tankesmier oppfordrer imidlertid den ferske amerikanske presidenten til å prioritere et gjennombrudd i WTO-forhandlingene. Det innflytelsesrike Peterson Institute har lansert et program for en ny handelspolitikk, der det innledes med en insistering på at den amerikanske befolkningen må forklares hvorfor dette er så viktig. Etter deres beregninger tjener USA en trillion dollar i året på det globale handelssystemet de er en del av. De advarer også mot stadig nye tiltak som vil begrense amerikansk eksport til andre handelsblokker rundt om i verden, dersom WTO-forhandlingene skulle bli liggende på is for lenge.

Norsk eksport håper på WTO

Ifølge handelspolitisk ansvarlig Knut Sørlie i Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har de så langt ikke registrert noen proteksjonistiske tiltak som direkte rammer norsk eksport:

– Men mange land føler en økende fristelse til å gjøre noe på tollsiden, så det er en risiko her.

På spørsmål om det er noen norske sektorer han betrakter som mer utsatt enn andre, nevner han metallindustrien. Sørlie er likevel optimistisk når han blir bedt om å vurdere utsiktene til et gjennombrudd i de fastlåste WTO-forhandlingene:

– Jeg tror ikke alle er klar over hvor nær vi egentlig var en løsning før jul. Dessuten føler nok mange aktører og land ekstra motivasjon nå som det er krisetider, fordi en slik avtale vil være et så sterkt og viktig positivt signal.

Flere norske bransjer forventer og håper på økt markedsadgang dersom det lykkes å komme til enighet om en ny WTO-avtale:

– Det gjelder blant annet fiskenæringen, prosessindustrien, kjemisk industri, shipping, telekom, energi og offshoretjenester.

Direktør for markedsadgang i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL), Trond Davidsen, sier til Mandag Morgen at han representerer den næringen i Norge som ville hatt mest å vinne på en ny avtale:

– Nå har vi også fått en ekstra bekymring etter at Island har begynt å vurdere EU-medlemskap, noe som vil gi dem enda bedre betingelser enn oss. En WTO-avtale før den tid eventuelt kommer, kunne gitt oss en viktig avklaring. (Se også Ukebrevet nr. 6, 2009).

Davidsen minner om at den WTO-avtalen som nesten ble vedtatt, inneholdt et tollkutt på 75 prosent for norsk sjømat.

– Det innebærer ikke bare store tollbesparelser, men det vil også legge grunnlag for økt videreforedling i Norge, mener Davidsen.

– Det generelle utviklingstrekket i verden i dag er fremveksten av stadig nye bilaterale handelsavtaler. WTO består, men WTOs betydning blir mindre. Vi får et mer sammensatt handelssystem, og ettersom de nye frihandelsavtalene også går på tvers av kontinenter, konkurrerer de også mer enn før med WTO om å legge premissene for verdenshandelen, sier Arne Melchior i NUPi.

Han ser potensialet for økt dynamikk og en dominoeffekt for liberalisering også gjennom disse avtalene, men minner om at det kan være vanskelig for små land å få gode avtaler utenfor WTO:

– WTO gir jo en sterk rettssikkerhet. Selv om det foreløpig ser ut til å gå bra, er det nå under krisen en risiko for at regelverket tøyes i en slik grad at flere saker bringes inn for tvisteløsningssystemet. Dersom dette overbelastes, kan situasjonen bli alvorlig.

Norske myndigheter har også gjennomført flere tiltak for å motvirke den økonomiske krisen, nå sist via den nye bankpakken. Røster i ESA-systemet har allerede vært ute og advart mot at tiltakene kan være konkurransevridende. Et annet eksempel på statlig inngrepen i grenselandet mot proteksjonisme, er den store overføringen av ny kapital til SAS.

Melchior vil ikke uten videre konkludere med at dette føyer Norge til listen over land som bedriver skjult proteksjonisme:

– Regjeringen har nok tilpasset tiltakene til internasjonalt regelverk. Bankpakken er en låneordning, og SAS-støtten er en aksjeemisjon der regjeringen dessuten tar forbehold om at vilkårene skal være «markedsmessige og akseptable».

Men dersom finanskrisen fortsetter med samme styrke lenger inn i den valgkampen som står for døren, vil det garantert ikke ta lang tid før vi ser det første utspillet med merkelappen «kjøp norsk».

Redaksjonen Mandag Morgen

Sten Inge Jørgensen

redaksjon@mandagmorgen.no