Internasjonal politikk: Mot ny jordbruksrevolusjon

Mest kontroversielt er det kanskje at stadig flere miljøer nå hevder at genmodifiserte planter (gmo) ikke er til å unngå dersom man skal makte å brødfø hele jordens befolkning i fremtiden. Det vekker også debatt at stadig flere mener at det i både rike og fattige land trengs mer industrijordbruk og færre bønder.

Verden balanserer på terskelen av en ny matvarekrise. Selv om den globale matvareproduksjonen i dag kan dekke forbruket, vil voldsom befolkningsvekst gjøre det svært vanskelig å dekke matvarebehovet i fremtiden. I løpet av de neste 40 årene må matvareproduksjonen fordobles hvis vi skal klare å produsere nok mat til alle. Innen 2025 – altså om 16 år – må den øke med 25 prosent for å holde tritt med befolkningsveksten. Antall mennesker på jorden vil da ha økt fra dagens 6,7 milliarder til åtte milliarder mennesker.

Dette kommer på toppen av at situasjonen også i dag er svært alvorlig. Over ni millioner barn dør hvert år på grunn av underernæring før de fyller fem år. FAO, FNs mat- og jordbruksorganisasjon, har tatt initiativ til et toppmøte om verdens matvaresituasjon i november. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har nedsatt innsatsgruppen Global Food Security Crisis som skal komme med løsninger på matvareutfordringene.

Hvis det enorme matbehovet skal dekkes, kreves en revolusjon på linje med den det globale jordbruket opplevde på 1970-tallet. Da fikk man en markant økning i produktiviteten, i første rekke på grunn av moderne teknikker, gjødsel og andre lignende tiltak. Mens en hektar matjord i 1960 kunne brødfø 2,4 mennesker, kunne man i 2005 mette hele 4,5 mennesker på det samme arealet. Noe slikt må altså gjentas, slik at et dekar i 2030 kan gi kanskje seks, syv mennesker mat på bordet.

Eksperter, tankesmier og internasjonale organisasjoner som FAO og Verdensbanken legger til grunn at blant annet følgende tiltak kan være nødvendige for å klare utfordringene:

*Mer landbruksjord: Brakkmark må under plogen, og driften på den eksisterende landbruksjorden må intensiveres ytterligere.

*Ny landbruksteknologi: Mer effektive metoder for dyrking av jorden må utvikles og utbres verden over. Det innebærer presisjonsjordbruk og bruk av moderne datateknologi og satellittovervåkning.

*Nye sorter: Det må utvikles mer robuste plantesorter, for eksempel ved hjelp av genmodifisering og kloning.

*Ny diett: Kostholdet må endres, slik at det som dominerer på forbrukernes tallerkener, er produkter som det krever lite ressurser å dyrke.

Ubrukt jord

En kombinasjon av klimaendringer, ørkenspredning og økende befolkning innebærer at verdens samlede dyrkede mark gradvis reduseres, samtidig med at behovet for matvarer øker (se figur 1). Særlig i Russland og Ukraina er det store områder som tidligere har vært dyrket, men som nå ligger brakk.

Umiddelbar oppdyrking av brakkmark vil være en rask og effektiv vei til økt matvareproduksjon. Men avlingene fra brakkmarkene vokser ikke inn i himmelen. Det er nemlig den dårligste jorden som først blir lagt brakk. Derfor stiger ikke matvareproduksjonen lineært med arealet jord som blir lagt under plogen igjen.

Et jordbruk som beveger seg over mot det høyteknologiske, er et ikke bare mer effektivt og sannsynlig, men også et helt nødvendig svar på utfordringene. Datateknologi kan blant annet hjelpe bonden til å effektivisere bruken av gjødsel og sprøytemidler. I USA eksperimenteres det med helautomatiske traktorer som navigeres rundt på jordet via satellitt og autopilot. I stedet for å bruke tid og krefter på å kjøre doningen, kan bonden vie seg fullt og helt til oppgaven med å optimere selve jordbearbeidingen. Via datamaskinen kan han eller hun fortløpende sende signaler til traktoren om hvordan den skal gjødsle, pløye eller så. I delstaten Iowa er gjødselforbruket på denne måten redusert med 20 prosent, samtidig som avlingene er økt med 30 prosent.

Nye planter

Da verden på 1970-tallet økte jordbruksbruksproduktiviteten markant, spilte nye og bedre plantesorter en vesentlig rolle. I dag kan genteknologi frembringe planter med nye egenskaper som beskytter dem mot skadedyr og sykdommer og som dermed kan gi vesentlig økte avlinger.

Ifølge International Service for the Acquisition of Agri-Biotech Applications (ISAAA), som blant annet sponses av flere av de store genteknologiselskapene, økes avlingene med 44 prosent når tradisjonelle planter byttes ut med genmodifiserte. I tillegg reduseres produksjonsomkostningene med 56 prosent fordi utgiftene til sprøytemidler og gjødsel faller.

For øyeblikket vinner de genmodifiserte plantene terreng i store deler av verden. Mens det i 2007 vokste slike planter på 114 millioner hektar verden over, var tallet i fjor økt til 125 millioner hektar (se figur 2). Plantene har vunnet innpass på alle kontinenter. Særlig er amerikanerne vennlig stemt, og nesten halvparten av de genmodifiserte avlingene i verden vokser i USA og Canada. Også i Afrika sprer de seg. I 2007 åpnet Sør-Afrika for genmodifiserte mais-, soya- og bomullsplanter som skal kunne motstå visse former for insektangrep. Året etter fulgte Egypt opp, og tillot genmodifisert mais.

I Norge er både myndigheter, bondeorganisasjoner, miljø- og utviklingsorganisasjoner skjønt enige om at genmodifisering ikke er veien å gå. Framtiden i våre henders Arild Hermstad setter ord på den unisone skepsisen på denne måten: – Selv om enkelte typer genmodifisert mat kan gi marginale avlingsøkninger, er genmodifisering først og fremst innrettet for å gjøre store monokulturer mer lønnsomme. Roundup-resistente åkre trenger ikke lukes, men kan sprøytes med plantegift i stedet, mens nytteveksten gror der. Andre typer genmodifiseringer gjør planten giftig, eller på andre måter skadelig for skadeinsekter, slik at man kan dyrke i store monokulturer med mindre forekomst av skadeinsekter. Mindre sult i verden er hverken poenget eller resultatet av genmodifisering. Det handler om økt lønnsomhet.

Kun i forsknings- og landbruksmiljøet på Ås har noen ensomme røster opp gjennom årene tatt til orde for å lempe på gmo-restriksjonene. En av dem er seniorforsker Askild L. Holck ved matforskningssenteret Nofima. Han mener mange forskjellige planteforedlingsteknikker må tas i bruk for å øke jordbruksproduksjonen fremover, og genteknologi er en av dem. Men klassisk planteforedling vil heller ikke bli avlegs, understreker han. – Der behovet for mat og fôr er stort, velger man de hensiktsmessige metodene for å oppnå dette, og genmodifisering er selvfølgelig en av disse. Fordi vi har overskudd av mat i Norge og Europa, kan vi tillate oss å holde igjen. Men det vil ikke ta så mange år før vi kommer etter. Vi ser for eksempel at det er fôrmangel i Europa, og massevis av genmodifiserte fôrråvarer importeres fra andre deler av verden, uten at det snakkes særlig høyt om det. I den norske oppdrettsnæringen sliter man med å få tak i nok fôr som ikke er genmodifisert. Men man vil snart komme til en smertegrense hvor konkurransen i verdensmarkedet gjør at man ikke kan fortsette å betale den merprisen som gmo-fritt fôr innebærer.

Nye matvaner

Dersom man skal kunne løse matvarekrisen, er det også behov for å endre forbrukernes spisevaner. Dersom verden spiste vesentlig mindre kjøtt, ville behovet for genmodifiserte planter, ny teknikk og nydyrkning av brakkmark bli betydelig redusert. Men den raskt voksende middelklassen har fått smaken på kjøtt. Ved inngangen av inneværende tiår spiste for eksempel gjennomsnittskineseren 20 kilo kjøtt per år. Per i dag spiser hun 50 kilo kjøtt per år. 25 prosent av den nødvendige økningen av den globale kornproduksjonen skyldes at verden har lagt om dietten.

De fleste eksperter er enige om at det blir uhyre vanskelig å oppnå en radikal endring av forbrukernes matvaner. Forskningsdirektør Hervé Guyomard i Europas største institutt for landbruksforskning, franske INRA (l‘Institute National de la Recherche Agronomique) mener det i praksis er to scenarier: – Enten kan vi øke landbruksproduksjonen ved utelukkende å dyrke opp større arealer og benytte mer effektive plantesorter og forbedret teknikk. Eller vi kan øke produksjonen samtidig som vi endrer våre matvaner. Alle undersøkelser viser at det vil få store negative klimakonsekvenser hvis vi ikke legger om spisevanene, og fortsetter med vårt høye kaloriinntak. Hvis vi skifter ut våre animalske kalorier med vegetabilske, kan vi faktisk brødfø en global befolkning på mer enn ni milliarder mennesker uten at det skader klimaet, sier han.

Også en kraftinnsats for å redusere det store svinnet i de ulike leddene i matproduksjonen, kan redusere behovet for andre, drastiske tiltak. Det er svinn etter innhøsting, under transport, i forbindelse med lagring, salg og hos sluttbruker. I Storbritannia har det vist seg at svinnet for enkelte typer grønnsaker kan være helt oppe i 40 prosent.

Krevende hensyn

Uansett hvilke strategier det satses mest på fremover, vil det være to viktige og krevende hensyn som må ivaretas. Det ene er hensynet til miljøet og klimaet. Produktivitetsøkning og redusert miljøbelastning må gå hånd i hånd. Det andre er hensynet til en sulten landsbybefolkning i utviklingslandene. Mer stordrift og avansert teknologi kan gjøre mange fattige bønder overflødige i jordbruket.

I utviklingsmiljøene mener de derfor det er småskala, familiebasert landbruk som har fremtiden for seg. De mener livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner er i ferd med å ødelegges av det industrielle landbruket. Utgangspunktet for moderniseringen av landbruket må være småbøndenes nåværende drift, argumenterer Aksel Nærstad i Utviklingsfondet i en fersk rapport.

– Det må gis muligheter til å ta del i og få hjelp fra forskning innenfor agronomi og andre naturvitenskaper, og forskningen må omformes dit at basisen blir å hjelpe verdens småbønder til bærekraftig og mer produksjon, sier han.

Direktør Ivar Pettersen ved Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) er imidlertid usikker på om en slik satsing på småskalalandbruk vil være nok. Han viser til at FAOs «Conservation Agriculture» ser ut til å ha større gjennomslagskraft og er på vei opp. Her handler det om både små og store bønder, men et mindre arbeidsintensivt jordbruk som tar i bruk ny teknologi og avanserte driftsmessige løsninger med minimal jordbearbeiding. Samtidig har man et dyrkingsmiljø som gjør det nødvendig med betydelige innslag av ugressmidler ved omlegging av driften.

Pettersen peker på at dette antagelig vil øke presset for å tillate genmodifiserte planter.

– Gjennom genmodifisering vil man kunne frembringe arter som bedre kan nyttiggjøre seg et miljø som utsettes for kjemiske midler, sier han. Forskningsdirektøren tør ikke spå om Norge vil bli nødt til å åpne for genmodifiserte planter. – Men vi er i mindretall når vi avviser det, og det blir stadig vanskeligere å få tak i garantert GMO-fritt såkorn. Presset kommer til å øke. Hvis EU åpner opp, vil nok løpet være kjørt. Det vil nok være helt urealistisk å tro at vi kan overleve som en GMO-fri sone hvis resten av Europa aksepterer genmodifisering.

Redaksjonen Mandag Morgen

redaksjon@mandagmorgen.no