Juniorer kjemper Norges sak i Brussel

Spillet om Norges tilknytning til EU gjør at vi skusler bort viktige muligheter til å delta i det politiske samarbeidet med EU og EØS. Deltakerne i forberedende ekspertkomiteer jobber uten mandat eller politisk oppfølging. Det finnes ingen koordinerende funksjon eller strategi for hva som skal prioriteres i samarbeidet med EU. Tilfeldighetene avgjør om det sendes av gårde toppfolk eller juniorer for å fremme Norges syn i Brussel.

Fra politisk hold er interessen for EØS-samarbeidet laber. Partiene har ikke noe ønske om å diskutere eller nyansere sin holdning i EU-saker, av frykt for konsekvenser innad og partiets omdømme utad. Debatten går derfor i svart-hvitt, og avtalen angripes fra alle kanter. De som er satt til å følge opp politisk, prioriterer ned arbeidet.

Norge er med i over 200 ekspertkomiteer i EU. Fremfor å delta aktivt og bruke disse som påvirkningskanal, sendes ekspertene og representantene av gårde på egenhånd. Ingen forteller hva de skal mene før de drar, og ingen spør hva de har sett og hørt når de kommer tilbake.

Enkeltpersoner uten klart mandat blir dermed i praksis ansvarlig for Norges eventuelle innflytelse på nye EU-lover. «Det blir opp til den enkelte ekspert hva de gjør ut av rollen. De er overlatt til eget initiativ og sin egen evne til å gjette hva som er den norske posisjonen i saken,» sier Dag Harald Claes, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Ankepunktene mot Norges innsats for å påvirke EU i forhold til nasjonale interesser er mange:

• For sene: Norge er for sent på banen, og kommer inn i prosessene når mye er låst.

• For lavt nivå: Representanter sendes av gårde uten nok innsikt og uten klart mandat.

• For dårlige kanaler: Norske politikere er for lite interessert i hva som skjer i samarbeidet mellom Norge og EU, og er verken opptatt av å snakke med eller lytte til utsendingene til Brussel.

EØS-avtalen var kompromisset i EU-striden, men avtalen har fra første dag vært utskjelt og venneløs. Kritikken er urettferdig, mener flere. «EØS-avtalen virker slik den var ment,» sier Knut Almestad, som tidligere ledet ESA, EFTAs overvåkingsorgan for EØS.

En rekke kilder Mandag Morgen har vært i kontakt med, mener Norge kunne fått bedre gjennomslag dersom man hevet nivået på utsendingene og fikk en klarere strategi. EU-utvidelsen øker behovet for en mer profesjonell innsats fra norske eksperter og andre utsendinger. «Utvidelsen gjør påvirkningsklimaet mer krevende. Det gjør at innsatsen må styrkes,» sier EU-ambassadør Bjørn T. Grydeland (se også analyse i Mandag Morgen nr. 1, 2003).

Lang vei til politisk ledelse

Flere stortingsmeldinger har tatt opp behovet for bedre bruk av utsendingene til EU. Lite er likevel gjort. «De kanalene vi har brukes for dårlig. Det mangler strategi, kunnskap og koordinering for innsatsen,» sier Claes.

Statskonsult gjorde for noen år tilbake en undersøkelse blant ekspertene som deltar i komitearbeid i EU. Undersøkelsen viste at disse oppfatter seg som representanter for Norge, men at de opplever å være i et vakuum uten mandat eller politisk oppfølging. «Det er lang vei fra ekspertene til politisk ledelse – og tilbake,» sier Claes. Han understreker at det er stor forskjell mellom departementene.

Et positivt eksempel er Miljøverndepartementet, som ifølge Claes er i front, med god koordinering og styring, og med tradisjoner for å jobbe opp mot internasjonale fora. Verre er det med andre departementer. «Skulle man fulgt anbefalingene fra stortingsmeldingene om EØS, må nivået på de som sendes heves. De må ha en plan, de må reise med en instruks og de må ha noen som er interessert i å lytte når de kommer tilbake. Isteden opplever de at ingen er interessert i å lytte,» konstaterer Claes. Dette inntrykket bekreftes av Almestad. «Det ser nesten ut som om det er vanntette skott mellom tjenestemenn og politisk ledelse. Politisk ledelse øver lite innflytelse, rett og slett fordi de er lite interessert,» mener den tidligere ESA-sjefen.

«Et av ja-sidens viktigste argumenter er at vi må være med i EU for å påvirke, men erfaringene nå er at vi ofte ikke møter opp i det hele tatt. Norge har møterett i ekspertkomiteer der ting ofte reelt avgjøres, selv om det ikke er der den reelle makten er. Da er det merkelig at vi ikke bruker muligheten,» sier Hallvard Bakke, som er seniorkonsulent i Europaprogrammet.

De som jobber opp mot EU-systemet til daglig, bekrefter inntrykket av at Norge bruker inn-kanalene for dårlig. «Skal vi være utenfor, må vi i hvert fall gjøre vårt beste for å bruke de mulighetene vi har. Og det gjør vi jo ikke,» sier Siri Engesæth som har jobbet i Brussel for Bellona.

På møtene med kommisjonen blir EØS-landene plassert bakerst, og får først ordet etter at de andre har snakket i to runder. «Mange opplever dette som nedverdigende. Konsekvensen er at Norge sender helt nyutdannede representanter, som har med seg et ark med Norges syn som de leser opp, uten å forholde seg til debatten. Da er det ikke rart vi ikke lyttes til,» sier hun. Knut Arne Sanden som er LOs Brussel-representant, er enig: «Folk møter med en unnskyld at vi er til-holdning. Psykologien i dette gjør at vi blir tausere enn vi burde være. Når de andre sender eksperter og vi juniorer, blir vi ikke tatt alvorlig. Nordmenn kan ikke spillet.»

Ikke nattsvart

Det er det enkelte fagdepartement som har ansvaret for å følge opp sine saksområder i forhold til EU, mens Utenriksdepartementet (UD) i prinsippet skal koordinere det hele. Kilder i UD bekrefter at dette ikke alltid fungerer. «Det blir veldig fragmentert, uten noen prioritering av hva som er viktig, hvor vi må sende toppfolk, og hva som er mindre viktig, slik at vi kan sende juniorer,» sier en kilde Mandag Morgen har vært i kontakt med.

Almestad har observert dette fra Brussel-siden. «Det er uhyggelig mange komiteer, med møter i tide og noen i utide. Jeg har sett en del eksempler på at utsendingene ikke tar ordet og ikke gjør noe for å prege det som skjer. Det er ikke alltid den som blir sendt er den som har mest greie på saken heller. Det er mye komite-turisme, der byråkrater får Brussel-tur som premie.»

Samtidig er det Almestads erfaring at Norge har muligheten til å påvirke, dersom man faktisk jobber for det. «Det finnes en rekke eksempler på saker der norske eksperter har satt preg på sakene. Når det gjelder forskningsprogrammene har Norge nesten en for høy suksessrate for sine prosjektforslag,» sier han, og legger til: «Dette er ikke så nattsvart som enkelte beskriver det.»

Anders Ulstein er stedlig representant i Brussel for ACTIS, rusfeltets samarbeidsorgan. «I arbeidsgruppen om alkohol og helse sender Norge en av våre toppfolk, Dag Rekve, som er regnet som guru på internasjonal alkoholpolitikk. Det er ingen tvil om at han blir lyttet til av kommisjonen og andre medlemsland, fordi han både har stor faglig kompetanse og et overordnet strategisk blikk,» forteller Ulstein.

For sent inn i prosessene

Norge må inn på banen tidligere, før spillet er avgjort, mens det ennå er rom for å diskutere reglene. Det er den klare meldingen fra EU-ambassadør Grydeland. «Vi må være tidlig ute for å ha innflytelse. Det nytter ikke å komme når forslaget legges frem og saken er låst, vi må være med fra ryktestadiet,» sier han. «Vi må være på banen når EU-systemet begynner å tenke på nye områder for regulering. Det må jobbes på alle nivåer, gjennom oppfølging av ekspertene og ved kontakter helt fra den spede begynnelsen på en sak i arbeidsgruppene,» sier han.

Grydeland vektlegger viktigheten av å hele tiden være orientert om bevegelsene, om lands ståsted og mulige alliansepartnere. Norske posisjoner må avklares tidlig dersom vi skal ha en sjanse for gjennomslag, understreker han.

Dette støttes av Engesæth, samtidig som hun mener norske representanter kan være med å påvirke også i senere runder. Bellona klarte gjennom alliansebygging å endre et forslag som var kommet til Europa-parlamentet.

Engesæth gir nordisk møtekultur noe av skylden for at Norge blir akterutseilt. «Folk kommer akkurat når møtet begynner, deltar i voteringen og går igjen – og synes de har gjort sitt. Men det er ikke slik det fungerer. De må komme før, invitere på middag, snakke med folk og finne allierte. Vi kommer ingen vei om vi ikke relaterer standpunktene våre til andre,» sier hun. Engesæth er oppgitt over det hun har sett av norsk innsats. «Det er trist,» konkluderer hun.

Lavt kunnskapsnivå

EØS-avtalen er blitt omtalt som en husmannskontrakt, der alt som bestemmes i EU automatisk blir norsk lov. «Noen tror alt vi gjør bestemmes av EU. Det er en betydelig overdrivelse. De siste ni årene er det vedtatt om lag 800 nye lover i Norge. Under 50 av disse var knyttet til EØS-avtalen,» sier Bakke.

En ny opptelling fra UD viser at det de siste ti årene er anslagsvis mellom 5 og 25 prosent av rettsaktene som vedtas i EU som også blir vedtatt i Norge (se figur 1). De fleste av disse nye direktivene blir forskrifter, ikke lover i Norge.

Bakke mener partene i EU-striden feilinformerer om EØS. «Ja-siden har dyktige PR-folk, som er ute og hevder at vi er 80 prosent medlemmer, men uten innflytelse. Nei til EU har gjort kamp mot EØS til hovedsak. Det er ikke rart folk tror på dette når de hører det fra begge sider. Men det er ikke riktig, det viser tallene for hva som bestemmes hvor.»

Flere mener mye av kritikken mot EØS skyldes manglende kunnskap. «Dette er regler man stort sett er enig i. Dette er en genial måte å få støtte fra 15 lands byråkratier for å produsere regler av en kvalitet og kvantitet det norske byråkratiet ikke ville klart å produsere på egenhånd,» sier Claes.

En undersøkelse Sentio har utført for Nationen, viser at en stor andel av befolkningen ikke har noen mening om hvorvidt EØS-avtalen er en bra eller dårlig avtale for Norge. Av gruppen under 30 år er det hele 54 prosent som ikke har noe syn på om det er positivt eller negativt for Norge å være med i EØS (se figur 2). Synkende EØS-kunnskap rammer både nasjonalt, ved at mulighetene i EØS-avtalen ikke benyttes, men også i forhold til samarbeidet med nye og gamle EU-land. «Det er et økende problem at kunnskapen om EØS er så dårlig blant EU-landene. Samtidig må vi ha gjort hjemmeleksen selv først før vi kan orientere andre,» sier Grydeland.

«Det er krefter i norsk politikk som ikke ønsker bedre kompetanse på EU, fordi man heller vil opprettholde en krise-stemning rundt vårt forhold til EU. Det er gått politikk i å holde politikken ute av EØS. Dette er dårlig politikk for Norge,» mener Ulstein i ACTIS.

Liten «supermakt»

I en artikkel i desember kåret Newsweek Norge til et av verdens ti mektigste land. Olje, høy levestandard og diplomatisk makt setter Norge i klasse med USA, Kina, Storbritannia og Frankrike. Ifølge erfarne Brussel-farere blir Norge hørt også i EU når det diskuteres områder der Norge har tyngde, som miljø, veterinærområdet, energi og skipsfart. «Erfaringen viser at hvis vi kommer med gode løsninger, så blir vi lyttet til. Det er ikke så viktig hvem som er avsender. Har vi forslag på gode og konstruktive løsninger, kan vi absolutt få gjennomslag,» sier Grydeland.