Kan Erna holde formkurven helt inn?

Dag etter dag befestes inntrykket i opinionen: Den rødgrønne regjeringen synger på siste verset. Ap, SV og Sps egne medlemmer og støttespillere streiker eller hytter med never og høygafler oftere enn de klemmer og applauderer egne statsråder.

SV er forvandlet fra et friskt freds- og opprørsparti til et slitets administrasjonsparti. Ingen makter bedre enn Sp-leder Liv Signe Navarsete å vise at hun er skuffet og lei, og hun gir regjeringsgarantist Ap hovedansvaret for partiets begredelige tilstand.

Samtidig har det meste, kanskje alt, gått i riktig retning for Høyre-leder Erna Solberg.

Hun er ubestridt – ikke bare i eget parti – men nå også i hele den borgerlige familien. Det blir mindre og mindre sannsynlig at velkjente bakholdsangrep fra «informerte, men anonyme kilder i Oslo Høyre» dukker opp i avisenes spalter. I dag har Erna Solberg en valgseier som overgår Kåre Willochs historiske 31,7 prosent i 1981 innen rekkevidde.

Innad i Høyre har det foregått en liten kulturrevolusjon i synet på Frp. For få år tilbake utløste ethvert utspill om samarbeid, med eller isfront mot, Carl I. Hagens parti bråk og splittelse innad i Høyre. På Vestlandet og i kommuner med erfaring fra samarbeid med lokale Frp-ere som var opptatt av vei, vann og kloakk, skjønte man lite av at de skulle behandles som spedalske. De var praktisk orienterte som Høyre selv. Kommunepolitikk krever ansvarlige budsjetter – de kan verken trykke penger eller gi seg hen til luftige salderingsknep. Det var dette tidligere byrådsleder Erling Lae siktet til da han sa at «jeg er glad vi ikke har oljefond i Oslo».

For å vinne valg og makt må man foreta kloke og riktige beslutninger i eget parti. Maktkampen er et nullsumspill hvor egen suksess kan måles i andres tilbakegang. Men man må også ha flaks ved at de politiske og økonomiske konjunkturene faller sammen med egen dagsorden. Meningsmålingene den siste tiden er som bestilt for Solberg: Med Høyre rundt 30 prosent og Frp på det halve er det ingen fare for rivalisering fra Frp og leder Siv Jensen. Det er opplagt for alle hvem som er statsministerkandidat – og hvilken blåfarge deres felles politikk vil måtte få.

Utad sier Solberg at hun helst vil regjere med alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Hun viser ansvar og raushet. Samtidig gjør styrkeforholdet blant opposisjonspartiene at Høyre kan telle opp både to og tre mulige regjeringsalternativer: En ren mindretallsregjering fra Høyre, en flertallsregjering bestående av Høyre og Frp og en flertallsregjering bestående av Høyre, Frp, Venstre og KrF.

For Solberg og Høyre-strategene ville det vært en drøm å fryse dagens politiske landskap. Men mye uforutsett kan skje som kan resultere i troløs velgervandring før valgnatten 9. september 2013: Økonomisk sammenbrudd i EU og finanskrise i Norge, terrorangrep eller «bare» en god, gammeldags skandale vil kunne ødelegge for Høyre og dagens status quo.

Derfor må Erna Solberg konsentrere seg om det hun har mulighet for å påvirke. Hennes tre viktigste utfordringer er å skape tillit innad, og bevare de gode manerene i det borgerlige hjemmet. Dernest må hun utforme et troverdig ikke-sosialistisk regjeringsprogram som viser vilje og evne til å styre. Sist, men ikke minst, må hun ikke bli så lysten på statsministerjobben at hun glemmer å være partileder.

Naboklager og husbråk tyder på lav boevne. Forrige gang gikk de borgerlige til valg i et salig, støyende kaos av uenighet. Det var adskillig klarere hvem som ikke ville samarbeide med hvem, enn hvem som faktisk ønsket å få til noe med de muligheter som forelå. Både i 2005 og 2009 klarte man å skremme bort både egne velgere og potensielle støttespillere som ønsket regjeringsskifte og forutsigbarhet.

Nå er den største hindringen for borgerlig samling – tidligere Venstreleder og Frp-hater Lars Sponheim – borte. Venstre under Trine Skei Grande har falt ned på borgerlig side og er klar for lagoppstilling med Frp. Om det innebærer at hun eller Siv Jensen ender som «cheer-leader» for støtteapparatet, vil valgresultatet og forhandlingene i etterkant avgjøre.

KrF tviler seg fremover mot regjeringsbeslutningen som skal tas i september, men alt Knut Arild Hareide sier og gjør viser at hans indre stemme har talt. Partiet hører trygt hjemme hos de borgerlige – som alltid.

I Frp er den politiske og personlige snuoperasjonen som er nødvendig for å kunne rykke inn i regjeringskontorene langt på vei fullført, klarest uttrykt gjennom forfremmelsen av Ketil Solvik-Olsen til finanspolitisk talsmann og den påfallende mangel på misnøye og slamring med dører vi er blitt vant til fra den kanten.

Ikke-sosialistisk regjeringsprogram. På ett eller annet tidspunkt før valget må Høyre presentere en erklæring eller et program for hva en Solberg-regjeringen vil gjøre. Ikke minst må de avvise alle påstandene fra de rødgrønne om hva den truende «blå fare» egentlig innebærer.

Det viktigste med en slik erklæring er å forplikte de borgerlige, innfri forventninger og utløse engasjement og sympati. En blå regjerings intensjonserklæring vil være gjennomsyret av Høyres særdeles vellykkede ombygging av den politiske fasaden. Det handler ikke lenger om tall og kalde kalkulatorer, men om følelser og varme hender når Høyre henvender seg til velgerne. Myten om at høyrefolk har et kassaapparat der andre mennesker har hjerte, er definitivt gravlagt. Erna Solberg har gått fra å være «jern-Erna» til å bli «myk mama», og hennes mantra «mennesker – ikke milliarder» oppsummerer snuoperasjonen. Retorikken klargjør hva som er målet og hva som er middelet. Handlingsregelen, overskuddet på handelsbalansen og konkurranseevnen har ingen verdi i seg selv, de er utelukkende verktøy for å sikre det gode liv.

I realpolitikken ser vi dette hamskiftet tydeligst i Høyres nye arbeidsmarkedspolitikk. Borte er den konfronterende, ideologidrevne og tilsynelatende barske politikken som bar preg av å være utformet i auditoriet på Handelshøyskolen og fremført av joviale, men akademisk fjerne Victor Norman.

Der Bondevik-regjeringen la seg ut med LO snakker Høyre nå om det verdifulle trepartssamarbeidet og de viktige fagforeningene. Krav om kutt i sykelønn og økt adgang til bruk av midlertidig arbeidskraft er erstattet med kamp mot sosial dumping og faste ansettelser. Kanskje er ikke endringene så store når det kommer til stykket, men det er ingen tvil om at signalene er oppfattet på Youngstorget. Og de gjør det bitte-litt vanskeligere for Jan Davidsen og de andre pengesterke LO-toppene å pumpe inn millioner til valgkamp mot den «blå fare». At NHO-sjef og Høyres tidligere nestleder John G. Bernander anklager Høyres Torbjørn Røe Isaksen for unnfallenhet, passer så bra inn i dramaturgien at man kan mistenke Johnny for å ha blikket stivt rettet på en ministerpost.

Om Danmarks tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen het det at han hadde «ull i munnen» fordi han var så vag. For Erna er den største faren at hun blir så raus, rund og grenseløst inkluderende at velgerne til slutt glemmer hva hun og Høyre står for. Politikk er å ville noe, og «til lags åt alle kan ingen gjera», for å si det med Ivar Aasen. Men best har Churchill formulert faren for å ville så mye at man mister seg selv på veien. På sin vittige og knivskarpe måte foretok han følgende karakterdrap på en konturløs, politisk motstander:

«Han var som en pute, og formet seg etter den som sist satte seg på den.»