Kina endres, men Kommunistpartiet består

Dersom et norsk politisk parti utnevnte medlemmene i regjeringen, ordførerne i de største byene, lederne av de viktigste regulerende myndighetene, sentralbanksjefen, høyesterettsdommerne, konsernsjefene i de største selskapene som Statoil, Aker Solutions og DnBNOR, kringkastingssjefen og rektorene på de største universitetene – ja, så ville det norske systemet ligne på det kinesiske. I hvert fall dersom dette skjedde bak lukkede dører og uten demokratiske valg.

Tidligere byråsjef for Financial Times’ kinakontor, Richard MacGregor, beskriver i sin bok «The Party: The secret World of China’s Communist Rulers» eliten i det kinesiske kommunistpartiet og hvordan partiet, til tross for mange reformer de siste tretti årene, fortsatt har kontroll på et land og en kultur i konstant endring. Journalist og skribent for The New Yorker og National Geographic, Peter Hessler, skildrer hvordan vanlige kinesere på landsbygden og i fabrikkene opplever de stadige omveltningene i sin bok: «Country Driving: A journey Through China from Farm to Factory».

Hessler besøker blant annet et fjellrikt område som klargjøres for utbygging av industri ved å flate ut landskapet. Han skriver: «Bare i Kina kan du besøke et fjell og så – to år senere – komme tilbake og oppdage at fjellet er revet og erstattet med en fabrikk kalt Renli Environment Protection Co., Ltd».

Selv om det er mange hindre som gjenstår før Kina kan erklære seg en supermakt på høyde med USA, er det få som i dag tør tvile på at så vil skje. Ekspertene advarer mot kinesisk eldrebølge, boligbobler, valutamanipulering, inflasjon og økende sosial uro – alt kan sette Kinas vekst på vent, men antagelig bare for en liten stund. For det kinesiske kommunistpartiet har lært av både egne og andres feil.

Siden Mao Zedong døde i 1976 har partiet ristet av seg Mao-skapte katastrofer inkludert hungersnøden etter «det store spranget» som Mao lanserte i 1958. Innholdet i det store spranget fremover var at all privat eiendom ble forbudt, alle kollektive jordbruk ble del av «folkekommuner» og tradisjonelle jordbruksmetoder ble byttet ut mot nye og uprøvde. Resultatet ble at titalls millioner bønder ble fanget i historiens største sultkatastrofe, da 40 millioner døde. Bøndene ble nektet adgang til byene og måtte ty til å spise mus, blader, eller mennesker. Dødsraten nådde utrolige 29 prosent i 1960.

Kinas ledere har også distansert seg fra det de ser på som Sovjetunionens undergang: Planøkonomien. Men MacGregor mener Lenin, som designet prototypen for systemer brukt til å styre kommunistiske stater, umiddelbart ville kjenne igjen den kinesiske modellen der kommunistpartiet har bukten og alle endene i alt som skjer (se figur).

Kontroll på de viktigste

Kinesere som bor i de største byene langs kysten har veldig mye mer frihet enn de hadde for bare 30 år siden. De kan for eksempel eie egen bolig, noe folk på landet ikke kan. Men på tross av alle reformene de siste årene har partiet sikret seg kontrollen med det de ser på som de tre viktigste maktpilarene: Samfunnets nøkkelpersoner, propagandaen og folkets frigjøringshær.

Siden 1949 har partiet gjennom Det sentrale organisasjonsdepartementet plassert sine medlemmer i nøkkelposisjoner på alle nivåer i statsapparatet og i viktige posisjoner i næringslivet. Organisasjonsdepartementet kontrollerer hvilke personer som skal tildeles hvilke roller. De påvirker jobbvalgene til alle partiets 78 millioner medlemmer og sørger for at partiet alltid er representert i de mektigste institusjonene. Fordi korrupsjon gjennomsyrer alle nivåer, forekommer til og med handel om de mest lukrative offentlige postene.

De mest ettertraktede jobbene i partiet er partisekretær og leder for organisasjonsdepartementet. Da kan man kontrollere alle andre lukrative utnevnelser og motta andeler av utbyttet. Organisasjonsdepartementet bruker også andre overraskende, og for vestlige aksjeeiere, uforståelige metoder. I 2004, uten å gi noen form for advarsel på forhånd, ble det bestemt at man skulle bytte om på lederne i de tre største telekom-selskapene China Mobile, China Unicom og China Telecom. For å oversette til norske forhold: Det ville være som at konsernsjef i Telenor Jon Fredrik Baksaas fikk beskjed om å bytte plass med August Baumann i Netcom over natten.

Maktmonopol

Kinesiske medier kontrolleres av partiets propagandadepartement, og Folkets frigjøringshær ligger under Hu Jintao og resten av partiets sentrale ledelse. Jintao er for øvrig både president, generalsekretær i det kinesiske kommunistpartiet og leder for den sentrale militærkommisjonen. Det har lenge vært kjent at Kinas utenrikspolitikk ikke styres av utenriksministeren, men av partiets sentrale ledergruppe for utenrikssaker, og at forsvarssaker ikke avgjøres av forsvarsministeren, men av partiets sentralkommisjon for forsvar. Samtlige av disse gruppene møtes og tar avgjørelser i hemmelighet.

Systemet er både fastlåst og fleksibelt, skriver MacGregor. Fastlåst fordi partiet insisterer på å ha monopol på makten. Og fleksibelt fordi det er et administrativt system som ikke trenger å følge lovens bokstav. Systemet har vist seg å være mye mer formbart enn mange trodde det ville være, særlig etter Sovjetunionens fall. Partiets kontroll har hatt sine fordeler. Da finanskrisen var i sin spede begynnelse, brukte partiet kommunikasjonslinjene, et nettverk av telefoner med direkte linjer mellom partiets ypperste elite, til å kreve at de kinesiske bankene – som alle har sjefer med partiboken i orden – umiddelbart økte utlånene. Nå som inflasjonen økende, har bankene fått beskjed om å bremse opp, noe de også har gjort, om enn noe mindre entusiastisk.

Men MacGregor viser også hvordan partiets struktur kan føre til ordrer som kommer på kant loven. I forkant av sommer-OL i Beijing i 2008 dukket det plutselig opp flere tilfeller hvor spedbarn ble forgiftet. Felles for alle var at de hadde fått det samme melkepulveret produsert av meieriselskapet Sanlu. Lederen for selskapet var også formann for partiets komite i bedriften. Selv om man forstod at giften stammet fra selskapet, stemte lederen for å holde informasjonen tilbake i håp om å fikse problemet i stillhet. En offentlig tilbakekalling av produktene ville gå imot en partiintern instruks om ikke å forstyrre lekenes gode stemning. I mellomtiden døde flere barn av allerede innkjøpt melkepulver.

Folk og parti

Forholdet mellom folket og partiet er et meget sensitivt tema. De har lite med hverandre å gjøre i det daglige. Folk møtes av myndighetene, ikke partiet. Kommunistpartiet har ikke engang et offentlig telefonnummer man kan ringe. Peter Hesslers bok skildrer hvordan den lokale forretningsmannen Wei Ziqi gradvis tas inn i partiet i en liten landsby. Forretningsmannen og forfatteren kjenner hverandre godt og snakker sammen om det meste, men ikke ett ord ytres om forholdet til Kommunistpartiet eller hva som blir diskutert på møtene, annet enn at medlemskapet «er godt for karrieren».

Hva som skjer dersom veksten sakker av og det blir mindre penger til å smøre de kinesiske hjulene med er usikkert. Forventningene har økt i takt med levestandarden, og partiet har god grunn til å trå varsomt. MacGregor skriver: «Dersom partiet må kjempe for å beholde makten, tror jeg en stor del av befolkningen vil ta opp kampen».

MacGregors analyse utelukker ikke at partiet en dag skal kunne utvikle seg til en mer åpent og mindre hemmelighetsfull organisasjon. Faktisk mener mange analytikere at Hu Jintao har forsøkt å gi mer myndighet til sentralkomiteen i et forsøk på å styrke demokratiet innad i partiet, noe som ikke kan forstås som et skritt i retning av demokrati, men mot mer åpenhet.

Boken antyder også en grunn til at Jintao kan ha tatt tildelingen av Nobels fredspris til Lui Xiobo personlig. MacGregor skildrer hvordan generalsekretæren nesten egenhendig, og med stor politisk kløkt, stilnet krigshisserne i partiet og fjernet invasjon av Taiwan fra den interne debatten. I egne øyne er Hu en fredspriskandidat selv.

Washington Post skriver at siden boken kom ut, og raskt ble fjernet fra kinesiske nettsider, har partiet forsøkt å fremstå som mer gjennomsiktig blant annet ved å opprette talspersoner for det tidligere så stumme organisasjonsdepartementet.

«Åpenbaringer skjer på en daglig basis i folkets republikk», skriver Hessler. En av de viktigste oppdagelsene er at kineserne deler denne fornemmelsen. Kina endrer seg for fort – og det er alltid en ny situasjon å sette seg inn i. Og hvordan løser en vanlig kineser en slik utfordring? Oftest trekker de på skuldrene og sier: «Mei banfa» – «ingenting å gjøre med det».