Klimavekkelsen sovnet

Rundt 1960 – da denne spaltisten var ved å våkne til en klarere politisk bevissthet – dannet det seg en fryktbasert aksjon mot atomvåpen. Det eneste som kom ut av den var at Sosialistisk Folkeparti ble stiftet, noe som forsterket atomfryktens politiske slagside. Det var alltid NATO-lands atombombeprøver det ble protestert mot. SF og andre med rød stær på venstre øye lot ikke høre fra seg når Sovjet sprenge sine atombomber ved Novaja Semlja – 80 norske mil øst for Varanger, hvor folk oppfattet detonasjonene som tordenskrall.

Så fikk vi en ny vekkelse ti år senere. EU-striden førte til sterk oppslutning om venstresiden, som i 1973 føk inn på Stortinget med 16 mandater. Fire år senere hadde venstrevinden løyet. Vekkelsen var over og SV klarte så vidt å bli representert på Tinget.

I begynnelsen av 1980-tallet grep atomhysteriet igjen tak i mange ubefestede sinn. Ja, mer enn det: Til og med selveste Arbeiderpartiet ble overspent og vedtok på landsmøtet i 1983 å dele Kremls syn på NATOs rakettforsvar i Europa. Men hysteriet fortok seg og alt ble ved det gamle – helt til Muren ble revet og Sovjet-stjernen sluknet.

De senere år har en innbilt frykt for globale klimaendringer ledet til ny overspenning. Selv om den globale gjennomsnittstemperaturen har falt 16 år på rad, er manges sinn blitt så oppvarmet at de har åpnet seg for den mest massive hjernevask i moderne tid: At det globale klima blir varmere og det er et resultat av menneskers verk. Kloden blir ubeboelig hvis vi ikke kler oss i sekk og har aske på hodet, for å låne et gammeltestamentlig bilde.

Med rot i den politiske vekkelsens piskeslag har Stortinget innført miljøavgifter, som har sendt noen titusener industriarbeidsplasser fra norske distriktskommuner til Asia, men ellers ikke hatt betydning for noe som helst. Utslippene av klimagass fra norsk jord har aldri vært større enn etter at det ble innført klimaavgifter.

Men nå later det til at klimavekkelsen er ved å miste grepet om folks sinn. «Miljøpartiene helt til bunns» lød oppslaget i Klassekampen lørdag. De partiene som selv kaller seg miljøpartier ligger ifølge avisens ferske meningsmåling an til bare å få 24 av Stortingets 169 seter. Miljøpartiet De Grønne, Rødt, Senterpartiet og Venstre ligger under sperregrensen, SV så vidt over og KrF noe mer. De partiene som er mot oljeleting utenfor Lofoten, ligger an til å miste hvert tredje stortingsmandat. Hvis det hadde vært slik at velgerne er opptatt av klima, hadde de selvsagt valgt såkalte miljøpartier. Det gjør de ikke.

Den målingen VG presenterte i går bekrefter trenden i Klassekampens gallup og viser ny nedgang for Rødt, SV og Sp. Heller ikke KrF og Venstre har særlig avstand ned til sperregrensen.

Aftenposten publiserte i forrige uke en måling som viser at færre nordmenn enn før frykter klimaendringer. Den politiske hjernevasken virker ikke lenger. Klimavekkelsen mister grepet om folks hjerte og hjerne. Det gjelder også i det politiske lederskapet. Da Jens Stoltenberg talte til Arbeiderpartiets landsmøte i april, nevnte han ikke klima med ett eneste ord – og knapt noen savnet utelatelsen.

Slik er det også internasjonalt. Da Jens Stoltenberg for noen dager siden møtte sin russiske kollega Dmitrij Medvedev i Kirkenes, var klima ikke tema i det hele tatt. Det er knapt en statsleder i verden som tar ordet i klima i sin munn. Når folk flest ikke orker å bry seg med politiske svovelpredikanters tungetale, gjør heller ikke deres ledere det.

Klimavekkelsen har sovnet og vi tviler på om den avkjølte glød lar seg lunke på ny.