Kommersiell satsing gir mer byråkrati enn business

Norske universiteter har hatt overdrevne forventninger til hva kommersiell utnyttelse av forskning kan gi av inntekter. Det viser en ny rapport som har analysert NTNUs satsing på kommersialisering av forskningsresultater. Veien fra forskning til god butikk har vært brattere enn mange universitetsledere drømte om etter lovendringen i 2003 som ga universitetene rettighetene til næringsmessige utnyttelse av patenterbare forskningsfunn. Etter lovendringen ble det etter hvert opprettet såkalte teknologioverføringskontorer (TTO) ved alle de norske universitetene, både for å bistå forskerne med kommersialisering og for å håndheve eierskapet til forskningsresultatene. I tillegg er det en rekke andre kommersialiseringsaktører som opererer i randsonen til universitetene (se figur 1).

TTO-organisasjonene er bygget etter modell av amerikanske forbilder og mange hadde skyhøye ambisjoner og store forventninger – inspirert av noen få internasjonale suksesshistorier. Nå er den første og største TTOen, NTNU Technology Transfer, evaluert av forskningsinstituttet Nifu Step på oppdrag av NTNU. Evalueringen er en del av universitetets ambisiøse satsing på å bli nasjonalt ledende innefor forskningsbasert nyskaping.

Etter hypen som TTO-organiseringen brakte med seg, er det nå viktig å justere forventningene til et realistisk nivå, anbefaler rapporten. Porteføljen til NTNU er på 30 patenter. Svært få av dem har ført til kommersiell aktivitet. Bare to lisensavtaler er inngått, og de forventede inntektene fra disse avtalene er små.

NTNU Technology Transfer får gode skussmål for raskt å ha bygget opp en organisasjon, og mange forskere er veldig positive til virksomheten. Men organisasjonen lider av mangel på ekspertise som har innsikt både i forskning og i kommersialisering. Mange forskere med erfaring fra kommersialisering betrakter TTOen som en omvei til næringslivet, ifølge rapporten. Et knapt flertall mener at lovendringen har gjort det vanskeligere å kommersialisere forskningen. Forskere med erfaring med kommersialisering mener systemet er blitt mer tungvint, og mange mener det gamle systemet var mer effektivt for å overføre kunnskap mellom universitetet og næringslivet.

Kunnskap om lovendringen, det nye rettighetsregimet og TTOen er også overraskende lav ved NTNU. Selv ved fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi, som har flest forskere med kommersialiseringserfaring, er det bare en av fem respondenter som svarer klart ja på at de kjenner til lovendringene. Bare en tredel av forskere med kommersialiseringserfaring kjenner til endringene. Og dette på et universitet som har de lengste tradisjonene med kommersialisering av forskning i Norge.

Det viktigste resultatet av kommersialiseringsprosesser blant NTNU-forskerne er nye ideer og kunnskap til mer grunnleggende forskningsprosjekter. Bare sjelden oppnår man de ønskede resultatene som patentering, lisensiering og bedriftsetablering, ifølge undersøkelsen (se figur 2). Det kan tyde på at NTNU og universitetene bør utvikle bredere systemer i stedet for en TTO.

Forskerne Martin Gjelsvik og Petter Westnes ved IRIS (Rogalandsforsking) mener TTO-organiseringen og modellen for teknologioverføring kan være feilaktig og oppskrytt. «Den er kopiert etter noen få vellykkede eksempler fra USA og har skapt en standardoppfatning for hva universiteter skal gjøre for å bidra til næringsutvikling,» sier forsker Gjelsvik til Ukebrevet. Forskerne påpeker at universitetene overser at erfaringene fra USA er nedslående både når det gjelder nystartede selskaper og patenter. Den overdrevne oppmerksomheten rundt bare én modell for kommersialisering av forskningsresultater som vi ser på norske universiteter, truer andre viktig relasjoner mellom universiteter og næringsliv.

Nifu Step-rapporten og Mandag Morgens samtaler med sentrale aktører avdekker sentrale utfordringer for arbeidet med kommersialisering av forskning ved norske universiteter:

• Trenger ekspertise: Mangel på ekspertise i TTOene er et internasjonalt problem. Norske universiteter kan få problemer med å skaffe den rette kompetansen i konkurranse med næringslivets høyere lønninger.

• Kan bli et hinder, ikke en døråpner: En institusjon som TTO kan bli en omvei og byråkratisere kommersialiseringsprosessen.

• Ensidig fokus: Et ensidig fokus på egne oppdagelser og eierskap kan undergrave mulighetene til universitetene for å samarbeide med partnere i næringslivet. Må ha et mangfold av modeller for kommersialisering av forskning og kontakt med næringslivet.

Mangler kompetanse

Mangel på faglig kompetanse og erfaring har vært et problem ved den nye TTOen ved NTNU. Dette har svekket arbeidet med å trenge inn i et allerede godt etablert system mellom forskere og næringsliv. Men manglende kompetanse er ikke unikt for NTNU. Flere nasjonale undersøkelser i Europa viser at det er en dramatisk mangel på ekspertise i TTO-enhetene ved lærestedene. Kommersialisering av forskning er en krevende oppgave. «Organisasjonen mangler tilstrekkelig kompetanse på enkelte avgjørende områder. Flere miljøer ved NTNU har påpekt dette. Problemet er at de som sitter på denne kompetansen er dyre og utenfor rekkevidde for NTNU og universitetssektoren,» sier forsker Olav Spilling, som har vært prosjektleder for evalueringen av NTNU Technology Transfer. Leder for NTNU Transfer Techonology, Karl Klingsheim, erkjenner behovet for tung ekspertise og søker nå etter to nye medarbeider med kompetanse for å styrke organisasjonen.

Skal TTOene lykkes i å gjøre butikk av forskning, trenger de både forskningskunnskap, erfaring fra kommersialiseringsprosesser og industriell kompetanse. De som skal kommersialisere forskningsresultatene må kunne kommunisere med forskerne og se næringsmessige muligheter i de forskningsresultatene. I noen tilfeller krever det en doktorgrad. Erfaring fra kommersialisering er også avgjørende. Kunnskap om IPR (intellektuell eiendomsrett), patentering og nettverk til patentkontorer er forutsetninger for å lykkes med en kommersialiseringsprosess. Industriell kompetanse må også være på plass. De må kunne vurdere mulighetene for industrialisering av nye produkter og prosesser. Det krever stor ekspertise å vurdere «timing» i forhold til patenter og etablering av ny virksomhet. Den enkeltes kunnskap vil avgjøre hvilke muligheter man ser og ikke ser. «De som har erfaring fra oppstart av bedrifter, de som har vært gründere og har erfaring fra næringslivet, har ofte andre og bedre betalte tilbud som gjør at TTO-enheter ikke er attraktive nok. Dette er et problem som nok flere TTOer i Norge sliter med,» sier forsker Magnus Gulbrandsen ved Nifu Step.

Mangelen på høyt spesialisert kompetanse kan oppveies av kontakt med andre miljøer. NTNU sender prosjekter til Birkeland Innovasjon ved Universitetet i Oslo, hvis de har spisskompetanse på det aktuelle området. På sikt vil man også lage nettverk hvor de ulike TTOene kan utveksle kunnskap, ifølge Spilling. Flere har også tatt til orde for en felles TTO for alle universitetene. På Mandag Morgens frokostmøtet om temaet 20. september (se ukebrevet nr. 29) ble det etterlyst et mer overordnet organ for å koordinere innsatsen.

Internasjonalt jobber egne interesseorganisasjoner med å profesjonalisere rollen som «teknologioverføringsspesialist». Profesjonalisering på dette området kan bidra til å fremme kommersialiseringen av forskning, men den kan også bli et hinder, mener Haakon Bryhni. Bryhni har en doktorgrad ved Universitetet i Oslo og er serie-gründer, forsker ved UiO og investor. Habilitetsregler, etiske retningslinjer og regler for bruk av offentlige midler, gjør at ansatte ved TTO ikke kan ha personlige fordeler av jobbe med å drive frem et selskap. «Det er forståelig at TTOene må organiseres slik, men det kan være et hinder at TTOene ikke er så «sulten» som en gründerbedrift må være. Kommersialiseringen bør i størst mulig grad gjøres i et aksjeselskap som etableres rundt gründeren, og her bør TTOen først og fremst bistå med økonomiske midler som disponeres av selskapet,» mener Bryhni. Han mener det er en fare om midler som er tilgjengelig for innovasjon i virkemiddelapparatet blir brukt opp i TTOen, før det når gründerbedriften.

En omvei til næringslivet

Rapporten peker på at det er mange positive holdninger til TTOen ved NTNU. Forskere ved NTNU trekker frem at det er viktig at universitetet har en organisasjon som tar seg av arbeidet med kommersialisering. En organisasjon som kan bidra med kompetanse og være en pådriver i arbeidet. Men personer og miljøer som har erfaring med kommersialisering er kritiske. TTO tilfører ikke noen merverdi i kommersialiseringsprosessen. Den er bare et kompliserende mellomledd, en omvei, i kontakten med næringslivet. Opprettelsen av TTO kan ha forstyrret kontakten med næringslivet, og skapt usikkerhet i næringslivet når det gjelder samarbeid med forskningsmiljøene, ifølge rapporten.

Etter den nye loven har forskerne meldeplikt hvis de har forskningsfunn som har et potensial for patentering. Prosessen må gå om TTO. Rettighetene tilhører universitetet. Men slike systemer kan stivne. Man kan få dysfunksjonelle systemer som hindrer kommersialiseringer, i stedet for å fremme dem.

«Foreløpig handler det om å bygge ut TTO-systemene, « sier Spilling.

Bryhni mener TTOene famler litt med å finne sin rolle. Han mener de må styrke sitt forhold til gründeren. Det må ikke være noen tvil om at de står på gründerens side. «De blir oppfattet som en aktør som skal forvalte universitetenes rettigheter og maksimere universitetets interesser, og ikke gründerens. Her er det grobunn for konflikt,» sier han.

Dette problemet blir også fremhevet i rapporten om NTNU. TTOen er for økonomisk orientert. De arbeider for å få størst mulig gevinst på sin innsats. Det gjør at idehaverne de skal yte service til, opplever prosessen som urimelig. Undersøkelsen viser mange fortsatt er uenige i lovendringen. Den innebar et brudd med gammel praksis å jobbe på. Det forklarer også noe av misnøyen. Forskere som tidligere jobbet direkte med næringslivet, må nå gå omveien om TTO. Rettigheten til næringsmessig utnyttelse av egen forskning var en gulrot for forskere på universitetslønn. «Som universitetsforsker tjener man ikke spesielt mye, og denne rettigheten ble av noen oppfattet som et frynsegode. En måte å spe på lønna på,» sier Gulbrandsen.

Trenger flere modeller

Lovendringen har påvirket relasjonen mellom næringsliv og universitetene. Universitetene er blitt mer opptatt av å beskytte forskningen, enn å la næringslivet få ta del i den. «Før var det mange forskere som ga slipp på rettighetene sine for å se at forskningen ble realisert i næringslivet. Slik kan den nye loven påvirket dette samspillet, « sier Gulbrandsen.

Gjelsvik og Westnes ved IRIS er kritiske til den enorme vekten universitetene legger på TTO-modellen. «Når diskusjonen om hvem som skal eie resultatene av et forskningsprosjekt, hindrer deltakelse fra næringslivsaktørene, kan universitetenes intensjon om næringsutvikling undergraves,» sier Gjelsvik. Med et ensidig fokus på egne oppdagelser og eierskap knyttet til disse, kan universitetene undergrave de mulighetene som ligger i å samarbeid med eksterne partnere i næringslivet.

Universitetene kopierer en og samme standardmodell i håp om at teknologioverføring til næringslivet skal gi sårt tiltrengt kapital. Gjelsvik og Westnes mener modellen er oppskrytt og bare unntaksvis genererer betydelig avkastning. Universitetene kopierer noen suksesseksempler fra Silicon Valley og MIT i Boston. Her spirer både lisensiering av universitetsutviklet patentert teknologi og selskaper opp fra universitetsmiljøene. Slike suksesshistorier har skapt en standardoppfatning om hva universiteter i Norge skal gjøre for å bidra til næringsutvikling: En overføring av forskernes oppfinnelser til samfunnet. Den ideen bygger på en snever innovasjonsmodell – innovasjoner oppstår snarere i møtet mellom forskningen og næringslivet.

Utgangspunktet var at TTOene skulle hjelpe til med å kommersialisere forskningsfunn gjort ved universitetene. «Men TTOene har også en rolle å spille som en forbindelseskanal mellom næringsliv og forskning, siden mange forskningsresultater kommersialiseres i samspill med veletablerte bedrifter. Interessante forskningsresultater dukker ofte opp i oppdrag, der det er andre avtaler enn lovene som regulerer eierskapsforhold,» sier Gulbrandsen i Nifu Step. Hovedmålet til TTOen ved NTNU er å løfte forskningen ut for å skape økt verdi for samfunnet, men de legger også vekt på å være en vei inn til forskningen ved NTNU.

Selv i USA er tallene nedslående for teknologioverføring, ifølge Gjelsvik og Westnes. Totalt utgjør nyskapninger med utspring i universitetene cirka 2-3 prosent av alle nystartede selskaper i USA. Disse springer dessuten ut fra bare noen få, aktive universiteter. Det samme gjelder patenter. De to universitetene som patenterer mest, Caltech og MIT, patenterer kun 1/10 så mye som de store selskapene. Lisensiering av patentert teknologi er heller ikke en så viktig inntektskilde for universitetene som mange tror. Totalt utgjør inntekter fra lisensiert teknologi kun cirka 4 prosent av total FoU-inntekt for universitetene i USA. «Vi har ingenting i mot TTO-modellen, men vi må ha et mangfold av roller universitetene kan ha når det gjelder næringsutvikling. Ren kopiering av andre universiteters arbeidsformer, kan stenge for særegne styrker og muligheter universitetet finner i sitt eget miljø. Universitetene må tenke strategisk omkring dette,» sier Gjelsvik til Ukebrevet.

Problemer i utlandet

Danmark forandret loven tre år før Norge. Her viser foreløpige undersøkelser at lovendringen har ført til problemer i samhandlingen mellom næringsliv og universitetene. Antall patenter i bioteknologi i samarbeid mellom danske universiteter og danske bedrifter har gått ned etter lovendringen. Noen danske bioteknologibedrifter samarbeider heller med svenske universiteter enn danske. Svenskene har, i motsetning til Danmark og Norge, beholdt lovverket som gir forskeren rettighetene til sin egen forskning. Svenskene mener det gir dem et konkurransefortrinn fordi ordningen er mer fleksibel både for næringslivet og universitetene. Forskerne er friere til å dele på forskningen, noe som kan fremme kommersialiseringer.

Det er også store fallgruver i økt kommersialisering av forskning. Flere er bekymret for universitetets rolle og egenart. I boken University Inc. retter forfatteren Jennifer Washburn et kritisk søkelys på utviklingen etter at USA ga universitetene rettighetene til forskningsresultatene i 1980. Konkrete eksempler illustrerer denne negative utviklingen. Da en professor ved University of Utah oppdaget et viktig gen bak arvelig brystkreft, ble ikke forskningen gjort tilgjengelig for det vitenskapelige samfunnet. Universitetet lisensierte forskningsfunnet eksklusivt til professorens egen gründerbedrift. Deretter blokkerte selskapet andre forskere fra å bruke oppdagelsen i deres forskning på brystkreft.