Kredittkrisen styrker Kina - Verdensøkonomien endres når Kina vil ut i verden

«Alt er snudd på hodet.» Professor og analytiker av økonomiske og geopolitiske endringer, Daniel Yergin, er imponert. Ikke nok med at Kinas handelsoverskudd skaper en historisk enestående opphopning av fremmed valuta – særlig dollar. Den internasjonale investeringskapitalen konsentrer seg også i stadig større grad i Kina. I februar ble Industrial and Commercial Bank of China (ICBC) verdens største bank målt etter markedsverdi. To andre kinesiske storbanker har vokst seg inn på fjerde og femte plass på denne listen. Dermed har kineserne erobret nok en topp-plassering etter at energiselskapet PetroChina i fjor ble rangert som verdens største selskap (se figur 1 og 2).

Økonomer og finansanalytikere beskriver det siste halvårets kapitalkonsentrasjon i Kina som en fundamental endring: «Finansverdenen endret seg over natten i august 2007 da de første alvorlige rystelsene forårsaket av subprime-uhyret viste seg. Den globale kapitalflyten tok straks retning østover – særlig mot Kina. Først og fremst gikk bevegelsen vekk fra USA,» sier Daniel Yergin, som er styreleder i Cambridge Energy Research.

I tråd med det økonomiske maktskiftet, spår Yergin at kapital bare vil bli tilbakeført i den grad vestlige investorer realiserer sine asiatiske investeringer for å betale gjeld hjemme.

Yergin er Pulitzerpris-vinner med boken «The Commanding Heights: The Battle for the World Economy». Han er ikke i tvil om at Kinas fremmarsj bare så vidt er begynt. Han advarer mot å møte endringene med frykt og mottiltak:

«Kina har mye positivt å bidra med, og landets fremmarsj vil føre til en nødvendig omfordeling av global velstand. Til gjengjeld er det heller ingen tvil om at de færreste i Vesten har noen anelse om hvor voldsom omstrukturering verdensøkonomien går gjennom nå, og hvor stor endring en kinesisk supermakt vil medføre,» sier Daniel Yergin til Mandag Morgen.

Kinas voksende økonomiske styrke kombinert med nødvendigheten av å forholde seg til den globale kredittkrisen, har satt fart i liberaliseringen av kinesisk forretningsliv. På flere områder endres nå Kinas investeringsstrategi.

* Revaluering: De siste årene har kineserne latt valutaen yuan stige noe i verdi i forhold til dollar. Men effekten har vært begrenset siden dollaren har falt dramatisk. Blant mange vesentlige argumenter for denne linjen er hensynet til eksporten, til lokale landbruksmarkeder og ikke minst hensynet til verdien av de 1600 milliarder dollar Kinas valutareserver nå har vokst til. Nå forventes det at Kina vil sette opp tempoet og – i motsetning til resten av verden – sette opp rentene. Målet er å redusere inflasjonen, dempe presset i økonomien og å styrke den kinesiske forbrukeren. Sist – men absolutt ikke minst – vil en sterkere yuan gjøre det billigere å kjøpe utenlandske aktiva. De fleste analytikere, både i Kina og i Vesten, regner med en stigning i yuan-verdien i forhold til dollar på 8 – 10 prosent i år.

* Markante liberaliseringer: En rekke internasjonale storbanker har fått, eller er i ferd med å få, 1tillatelse til å drive investeringsfond i Kina. Markedet har til nå vært forbeholdt såkalte «kvalifiserte investorer» («qualified investors»). Disse skal både være av en viss størrelse og har måttet følge stramme reguleringer under streng kontroll. Kontrollmekanismene er der fortsatt. Men mens det tidligere var vanskelig for internasjonale investorer og helt umulig for private, kinesiske investorer å investere i utenlandske aksjer, åpner det seg nå flere muligheter. Samtidig kjøper Kina seg kompetanse og innflytelse i vestlige virksomheter og finanshus gjennom oppkjøp av store aksjeposter. Det gjelder, for eksempel Goldman Sachs og Merril Lynch som har stor innflytelse på praktisk amerikansk økonomisk politikk.

* Fusjoner og oppkjøp: Kina ønsker et oppgjør med sin status som «verdens fabrikk». Men bortsett fra enkelte stjernevirksomheter kan de færreste kinesiske virksomheter i dag levere merker eller produkter med stor inntjening på markeder utenfor Kina. Derfor er regjeringens strategi å skaffe slik kompetanse gjennom investeringer og partnerskap. Det betyr ekstremt fordelaktige lånevilkår for virksomheter som investerer i kunnskap, naturressurser eller eierskap i finansvirksomheter i utlandet. På samme måte får kinesiske selskaper bedre konkurransevilkår dersom de starter produksjon i utlandet. Gunstige rammevilkår har på rekordtid gitt Kina store markedsandeler i både Afrika og Sør-Amerika

* Ut i verden: Den kinesiske regjeringens strategi for globalisering av rundt 50 formelt statseide bedrifter vil for alvor bli satt ut i livet i 2008. Go Global-initiativet går ut på at virksomhetene skal utvikle internasjonale merkevarer innen hvert sitt område. Det statlige investeringsfondet har foreløpig satt av 70 milliarder dollar til delfinansiering av nye prosjekter.

Bankenes betydning er enorm

Bankene står helt sentralt i den kinesiske regjeringens planer for å utvide landets økonomiske og politiske makt. Bak bankenes raske vekst, ligger en sentralt koordinert politikk med sammenslutninger og oppkjøp. Likevel blir mange sjokkert av det volumet bankene har.

«ICBC var verdens fjerde største bank regnet etter markedsverdi fra det øyeblikk den ble «født» i 2007. Det er i seg selv helt ufattelig, men var også et uttrykk for at kinesiske aksjer verdisettes annerledes. Etter bare ett år har ICBC tatt førsteplassen fra Citigroup, forbedret nøkkeltallene kraftig og har flere kunder enn det er innbyggere i Storbritannia, Frankrike og Spania til sammen. Citigroup har tapt mye på subprime-krisen, men de er en 196 år gammel virksomhet, den største bankrepresentanten for verdens største økonomi og har frem til i dag vært størst i en årrekke. Det sier mye om de kreftene Kina i dag kan slippe løs,» sier sjeføkonom Kenneth Broux hos Lloyds TSB i London.

Formelt er bankene fristilt fra politisk styring. Selv om de likevel følger de ordrene Beijing måtte gi, er det lettere for virksomheter som finansierer oppkjøp og etableringer gjennom en slik bank å slippe gjennom Vestens nåløye enn om midlene skulle stamme fra det statlige investeringsfondet.

«I USA er for eksempel Kongressen generelt svært negativt innstilt overfor Kina. Og kineserne har heller ikke glemt at de ble nektet å kjøpe det lille, amerikanske oljeselskapet Unicoal «av hensyn til den nasjonale sikkerhet». Denne situasjonen ønsker kineserne å unngå i fremtiden. Dersom de møtes med amerikansk motstand mot fri handel, kan de spille «hykler-kortet». Det er viktig for Kina ikke å tape ansikt overfor USA,» sier Ding Zhijie som er professor i finansiering ved Beijing University of Foreign Trade and Economics.

Kreditt på vilkår

Her finner vi også grunnen til at kinesiske kommentatorer i nasjonale aviser ikke helt har kunne skjule en viss fryd over at Kina under kredittkrisen har fått lov til å investere i flere amerikanske investeringsbanker som «er de som formulerer den amerikanske politikken». Og analytiker Gong Zhebei i en vestlig investeringsbank i Beijing er tilbøyelig til å være enig:

«Det har ofte vist seg problematisk for kinesiske virksomheter å kjøpe aktiva i USA selv om vi får lov å kjøpe opp gjelden deres. Uten den globale finanskrisen tror jeg ikke det hadde vært mulig for kinesiske virksomheter å investere direkte i Wall Streets finansielle institusjoner,» sier han. Han fremhever det statlige investeringsfondet CICs kjøp av 10 prosent av aksjene i den tradisjonsrike og politisk innflytelsesrike amerikanske storbanken Morgan Stanley som det mest talende eksempel:

«Under normale omstendigheter ville politisk motstand mot kinesisk eierskap ha blokkert et slikt kjøp. Men som en følge av krisen, har vestlige banker med desperat behov for likviditet åpnet dørene. Hvis regjeringen selv skulle ha reddet bankene, var det uansett Kina man primært hadde måttet låne penger av,» sier han.

USAs underskudd på handelsbalansen er i det meste av etterkrigstiden blitt finansiert av Japan og oljestatene og av Kina siden begynnelsen av 90-årene. Men det er slutt på den betingelsesløse kreditten, mener administrerende direktør Hans-Paul Bürkner i The Boston Consulting Group:

«Det er ingen som investerer langsiktig uten å forvente å få noe igjen for det. Nå har Kina kommet til det punkt at de har styrke til å si nei. Vi kommer ikke lenger til å se Kina kjøpe amerikanske obligasjoner uten å stille noen motkrav. Det blir en slags «betinget bistand» på samme måte som vestlige land lenge har stilt krav for å yte lån i utlandet. Hvorfor skulle det være annerledes den andre veien?» spurte Hans-Paul Bürkner nylig i International Herald Tribune.

Beijing Youth Daily skrev i forrige uke med utgangspunkt i regjeringens overslag at samlede kinesiske investeringer utenfor landets grenser ventes å passere 250 milliarder dollar i år. Det er nesten det dobbelt av de nyeste offisielle tallene fra 2006 – 135 milliarder dollar.

Enda mer talende er kanskje at Verdensbanken i sin ferskeste rapport om Kinas økonomi skriver at veksten i den kinesiske statens valutareserver nå vil stabilisere seg på 460 milliarder dollar årlig. En slik sum på toppen av de 1600 milliarder dollar store reservene landet allerede har bygget opp, er enestående i verdenshistorien. I tillegg kommer investeringsfondene.

Direktør Jing Ulrich i JP Morgan China Equities mener det finnes flere mulige scenarier for hvordan Kina vil forvalte sin kapital. Men bare ett er det riktige: «La alle pengene arbeide for en sikker, stabil avkastning og invester ellers i næringslivets rammevilkår og den kinesiske befolkningen. De kinesiske virksomhetene kommer nok til kjøpe de virksomhetene de kjøper.»

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Glen Mikkelsen

redaksjon@mandagmorgen.no