Mindre vannkraft i Norge - men bare på papiret - EU kan snyte norske kraftprodusenter for milliardin

Når norske kraftprodusenter selger et papir som garanterer at kunden har kjøpt god, norsk vannkraft, bruker norske strømforbrukere automatisk mindre vannkraft. Men bare på papiret. Andelen fornybar energi blir mindre enn den egentlig er. Det gjør det vanskelig for norske bedrifter å lage positive klimaregnskap.

I fjor produserte Norge mer fornybar kraft enn vi brukte, allikevel utgjør ikke den fornybare kraften mer enn 82 prosent i den såkalte varedeklarasjonen over det nasjonale forbruket til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)(se figur 1). Det skyldes at kraftprodusentene har tjent penger på å eksportere opprinnelsesgarantier til utlandet. Selv om prisen er forholdsvis lav i dag, er dette et marked i sterk vekst, og norske, trauste vannkrafteiere ser for seg en fremtidig gullgruve i salget av slike opprinnelsesgarantier.

Hvis norske kraftprodusenter makter å selge opprinnelsesgarantier for hele den årlige norske vannkraftproduksjonen, kan milliardene fosse inn. Dersom betalingsvilligheten for en garanti i tillegg øker til 20 prosent over dagen strømpris, betyr det årlige ekstrainntekter på nærmere 7,5 milliarder kroner rett i lommen på norske vannkraftprodusenter, viser Mandag Morgens beregninger (se figur 2).

Men det er flere skjær i sjøen for norske vannkraftprodusenter. Det nye EU-direktivet for fornybar energi foreslår at kraftverk etablert før direktivet trer i kraft i 2010, ikke får lov til å eksportere opprinnelsesgarantier. Dermed risikerer norske vannkraftprodusenter å bli utestengt fra dette markedet. For tiden foregår det derfor en knallhard lobbykamp i Brussel for å gjøre om denne delen av direktivet, og å sikre vannkraftprodusentens interesser.

Men den nye energi-gullkalven har også en annen side. Kritikerne mener kraftprodusentene selger keiserens nye klær. Argumentet er at mer penger til gamle vannkraftverk ikke fører til mer satsing på ny fornybar energiproduksjon, som vind- og solkraft. Pengene går rett i lommen på kraftprodusentene, siden det ikke er noen krav om å investere pengene i nye typer fornybar kraftproduksjon. I realiteten betyr det at produsentene håver inn grønn gevinst på å opprettholde status quo for fornybar kraftproduksjon.

Det store antallet vannkraftprodusenter gjør også at markedet oversvømmes av opprinnelsesgarantier, slik at prisen på garantiene blir altfor lav og ikke fører til nye fornybare kraftinvesteringer.

Selv om en norsk industribedrift i praksis bruker 95 prosent fornybar energi i sin produksjon, kan de bare godskrive 82 prosent fornybart strømforbruk i sine klimaregnskaper. Dette er fordi norske kraftprodusenter allerede har eksportert opprinnelsesgarantier til utlandet som da må trekkes fra det totale norske strømforbruket. På den måten blir norsk industri og norske forbrukere på papiret mindre klimavennlige enn det de er i virkeligheten.

Bedriftene sitter igjen med regningen når klimaregnskapene skal gjøres opp, fordi strømforbruket blir mindre fornybart. For å kompensere for utlendingenes papirkjøp av fornybar energi, må de kjøpe CO2-kvoter eller selv inngå opprinnelsesgaranterte kraftavtaler.

Uansett hvor mye bedriftene selv gjør for å redusere sine CO2-utslipp, så er det kraftprodusentenes papireksport av fornybar strøm som bestemmer hvor mye fornybar kraft som er tilgjengelig i Norge. Kritikerne mener at det må være det fysiske forbruket av fornybar kraft som skal bestemme hvor klimavennlige norske bedrifter er, og ikke eksporten av virtuelle opprinnelsesgarantier.

«Bedriftene kan ikke lenger ta det for gitt at det er norsk vannkraft som forsyner dem med strøm,» sier markedsdirektør John Ravlo i selskapet Ecohz, som selger opprinnelsesgarantier. Nå må bedriften eller forbrukeren dokumentere at de kjøper fornybar kraft.

I Norge har ren vannkraft vært et naturlig gode som vi ikke måtte betale ekstra for. I Europa er de mindre vant til så stor tilgang til fornybar kraft, slik at betalingsvilligheten ofte er større. Dermed kan utenlandske forbrukere stikke av med hele miljøeffekten til norsk vannkraft, hvis ikke norske forbrukere og bedrifter betaler mer for den samme strømmen.

* Prisen er for lav: Det er for stort tilbud av opprinnelsesgarantier på markedet og for liten etterspørsel. Det gjør at prisen er lav og fører ikke til økte investeringer i ny fornybar kraftproduksjon.

* Penger i lommen på kraftprodusentene? Det er en vanvittig kommunikasjonsutfordring å forklare at forbrukerne må betale mer for sin fornybare vannkraft uten at pengene går til utbygging av ny fornybar kraft.

* Økt eksport gjør nordmenn mindre miljøvennlig: I takt med at eksporten av opprinnelsesgarantiene øker, så øker også nordmenns CO2-avtrykk, hvis de ikke selv kjøper opprinnelsesgarantert strøm.

Prisen er for lav

Når en utenlandsk bedrift kjøper en opprinnelsesgaranti fra en norsk kraftprodusent, øker CO2-avtrykket til norske bedrifter som ikke har opprinnelsesgarantert kraftavtale, mens de utenlandske bedriftene reduserer sine CO2-avtrykk. Slik fungerer systemet.

Handel med opprinnelsesgarantier skal føre til økt utbygging av ny fornybar kraftproduksjon som vindkraft og solkraft. Man kan ikke styre elektronene fra fornybar produksjon til panelovnen i stua, men man kan styre pengestrømmen slik at den havner hos produsenter av fornybar energi. På den måten øker verdien av fornybar kraft og gjør det mer attraktivt for kraftprodusentene å bygge ut mer fornybar kraftproduksjon.

«Foreløpig er prisen på opprinnelsesgarantier så lav, at systemet ikke har noen effekt på utbyggingen av ny fornybar kraftproduksjon. Derfor vil mange mene at dette er penger rett i kassen til norsk vannkraftprodusenter, som kan selge opprinnelsesgarantier uten å bygge ut ny produksjonskapasitet,» sier Marianne Aasen, forsker ved Cicero, senter for klimaforskning. Ravlo mener den lave prisen skyldes at markedet er nytt. «Når etterspørselen etter dette fornybare produkter stiger, vil også prisen stige. Men man er avhengig av miljøbeviste kunder, investorer eller myndigheter som stiller strengere krav til bedriftenes strømforbruk.»

Penger i lommen til kraftprodusentene

Det nye EU-direktivet foreslår at kraftverk etablert før direktivet ble opprettet, ikke skal få eksportere opprinnelsesgarantier over landegrensene. Nå foregår det en intens dragkamp i EU om disse spørsmålene.

Rådgiver Ulf Møller i Statnett tror at norske kraftprodusenter fortsatt skal få anledning til å eksportere opprinnelsesgarantier fritt, selv om forslaget til det nye EU-direktivet foreslår det motsatte.

«Det er ikke bare Norge som ønsker at man skal kunne handle fritt over landegrensene. Vi forsøker å få til et system der vi skiller mellom ulike opprinnelsesgarantier. En type som bare fungerer som en ren varedeklarasjon over strømmen du forbruker. Og en annen type som brukes til måloppnåelse, altså en type garanti som skal få opp produksjonen av ny fornybar kraftproduksjon,» forklarer Møller.

Problemet med dagens system er at det ikke følger noen forpliktelse med den ekstragevinsten som de norske vannkraftprodusentene får ved å selge den kraften de alltid har solgt. Kraftprodusentene står fritt til å bruke fornybar-pengene slik de selv ønsker.

Ravlo i Ecohz hevder at kundene hans allerede i dag vil ha dokumentasjon på at kraftprodusentene har prosjekter og planer om å satse på å oppgradere gamle vannkraftverk, eller å øke investeringene i ny fornybar kraftproduksjon. «Kundene er ikke interessert i å sponse fete bonuser til vannkraftprodusentene,» sier Ravlo.

Norge på eksporttoppen

All vannkraften gjør at Norge er en betydelig utsteder av opprinnelsesgarantier. Ingen land eksporterer så mange opprinnelsesgarantier som Norge. Det fører til at prisene presses ned. «Den store mengden av vannkraft gjør at norske kraftprodusenter har en helt annen mulighet til å eksportere slike garantier,» sier Møller i Statnett.

Den lave prisen er gunstig for forbrukerne og bedriftene som kan reduserer sine CO2-utslipp på en billig måte. Men problemet er altså at prisen er for lav til å stimulere til økte investeringer i ny fornybar kraftproduksjon. Dermed er klimaeffekten i realiteten lik null.

Det er store prisforskjeller på de ulike opprinnelsesgarantiene på markedet. Klimabeviste privatkunder er for eksempel villig til å betale mye mer for solkraft og vindkraft enn for gammel norsk vannkraft, nettopp fordi kunden mener det er mer miljøvennlig enn vannkraft, og dermed bidrar til å utvikle nye teknologier. Bedriftene på sin side bryr seg vanligvis lite om det er vind, vann eller solkraft. Poenget for dem er, ifølge Ravlo, å redusere CO2-avtrykket i sine klimaregnskap. Om vannkraftverk er bygget for 100 år siden spiller liten rolle, det slipper ut akkurat like lite CO2 som nye vindmøller.

Ifølge Ravlo er det en økende interesse i Norge for opprinnelsesgarantert kraft. Først var det stort sett miljøbevisste privatkunder som var villig til å betale litt ekstra for å kjøpe dokumentert fornybar kraft, men nå er det bedriftsmarkedet som vokser.

Bedriftene bruker garantiene i sin markedsføring overfor kundene for å vise at de er en miljøbevist bedrift. Investorene begynner også å vise klimamuskler, og krever stadig oftere at bedriftene må ha opprinnelsesgaranterte kraftavtaler. Bedriftene bruker også garantiene i kampen om arbeidskraften og for å styrke omdømmet. Mange trenger opprinnelsesgarantert strøm for å fremstå med et godt klimaregnskap.

Opprinnelsesgarantier vil påvirke Norges klimaregnskap i fremtiden. Jo flere opprinnelsesgarantier norske vannkraftprodusenter eksporterer, jo «skitnere» blir norsk strømforbruk her hjemme. Norsk vannkraft kan ikke telle positivt både i utenlandske og norske klimaregnskap samtidig.

Fratrekket som eksporten står for, blir i dag kategorisert som kraft med ukjent opphav. Men i fremtiden vil det komme krav om å kategorisere dette som kjernekraft og kullkraft, da dette utgjør gjennomsnittet av strømproduksjonen i de landene vi eksporterer opprinnelsesgarantier til.

Forsker Marianne Aasen ved Cicero tror det blir en stor kommunikasjonsutfordring å forklare norske forbrukere hvordan systemet fungerer.

«Vannkraftprodusentene sliter allerede med et dårlig rykte blant forbrukerne. Dersom systemet med opprinnelsesgarantier oppfattes som noe som gir en ekstra gevinst til vannkraftbransjen, kan det fort føre til at forbrukerne blir enda mer mistenksomme til kraftindustrien.»

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Stig Nøra

stig@mandagmorgen.no