NAV fortsatt på ville veier?

Sett i lys av Ukeavisen Ledelses nylige oppslag om hvordan man finner den rette kandidaten til jobben, sier denne historien sitt om at noe må gjøres for å øke respekten for å vite hva man gjør når man har med mennesker å gjøre.

Et NAV-kontor (jeg skal ikke si hvilket) skulle ha rådgivere til arbeidslivsenteret. Seleksjonsmetoden var som følger:

7 observatører sitter ved et langbord, kandidaten på andre siden. Kandidaten har fått 10 minutter til sin disposisjon. 3 til å snakke om seg selv, 7 til å svare på en problemstilling. Verken observatørene eller kandidaten har adgang til å stille spørsmål. Dette siste ble ikke kandidaten gjort oppmerksom på før ved fremmøte.

Det er mulig man må kunne en del om seleksjon – altså hvordan man avgjør hvem av søkerne som sannsynligvis vil gjøre den beste jobben – for å synes at dette virker veldig rart.

Stillingen er altså rådgiver. Man skal være kompetent til å snakke med ett og ett menneske, kartlegge vedkommendes behov, lese noe ut om vedkommendes evner og motivasjon, og kunne forslå tiltak i henhold til relevant lovverk, realistiske muligheter etc.

På hvilken måte kartlegger denne metoden disse evnene, eller evnen til noe som ligner på dette?

Så vidt jeg kan se: Ingen i det hele tatt.

Syv mennesker bruker ti minutter på hver søker. Det blir seks søkere på én time. Hvis disse lønnes i snitt med cirka 350 kroner i timen (dette er Staten), og har én time til forberedelse og rapportering, blir det cirka 7500 kroner pr hode. Så ja, dette er en billig metode. Jeg kunne neppe gjort det så billig. På den annen side hadde jeg kunnet fortalt hvem av søkerne som var best egnet til jobben, og det er det ingen grunn til å tro på at disse observatørene kan.

Folk har en enestående tro på egne og andres evner til å lese andre mennesker, mye større enn den faktisk er. Det er helt absurd å tro at en sesjon som den beskrevet over, kan brukes til å avgjøre hvem som blir en god saksbehandler innen noenting som helst. Å kartlegge kravene til en stilling og deretter kartlegge søkere for hvor godt de passer til stillingen er et fag som krever spesialkompetanse dersom man har ambisjoner om faktisk å vite hvem som er best.

Hvis ambisjonene bare er å finne noen som ikke får sparken, er denne metoden antagelig god nok. Men jeg krever mer av NAV. Det er ikke bare det at NAV finansieres av mine skattepenger, men også at NAV er en av de viktigste aktørene i å sørge for at Norge er lønnsomt. Da må de som jobber der, faktisk ha kunnskap om hvordan man finner ut hva mennesker passer til å jobbe med. Ingen av de involverte i denne prosessen kan ha denne kunnskapen. Ingen som blir hørt på, i hvert fall.

Jeg forlanger at NAV kan mye, mye, mye bedre enn dette.