Oslo – en nasjonal belastning

Det fins neppe noe annet demokratisk europeisk land hvor strid om plassering av et lokalt billedgalleri i den ene eller andre av hovedstadens bydeler gjøres til et nasjonalt spørsmål med penetrerende dekning i riksdekkende radio- og TV-kanaler. Vi tror at folk i Trysil og Ålesund knapt ofrer saken én eneste tanke og det gjør neppe folk flest i Oslo heller. Men saken er en talende illustrasjon av prioriteringen av nyheter i en sentralstyrt nyhetsorganisasjon i Europas mest sentralstyrte land utenom Hviterussland.

Etter Oslo Høyres kommunevalgseier i 1975 erklærte den nyvalgte formann Jan P. Syse at Oslo skulle gjøres til det han kalte et «Utstillingsvindu for borgerlig politikk». Albert Nordengen (H) avløste Ap’s Brynjulf Bull som ordfører. Bull satt som Oslo-ordfører så lenge at han ofte ble omtalt som Sitting Bull. Nå skulle det bli høyresving på sakene!

Resultatet kjenner vi. Oslo-politikken har i mer enn én generasjon vært et evig surr. Det har tatt 16 år for Oslo-politikerne å få bestemt seg. Høyre svinger seg fra Frp den ene dagen til SV den neste. Og SV har ombestemt seg tre ganger. Nå gjelder det å starte byggearbeidene fort. Det er bare to år til kommunevalget, hvor det er fullt mulig for Ap og Frp å vinne Oslo-valget – og dermed nullstille byggingen av nytt utstillingslokale.

Kulturminister Hadia Tajik klargjorde i går at staten vil bidra med inntil 2,2 milliarder kroner til nye utstillingslokaler for Munch-bildene. Vi gjentar det på Carl I. Hagen-vis: Totusentohundre millioner. Til et lokalt formål. I den valgkretsen hvor statsråden selv er stortingskandidat. Hvorfor omtaler norske medier korrupsjon bare når det skjer i andre land, men tier når norske makthavere fremmer sitt eget gjenvalg ved å misbruke statskassen?

Mens folk i Karmøy, Trondheim og Målselv må betale sine billedgallerier selv, blir Oslo raust sponset av staten. Alle nordmenn er like, men oslofolk er likere enn alle andre. Poenget er at i Oslo blir kulturtiltakene klassifisert som riksinstitusjoner, selv om de er lokale. Det er jo folk fra Oslo og omegn som gjør bruk av det staten finansierer.

Begunstigelsen av Oslo har ført til at staten sponser hovedstadens lokale kultur med 5 000 kroner pr innbygger – ti ganger mer enn landsgjennomsnittet på 500 kroner. Og det skjer i en kommune som er så velstående at ikke en gang Oslo SV har funnet det nødvendig å foreslå eiendomsskatt. Dette har med overføringene fra staten å gjøre. I landet ellers skjærer fylkesmannen ned på rammetilskuddene til kommuner som ikke utnytter sitt eget skattegrunnlag (les: eiendomsskatt), men det skjer ikke i Oslo. De bor jo der selv, de som forestår tildelingene. Med den eiendomsskattesatsen som nesten alle andre nordmenn lider under, ville milliardene ha strømmet så tallrikt inn i Oslo bykasse at kommunen kunne ha finansiert sine egne kunstlokaler uten å tære på andres penger.

Den velkjente Høyre-arrogansen er på ny kommet til utrykk i Munch-saken, men vi tror ikke surret i Oslo får rikspolitiske konsekvenser. De øvrige borgerlige ledere liter nok på at Erna Solberg, i motsetning til Oslo Høyre, er til å stole på og at en avtale er en avtale.

Kulturstatsråden kan ikke trykke penger. Milliardene til bildegalleri i Oslo vil derfor gå på bekostning av resten av landet, hvor folk må betale sine kulturopplevelser selv.

Her ser vi igjen hvordan Oslo er en belastning for landet og til skade for dets borgere.

Ragnar Larsen er tidligere sjefredaktør i A-presseaviser og i Haugesunds Avis, men er nå frittstående skribent og kommentator.