norsk industri
Partnerskap for klimakutt
For å lykkes med en stor og grønn omstilling av økonomien på svært kort tid er vi avhengig av felles innsats og samarbeid mellom myndighetene og næringslivet, skriver Stein Lier-Hansen.
Stein Lier-Hansen er adm.dir. i Norsk Industri.
SYNSPUNKT:Både Norge og EU skal redusere klimagassutslippene med 55 % innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå. I 2050 skal vi være karbonnøytrale.
I Støre-Regjeringens politiske plattform fremgår det at Regjeringen vil inngå gjensidig forpliktende klimapartnerskap med næringslivet, der fellesskapet bidrar med støtte til omlegging og teknologiskifte til lav- og nullutslippsløsninger. Vi tar for gitt at slike partnerskap også vil stille krav til industrien om å realisere teknologiskift som gir utslippskutt. Dette er en samarbeidsmodell vi er positive til. I Danmark er det allerede inngått klimapartnerskap. Sverige og Finland er også i gang med tilsvarende modeller.
Gode erfaringer
Norsk industri har også tidligere vist at vi leverer på miljømål i forhandlede avtaler med myndighetene. For eksempel er det inngått en NOx-avtale mellom myndighetene og 15 næringslivsorganisasjoner. Bedrifter som slutter seg til NOx-avtalen får fritak fra den statlige NOx-avgiften. Istedenfor betaler virksomhetene et årlig beløp til et NOx-fond som finansierer utslippsreduserende tiltak i næringslivet. Resultatet er en kostnadseffektiv modell for å realisere utslippskutt for NOx. Frem mot 2025 skal de årlige utslippene reduseres med ytterligere 10 000 tonn. Et annet eksempel er Prosessindustriens Miljøfond som har sørget for at de årlige utslippene av SO2 er redusert med ca. 5000 tonn siden 2001.
Industrien har altså gode erfaringer med forhandlede miljøavtaler med myndighetene. Industrien har vist at den kan levere og det føler jeg meg trygg på at den vil gjøre nå også. Da er neste spørsmål; hvordan skal klimapartnerskapene mellom myndighetene og industrien se ut for at vi skal lykkes igjen?
Ikke én industri
Først av alt − industrien i Norge er ikke én industri. Ulike industrisektorer har forskjellige utslippsprofil, konkurransesituasjon mot utlandet og økonomisk evne til å bære investeringer i ny teknologi. Noen sektorer består av store industribedrifter i global konkurranse, mens andre sektorer består i hovedsak av små- og mellomstore virksomheter. For større industribedrifter som omfattes av EUs kvotesystem vil kvoteprisen danne grunnlag for den økonomiske belastningen ved utslipp av klimagasser.
Stortinget har påpekt at norsk fastlandsindustri ikke skal være ilagt både kvoteplikt og CO2-avgift. Dette må ligge fast. Mindre industribedrifter, med lavt effektbehov, er ofte skjermet fra EUs kvotesystem fordi de i mindre grad er i stand til å bære kostnadsbyrden som klimakvotene utgjør. For slike virksomheter er det naturlig å se for seg en opptrappingsplan for CO2-avgiften, der den økonomiske belastningen tilpasses til sektorers modenhet og konkurransesituasjon. Mål og tiltak i klimapartnerskapene må altså tilpasses særegenhetene til de ulike industribedriftene og - bransjene, for å få til de utslippskuttene vi ønsker.
På samme måte som industrien forplikter seg til utslippskutt må også myndighetene forplikte seg til tiltak som gjør dette mulig
Myndighetene må forplikte seg
La meg kort nevne noen av tiltakene som er avgjørende for at utslippskutt i industriene kan realiseres. For det første; vi må ha nok fornybar kraft og den må komme frem til der industriens behov er. Vannkraft må moderniseres og effektiviseres, vi må komme ordentlig i gang med havvind der infrastruktur raskt må på plass. Det trengs rask og effektiv klargjøring av industriområder og -parker og nettinfrastruktur til områdene. Videre må statsstøtteregelverket for risikoavlastning til forskning innovasjon og ny industriutvikling utnyttes på linje med det våre konkurrenter i Europa tilbys.
Virkemiddelapparatet må brukes mer målrettet til å forske på, teste og ikke minst rulle ut null- og lavutslippsløsninger som fortsatt ikke er lønnsomme og ordningene må treffe de behovene industrien har. For eksempel må Enova slutte å skille mellom støtte til kvotepliktige og ikke-kvotepliktige utslipp. Fondsløsninger, bruk av differansekontrakter og økte avskrivingssatser er også blant aktuelle tiltak. I tillegg vil tyngre vektlegging av klima, miljø og kvalitet ved offentlige anskaffelser være viktig.
Vårt mål er å kombinere nødvendige utslippskutt med økt verdiskaping, sysselsetting og eksport. Her er jeg trygg på at myndighetene og industrien har felles ambisjoner. Det lover godt for partnerskapene.